Renaud de Châtillon - «Kristus' elefant» i Det hellige land

Renaud de Châtillon (ca. 1125 – 4. juli 1187) var en korsfarer, leiesoldat og medlem av det latinske aristokratiet i kongedømmet Jerusalem i andre halvdel av 1100-tallet. Gjennom sine to ekteskap ble han først fyrste (princeps) av Antiokia (1153-63), og senere herre (seigneur) av Transjordan (1177-87). Mellom disse to periodene tilbrakte han nærmere femten år i muslimsk fangenskap. Trolig var dette med på å oppildne hans hat mot sine muslimske fangevoktere. Renaud var en av de ledende stormennene i det latinske kongedømmet Jerusalem og var i flere år også regent (bailli) for den unge og spedalske kongen, Balduin IV. Allerede i sin egen samtid var imidlertid Renaud en kontroversiell skikkelse; han var en mann av lav sosial status og en ansett av mange i det etablerte aristokratiet som en oppkomling, en homo novus. Samtidig var han beryktet for sin voldelige framferd, både mot sine muslimske og kristne fiender, noe som gjorde at han kom i konflikt med flere framstående medlemmer av både det frankiske aristokratiet og høygeistligheten i kongeriket Jerusalem. På muslimsk side ble han beskrevet som «en stor fiende av islam». Det skyldtes både hans aggressive linje mot sine muslimske naboer, hans sentrale rolle i seieren mot Saladin i slaget ved Montgisard, men han ble særlig beryktet for sitt dristige angrep på de islamske helligdommene Mekka og Medina i 1183. I etterkant av slaget ved Hattin i 1187 ble han personlig henrettet av sultan Saladin. Blant flere samtidige ble han regnet som en martyr på kristen side, der det til og med ble gjort forsøk på å etablere Renaud som en lokal, frankisk korsfarerhelgen, faktisk som den eneste av sitt slag under hele den lange korstogstida. Men hvem var egentlig denne mystiske og voldelige mannen – hvem var «Kristus' elefant» i Det hellige land?    
 

Den irske skuespilleren Brendan Gleeson portretterte Renaud de Châtillon i filmen Kingdom of Heaven (2005).

Fyrste av Antiokia (1153-1161)

Renaud ble født i Frankrike rundt 1125 som en yngre sønn av herren av Donzy og tok derfor cadet-tittelen, herre av Châtillon-sur-Loire. I 1147 valgte Renaud å dra på korstog med den franske kongen Ludvik VII i forbindelse med Det andre korstoget (1145-49). Etter at korstoget var over valgte han å bli værende i Levanten. Første gangen Renaud dukker i kildematerialet er i forbindelse med kong Balduin IIIs beleiring av byen Ashkelon (i dagens Israel) i slutten av januar 1153, der han er omtalt som en slags leiesoldat. Beleiringen av Ashkelon varte helt fram til byen ble inntatt den 22 .august, men på det tidspunktet hadde Renaud forlatt beleiringen og reist til Antiokia.      

Fyrstedømmet Antiokia var en av de eldste latinske besittelsene i Levanten (nest etter grevskapet Edessa) og ble opprettet i forbindelse med Det første korstoget (1096-99). I 1098 ble Antiokia inntatt av korsfarerne og ble et latinsk fyrstedømmet under normanneren Bohemond I av Taranto. I 1153 var fyrstedømmet kontrollert av en av hans etterkommere, enkefyrstinne Constance, som var regent på vegne av sin mindreårige sønn, Bohemond III. Constance var datter av Bohemond II av Antiokia og hans kone, Alice av Jerusalem, datteren til kong Balduin II av Jerusalem, noe som innebar at hun dermed var kusine av kong Balduin III av Jerusalem.

Constance var enke og ansett som en av de mest ettertraktede giftemålene i kongeriket Jerusalem. I 1136 ble hun gift med Raymond av Poitiers, en yngre sønn av hertug Vilhelm IX av Aquitaine i det sørlige Frankrike, men i han døde i slaget ved Inab i 1149. Hennes fetter, kong Balduin III, forsøkte flere ganger å overtale henne til å gifte seg på nytt, men hun avslo alle foreslåtte kandidater. Det vakte stor oppsikt da det i 1153 ble kjent at Constance hadde blitt forelsket i Renaud de Châtillon og at de var forlovet. Dette ble holdt hemmelig til kong Balduin III hadde godkjent det. Til tross for sin aristokratiske bakgrunn, så var ikke Renaud rik og ble ansett av mange for å være langt under Constance i sosial status. En av hans sterkeste kritikere var erkebiskopen og historikeren William av Tyr, som hevdet at Renaud var «en ridder av simpleste sort». I åtte år hersket likevel Renaud som fyrste av Antiokia, en tittel han holdt iure uxoris («gjennom hustruens rett»). Dermed var han en av de mektigste stormennene i kongeriket Jerusalem.      

Kart over de ulike latinske besittelsene i Levanten ca.1165. Fyrstedømmet Antiokia vist i blått.

En voldelig og brutal mann

Renaud de Châtillon hadde rykte på seg for å være svært voldelig. I 1154 nektet patriarken av Antiokia, Aimery av Limoges, å etterkomme en forespørsel fra Renaud om økonomisk støtte til en militærkampanje. Det hjalp ikke på situasjonen at patriarken hadde også vært sterkt kritisk til giftemålet mellom Renaud og Constance. Den aldrende patriarken ble så arrestert på ordre fra Renaud og torturert. Til slutt ble han strippet naken og bundet fast ute i den brennhete solsteiken. For å ytterligere forsterke patriarkens lidelser ble det smurt honning utover hodet hans, slik at insekter skulle bite og plage ham. Først etter at kong Balduin III grep inn ble Aimery løslatt og dro i eksil til Jerusalem.

I 1156 kom Renaud i konflikt med den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos. I forbindelse med en kampanje bysantinerne hadde initiert mot det armenske kongedømmet Kilikia, mente Renaud at keiseren hadde nektet å kompensere ham for utgifter han hadde pådratt seg på keiserens vegne. Som hevn angrep og plyndret derfor Renaud de bysantinske besittelsene på Kypros. Tre år senere fikk derimot keiser Manuel sin hevn. I 1159 dukket den bysantinske keiseren uventet opp med en stor hær og på ydmykende vis måtte Renaud underkaste seg og anerkjenne bysantinsk overherredømme over Antiokia.  

 

Illustrasjon av Renauds tortur av Aimery av Limogens, fra et handskrift av William av Tyrs, Historia, fra sent på 1200-tallet.

Langvarig fangenskap (1161-1176)

I 1161 ble Renaud tatt til fange av guvernøren av Aleppo under et mislykket raid i provinsen Kahramanmaraş, i dagens sørøstlige Tyrkia, i et forsøk på å stjele kveg, hester og kameler fra lokale bøndene. Ifølge William av Tyr, en av Renauds sterkeste kritikere, var det nærmest fortjent siden bøndene i all hovedsak var syriske og armenske kristne. Den muslimske herskeren i Syria, Nur al-Din, sendte Renaud til Aleppo, der han tilbrakte de neste femten årene i fangenskap. Veldig lite er kjent om hans liv i denne perioden utover at han etter hvert delte fangenskap sammen med en annen frankisk hersker, Joscelin III av Courtenay, den titulære greven av Edessa, som ble tatt til fange i 1164.  

I løpet av sitt nærmere 15 år lange fangenskap, lærte Renaud seg sine fangevokteres språk. En samtidige kilde, Passio Raginaldi, nevner at Renaud lære seg arabisk, "etter en lang prøvelse, av nødvendighet". Det var neppe snakk om at Renaud lærte seg flytende arabisk, men tilsynelatende nok til å overleve under harde og vanskelige forhold i fangenskap. Det er også mulig at han utspurte muslimske medfanger om islams helligdommer. Korstoshisotrikeren Carole Hillenbrand, som i en storstilt studie har forsøkt å rekonstruere Renauds lange fangenskap ex nihilo, argumenterer for at dette ikke handlet om at Renaud hadde fått en nyvunnet respekt for islam eller at han vurderte å konvertere, snarere nøret trolig denne perioden bare opp under hans intense hat for muslimer og islam. Trolig var dette derfor en kartlegging av de islamske helligdommene i Mekka og Medina, noe som senere kom til å resulterte i en av de mest dristige kampanje i løpet av hele middelalderen.  

Mens Renaud satt fengslet i Aleppo døde Constance i 1163. Dermed gikk herredømmet over fyrstedømmet Antiokia til hennes sønn, og Renauds stesønn, Bohemond III. Til tross for at han dermed mistet land og tittel krevde fangevokterne fortsatt en gigantisk løsesum på hele 120 000 gulldinarer for å slippe ham fri. Årsaken var at Renauds prestisje og status ironisk nok hadde økt mens han satt fengslet som følge av flere dynastiske giftemål; i 1161 ble stedatteren hans, Maria av Antiokia, gift med den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos. Samtidig ble hans egen datter, Agnes av Antiokia, gift med kong Béla III av Ungarn i 1172. Først i 1176 ble både Jocelyn og Ranaud satt fri etter at deres støttespillere i Jerusalem hadde innbetalt det store løsepengekravet, trolig med bysantinsk støtte.

     

Comeback og fyrste av Transjordan og Hebron (1176-1187)

Etter at han ble satt fri fra muslimsk fangenskap inngikk Renaud nok et gunstig giftemål med nok en høystatus enke, Stephanie av Milly, i 1176. Stephanie tilhørte en av de mektigste familiene i det latinske kongedømmet og kontrollerte store deler av Transjordan. Hun hadde vært gift to ganger tidligere. Først i 1161 med Onfroy III av Toron og etter hans død i 1173 med Miles av Plancy, som hadde blitt drept av ukjente gjerningsmenn alt i 1174.

Gjennom ekteskapet med Stephanie ble Renaud herre av Transjordan. Samtidig ble han gitt Hebron i len fra kong Balduin IV. Brått var Renaud igjen en av de viktigste stormennene i kongedømmet og kontrollerte et av de mest strategisk viktige områdene i regionen. Med de to festningene Kerak og Montréal hadde Renaud kontrolleren over de viktigste veiene mellom Kairo og Damaskus, som var de to sentrale delene av sultan Saladins storrike.         

 

Renauds segl, illustrasjon hentet fra Ludovic de Vaux, La Palestine, 1883, s. 277.

 

Regentskapet under den spedalske kongen

I 1174 kom Balduin IV på tronen i Jerusalem. Det ble imidlertid tidlig oppdaget at den unge kongen hadde lepra (spedalskhet). Det var i realiteten en dødsdom og gradvis ble helsetilstanden hans verre. Etter 1179 måtte han blant annet fraktes rundt i bærestol. Sykdommen innebar også at Balduin verken kunne gifte seg eller få arvinger. For å sikre arvefølgen var hans eldre søster, prinsesse Sibylla, og hennes ektemann, William av Montferrat, var derfor tiltenkt å overta tronen når Balduin IV døde. På grunn av sviktende helse ønsket etter hvert kong Balduin å innsette en regent for å avlaste med styret av riket. Den rollen var tiltenkt William av Montferrat, som var den antatte etterfølgeren til tronen. I juni 1177 døde derimot William av sykdom (trolig malaria) og etterlot seg en høygravid kone.  

Kong Balduin valgte like etter å utpeke Renaud som regent (bailli) av Jerusalem, som dermed hadde hovedansvar for det administrative og militære styret i kongeriket. Det var sett på som et fornuftig valg. Gjennom sine ekteskap var Renaud blitt en nær slektning av kongen, samtidig som han ikke hadde arverett på tronen og således ikke ble sett på som en rival til tronen. Han hadde dessuten vist seg som en erfaren soldat og dyktig administrator. Renaud var dermed den mektigste stormennene i kongeriket og hans navn står oppført nest etter kongen på alle kongelige dokumenter utstedt i perioden 1177 og 1180.

Det var aldri fred i korsfarerstatene, men i kortere og lengre perioder ble det inngått våpenhviler mellom de kristne og ulike muslimske herskere. Våren 1180 ble det inngått en våpenhvile med Saladin. Det fjernet for en perioden den største trusselen mot kongerikets eksistens. I denne perioden opplevde Renaud ytterligere personlig framgang gjennom flere lukrative giftemål. I 1181 ble hans stedatter, Isabella av Toron, gift med den armenske prinsen Ruben III av Cilicia. Samtidig ble hans stesønn, Onfroy IV av Toron, gift med kongens yngste søster, Isabella av Jerusalem.  

 

Festningen Kerak, som var i Renauds besittelse. Bilde fra Wikipedia.

Slaget ved Montgisard (1177)

Allerede i begynnelsen av regentskapet ble Renaud satt på en stor prøve. I november 1177 kom det nyheter om at Saladin hadde samlet en stor hær og marsjerte opp fra Egypt for å invadere det latinske kongedømmet og ta Jerusalem. Styrkeforholdet mellom de kristne forsvarerne og den muslimske invasjonshæren var svært ubalansert. Ifølge William av Tyr talte Saladins hær omkring 26 000 mann, mens kongedømmet Jerusalem kun klarte å mønstre 600 riddere og noen få tusen fotsoldater.

25. november 1177 møtes de to hærstyrkene ved Montgisard, nær Ramla. Til tross for at den kristne hæren var tallmessig underlegen hadde de en taktisk fordel i form av tungt bevæpnede riddere. Innledningsvis skapte et overraskende frontalangrep med tungt kavaleri panikk i Saladins store hær. Både moral og disiplin brøt raskt sammen og i det påfølgende kaoset var det nære at Saladin selv ble tatt til fange. Nederlaget ved Montgisard var et av de største muslimene ble påført i denne perioden. Samtidig var det ekstra ydmykende for Saladin siden han personlig hadde ledet den egyptiske hæren.  

I etterkant av slaget var de kristne kronikørene opptatt av å framheve og hylle den 16-årige kong Balduin for seieren. Flere av disse, slik som William av Tyr, var i utgangspunktet negative til Renaud og hans rolle i slaget ble derfor tonet ned. Muslimske kilder, deriblant Saladins egen biograf, Baha ad-Din ibn Shaddad, tilskriver derimot lederskapet på kristen side til Renaud.      

 

Den spedalske kong Bladuin IV i slaget ved Montgisard, maleri av  Charles-Philippe Larivière (1842-44).

Røverbaron eller provokatør?

Rundt 1180 hadde Saladin i stor grad sikret seg kontroll over både Egypt og Syria. Han framstod dermed som den fremste lederen i regionen på islamsk side og så på seg selv som den naturlige forsvareren av de hellige muslimske byene Mekka og Medina. Likevel hadde Saladin ikke full kontroll i Syria ettersom sønnene til Nur al-Din fortsatt kontrollerte de viktige byene Aleppo og Mosul.

I desember 1181 døde Nur al-Dins sønn, al-Malik, som var emir av Aleppo. Dermed oppstod det et maktvakuum på zengidenes side i Syria. Selv om kongedømmet Jerusalem hadde inngått en våpenhvile med Saladin våren 1180, var det mange som fryktet at Saladin ville utnyttet al-Maliks død til å sikre seg full kontroll over hele den vestlige delen av islam. Det var derfor behov for å distrahere hans oppmerksomhet bort fra situasjonen i Aleppo.

Renauds herredømme i Transjordan innebar at hans territorier skar tvers gjennom Saladins territorier, men også den viktige pilegrimsleia fra Mesopotamia til Mekka og Medina. Fra omkring 1182 begynte Renaud gjentatte ganger å angripe og plyndre handelskaravaner og pilegrimsfølger fra sine festninger i Kerak og Montréal. Saladin protesterte på disse angrepene til kong Balduin IV og hevdet de var klare brudd på våpenhvilen. Renaud på sin side nektet å etterkomme krav om kompensasjon. For dette falt han han i unåde hos kongen og fra samme periode var det i stedet grev Raymond av Tripoli som overtok rollen som kongens viktigste støttespiller.  

 

Rødehavs-ekspedisjonen: mot hjertet av islam

Vinteren 1182 forberedte Renaud sitt mest dristigste prosjekt. Planen var å sjøsette en mindre flåte på Rødehavet. I januar 1183 fikk han fraktet minst fem oppstykkede krigsskip gjennom Negev-ørkenen fra sine territorier i Transjordan til Rødehavet der skipene ble satt sammen og sjøsatt. To av disse skipene deltok trolig i blokaden av kystbyen Eilat, innerst i Akababukta, i dagens Israel. Deretter seilte de videre og blokkerte fortet på Ile de Graye, i dag kjent som Faraoøya, nær kysten av Sinai på egyptisk side. Renaud deltok ikke selv i den maritime delen av ekspedisjonen, men dro trolig med en landbasert styrke til Eilat og deltok i beleiringen her.

De tre resterende skipene seilte rundt på Rødehavet og drev med sjørøveri. I over en måned fikk frankerne uforstyrret seile rundt på Rødehavet og plyndre et titalls handelsskip og skip som fraktet pilegrimer på vei til Mekka. I tillegg ble også flere kystbyer og handelskaravaner angrepet. Dette fikk muslimske myndigheter i Egypt til  sende ut en større flåte under ledelse av admiral Husam al-Din Lu’lu’ med ordre om å stoppe de frankiske sjørøverne. Først ble de to skipene ved Ile de Graye angrepet. Her kom enkelte av frankerne seg unna og dro trolig tilbake til Kerak sammen med Renaud.

De tre siste skipene ble sporet opp nær havnen i al-Haura, nord for Jedda i dagens Saudi-Arabia. Da situasjonen så håpløs ut forsøkte frankerne å rømme i land. Det tok Husam al-Din Lu’lu’ flere dager å spore dem opp, noe som skjedde ikke langt fra Medina. Etter en kort kamp var de fleste av frankerne døde, mens de overlevende valgte å frivillig overgi seg. Ifølge islamske kronikører var frankerne på dette tidspunktet bare en dagsmarsj unna Medina, som ble hevdet å være målet for angrepet. Til tross for at frankerne hadde overgitt seg frivillig ble det ikke vist nåde. Saladin beordret at fangene skulle sendes til ulike byer rundt om i den islamske verden og henrettetes offentlig.

Selv om Rødehavsekspedisjonen endte i nederlag, vakte den stor oppsikt i den islamske verden. Hvorvidt Mekka eller Medina egentlig var målet for ekspedisjonen er mer uklart, men fra muslimsk side ble det helt klart oppfattet slik. Den spanske geografen og pilegrimen, Ibn Jubayr, som skrev en reiseberetning om sin pilegrimsferd fra Al-Andalus til Mekka i 1180-åra, hevdet at frankernes mål var å røve med seg profeten Muhammeds legeme fra Medina og at Renaud ønsket å ta det til Kerak. Her skulle etter sigende profetens legemet begraves for å bli en lukrativ severdighet; muslimske pilegrimer skulle etter sigende få kunne betale for å besøke og se profetens grav. Denne versjonen av historien dukker opp i flere senere muslimske kilder. Det var altså i større grad økonomiske, snarere enn religiøse, motiver som lå til grunn for Renauds dristige kampanje sett fra muslimsk side. Dessverre er det ingen samtidige kristne kilder som kan bekrefte disse påstandene, men flere moderne korstogshistorikere mener det kan være et snev av sannhet i disse påstandene. Hvorvidt Mekka og Medina var bevisste mål, og at Renaud planla å røve med seg profeten Muhammeds legeme, forblir uvisst. Herjingene på Rødehavet og trusselen dette utgjorde mot Mekka og Medina, var uansett en måte å utfordre Saladins evne til å forsvare de islamske helligdommene, men samtidig også henlede oppmerksomheten hans vekk fra situasjonen i Syria.

 

Ile de Graye, som ble forsøkt blokkert av Renaud, bilde fra Wikipedia.

 

Kongemakeren og veien mot nederlaget

Renaud de Châtillon synes å ha vært en tidlig støttespiller av Guy av Lusignan og spilte en nøkkelrolle i at Guy senere ble konge av Jerusalem. I likhet med Renaud tilhørte Guy mellomsjiktet innen det franske aristokratiet. På samme vis var også han en yngre sønn, noe som innebar at det var få utsikter til å arve land og titler på hjemmebane og han dro derfor til Levanten for å søke lykken. I 1180 giftet Guy seg med enkeprinsesse Sibylla av Jerusalem, sannsynligvis etter støtte fra Renaud. Fra sitt første ekteskap hadde Sibylla sønnen Balduin (senere Balduin V). I 1183 ble den unge Balduin utpekt som sin onkels, den spedalske kong Balduin IV, etterfølger og kronet som medregent.  

I mars 1185 døde kong Balduin IV bare 24 år gammel som følge av komplikasjoner fra leprasykdommen. Siden etterfølgeren Balduin V fortsatt var mindreårig måtte det oppnevnes en regent fram til kongen ble myndig. Som guttens stefar var Guy et opplagt valg, men mange av de ledende stormennene i kongeriket var negative. Det skyldtes både at Guy var en nykommer til Levanten og at han ikke hadde høy nok sosial status. Stormennene valgte derfor en av sine egne, nemlig grev Raymond III av Tripoli, til regent.

Den unge Balduin V led av svakelig helse og døde bare 8 år gammel på sensommeren i 1186. Det utløste en dynastisk krise. I kjølvannet av dette dannet det seg to partier innad i kongeriket som hver samlet seg rundt en av de to søstrene og prinsessene, Sibylla og Isabella, som begge kunne gjøre krav på tronen. Flere mektige stormenn støttet Isabellas krav, slik som Raymond av Tripoli og den mektige Ibelin-klanen, mens Joscelin av Courtenay og Renaud de Châtillon, samt tempelherrenes stormester, Gerard av Ridefort, støttet Sibylla. Denne splittelsen kunne lett kunne gå over i borgerkrigslikende tilstander. Sett ut i fra rent personlige interesser ville det være naturlige at Renaud støttet Isabella, som var hans egen svigerdatter, men han forble lojal mot Guy og Sibylla. Trolig var han også med på å påvirke svigersønnen og Isabellas ektemann, Onfroy av Toron, til å gi sin støtte til Sibyllas kandidatur. Dermed kollapset i realiteten fraksjonen rundt Isabella.

Selv om Sibylla ble anerkjent som den rette arvingen til tronen var mange av stormennene, selv blant hennes egne støttespillere, fortsatt kritiske til Guy av Lusignan. De nøyaktige omstendighetene rundt de påfølgende hendelsene er noe uklare og sprikende i kildene. Den engelske kronikøren Roger av Hoveden, som besøkte Levanten i 1191, hevder at stormennene stilte som krav at Sibylla måtte skille seg fra Guy, noe hun etter sigende gikk. Hun stilte derimot som krav at hun fritt fikk velge sin nye ektemann, noe stormennene godtok. Roger forteller videre at etter at patriark Heraklios hadde kronet Sibylla til dronning i Gravkirken i Jerusalem ga hun til alles store overraskelse kongekronen til Guy. Det som uansett synes å være sikkert er at Renaud spilte en viktig rolle for at Guy og Sibylla ble konge og dronning av Jerusalem i 1186.        

 

Kong Guy, malt av den franske kunstneren François-Édouard Picot (1786-1868).

 

Slaget ved Hattin og død

Tradisjonelt har Renaud fått mye av skylden for de katastrofale hendelsene i 1187. Mye av årsaken skyldes at hans aggressive politikk og gjentatte angrep mot både karavaner og pilegrimsfølger førte til at våpenhvilen mellom det latinske kongedømmet og Saladin brøt sammen. Kort tid etter at kong Guy kom på tronen angrep Renaud en rik karavane nær Montréal, noe som var et klart brudd på våpenhvilen. Han nektet også å utbetale kompensasjon etter at Saladin klaget til kong Guy. Det ble tolket som en krigserklæring.

Våren 1187 mønstret Saladin en stor hær på over 30 000 mann og invaderte Renauds territorier i Transjordan. Deretter marsjerte han inn i Galilea og beleiret Tiberias. Som en av kong Guys nærmeste rådgivere var Renaud en pådriver for at kongen måtte marsjere ut med hæren og møte Saladin for å komme Tiberias til unnsetning. Han ble støttet av tempelherrenes stormester Gerard av Ridefort. På den andre siden advarte grev Raymond av Tripoli mot å følge Renauds råd, til tross for at hans egen kone var beleiret av Saladin i Tiberias. Raymond mente det var bedre å avvente situasjonen enn å møte Saladin i åpent slag. Kong Guy valgte likevel å følge Renauds råd og marsjerte ut med hele kongedømmets hær, som talte omkring 1200 riddere og 20 000 fotsoldater, for å konfrontere Saladin.    

Den 4. juli møtes de to hærstyrkene omkring 8,5 kilometer vest for Tiberias. Slaget fant sted nær en utdødd vulkan, i et pass kjent som Hattins horn. Dette endte i et katastrofalt nederlag for kongeriket Jerusalem der blant annet relikvien av Det hellige kors gikk tapt. Både kong Guy og Renaud ble tatt til fange og etter slaget ble begge ført fram for Saladin. Sultanen overrakte så kong Guy et beger med iskaldt vann, som kongen drakk grådig av og sendte videre til Renaud. I henhold til islamsk rettstradisjon var det å gi mat eller drikke til fanger eller fiender et uttrykk for aman, altså en garanti for personens sikkerhet. En irritert Saladin påpekte derfor at begeret kun hadde vært ment for kongen. Renaud ble på sin side gitt valget mellom å konvertere til islam eller dø. Da han avslo tok Saladin sverdet sitt og hogd til Renaud så han falt sammen og mens han lå på bakken ble han halshogd. Ifølge Ibn Shaddad, vendte Saladin seg så til den livredde kong Guy og beroliget ham med å påpeke at «det er ikke vanlig for en fyrste å drepe en annen, men denne mannen hadde krysset en grense». Renauds hode ble etter sigende sendt til Damaskus, hvor det ble dradd rundt i gatene til spott og spe.    

 

Saladin halshugger Renaud, fra et 1400-talls handskrift av William av Tyrs, Historia.

 

Samtidig ettermæle: «muslimenes verste fiende» og «Kristus’ elefant»

Renauds ettermæle har i vestlig historieskrivning skiftet mellom fordømmelse og romantiseringer. Mye av historieskrivningen i kongeriket Jerusalem på 1100-tallet ble dominert av Renauds politiske motstandere, særlig erkebiskop William av Tyr. Samtidige kilder på kristen side er derfor enten svært kritiske til eller forsøker å tone ned Renauds rolle i det latinske kongedømmet Jerusalem. Den anonyme forfatteren av de gammelfranske fortsettelsen av William av Tyrs historie om kongedømmet Jerusalem, Estoire d'Eracles, hevder at Renauds angrep på karavaner i 1186 og 1187 var «årsaken til tapet av kongeriket Jerusalem». Unntaket fra disse negative framstillingene er miljøet rundt Lusignan-dynastiet, der Renaud ble framstilt som en martyr i blant annet Peter av Blois’ verk, Passio Reginaldis. Muslimske kilder er i stor grad negative til Renaud, men samtidig en hovedkilde til informasjon om hans senere liv og karriere. Saladins biograf Ibn Shaddad, omtalte Renaud som «en kjempestor hedning og forferdelig undertrykker», mens den senere historikeren Ibn al-Athir på 1200-tallet omtalte Renaud som en av «muslimenes verste fiender».

Det er for øvrig verdt å merke seg at til tross for at det foregikk hektisk korstogsaktivitet i Levanten i nærmere 200 år, fra det første korstoget i 1096 til det latinske kongedømmet endelig falt i 1291, så forsøkte den frankiske kirken i kongedømmet Jerusalem aldri å få anerkjent noen lokale helgener. Muligens så de aldri behovet siden regionen var full av mange viktige helligdommer. Interessant nok var det derimot enkelte geistlige i Vest-Europa som i samtiden trakk fram én frankisk helgenskikkelse i Det hellige land, nemlig Renaud de Châtillon. Den franske teologen, poeten og korstogspropagandisten, Pierre av Blois (ca.1130-ca.1204), som var i tjeneste for Lusignan-familien og hadde snakket med kong Guys bror, argumenterte i verket Passio Raginaldi for at Renaud både var en martyr og en helgen. På finurlig vis minnet Renaud han om elefanten, for på samme vis: «som elefanten blir opphisset til kampe ved synet av blod, så oppildner synet av Det hellige kors og minnet om Kritis lidelse enda mer kristne riddere» (Sicut elephanti animantur ad bellum ostensione sanguinis, sic et fortius animaverat Christi milites vivificae crucis ostensio et memoria Dominicae passionis). For samtidige var dermed Renaud å regne for «Kristus’ elefant».    

 

Renaud og kong Guy sitter nedslått i bakgrunnen på statuen av Saladin i Damaskus. laget av den syriske kunstneren, Abdallah al-Sayed (1993).

Moderne ettermæle: krigshisser og skurk, eller?

I 1993 ble det reist en statue av den store islamske krigeren, sultan Saladin, seierherren fra slaget ved Hattin i Damaskus. Statuen, som er laget av den syriske kunstneren Abdallah al-Sayed, ble avdukket av den daværende syriske presidenten Hafez al-Assad i forbindelse med markeringen av 800-årsdagen for Saladins død. Statuen inngår inngikk i Assad-regimets propaganda, der korstogene framstilles som et bilde på vestlig kolonialisme og imperialisme, samtidig som regimet også forsøkte å «tilegne» seg Saladin, den store islamske foreneren av Syria og Egypt. Det hele er ironisk på flere vis, både siden Assad sr. og jr. begge er alawiter (en sjiamuslimsk minoritet), men samtidig har stått bak gjentatte overgrep mot den kurdiske minoriteten (Saladin var etnisk kurder) i Syria. Bak den triumferende Saladin sitter to forsmådde og nedtrykte skikkelser, nemlig kong Guy og Renaud de Châtillon, de to taperne fra slaget ved Hattin.   

I moderne vestlig historieskrivning har Renaud ofte blitt framstilt en opportunist og krigshisser. Historikeren Steven Runciman mener Renaud var en røverbaron som ikke kunne motstå fristelsen de rike karavanene som reiste forbi hans territorium og at hans gjentatte brudd på våpenhvilebestemmelsene i 1180-åra skyldtes at han «ikke kunne forstå en politikk som gikk mot hans egne ønsker». Renauds aggressive politikk er blitt sett på som en direkte medvirkende årsak til Saladins invasjon av det latinske kongeriket og det påfølgende tapet av Jerusalem i 1187. Det negative bildet av Renaud går igjen i mye av den moderne populærkulturen. I den historiske dramafilmen Kingdom of Heaven (2005), regissert av den britiske filmskaperen Ridley Scott, spilles Renaud av den irske skuespilleren Brendan Gleeson. Filmen framstiller Renaud som en fanatisk krigshisser, som sammen med kong Guy og tempelherrene er skurkene i filmen.   

Nyere historieskrivning har forsøkt å nyansere synet på Renaud de Châtillon som en historisk skurk og provokatør. Både Bernard Hamilton og Alex Mallett ser Renauds handlinger i perioden 1180-87 som et forsøk på å demme opp for Saladins økende innflytelse i regionen. Den aggressive linjen han førte mot sine muslimske naboer som herre av Transjordan, representerte et brudd med det latinske kongedømmets offisielle politikk som i større grad var mer reaksjonær og defensiv. Renauds tidvis dumdristige og overambisiøse kampanjer, slik som Rødehavsekspedisjonen, må ses i lys av en overordnet strategi for å forhindre Saladin fra å ta full kontroll i Syria. Disse stadige og dristige angrepene førte dessuten til at Saladin måtte tåle mye kritikk på muslimsk side for at han ikke klarte å forsvare hajj, pilegrimsreisen til Mekka. Til slutt ledet de også fram til slaget ved Hattin.      

 

Kilder

Baha ad-Din, The Rare and Excellent History of Saladin or al-Nawādir al-Sultaniyya wa'l-Maḥāsin al-Yūsufiyya by Bahā' ad-Dīn Yusuf ibn Rafi ibn Shaddād, overs. ved D. S. Richards. Farnham: Ashgate, 2001.

Ibn al-Athir, The Chronicle of Ibn al-Athir for the Crusading Period from Al-Kamil Fi'l-Ta'rikh (Part 2: The Years 541–582/1146–1193: The Age of Nur ad-Din and Saladin), overs. ved D. S. Richards, Farnham: Ashgate, 2007.

Peter av Blois, Passio Raginaldi Principis Antiochie, trykket i Petri Blesensis tractatvs dvo, ved Robert B.C. Huygens, cccm 194 (Turnhout 2002), s. 31–73.

William av Tyr, A History of Deeds Done Beyond the Sea, overs. ved E.A. Babcock og A.C. Krey. New York: Columbia University Press, 1943.

 

Sekundærlitteratur

Barber, Malcolm. (2012). The Crusader States. New Haven/London: Yale University Press.

Buck, Andrew. (2017). The Principality of Antioch and its Frontiers in the Twelfth Century. Cambridge: Cambridge University Press.

Cobb, Paul. (2016). The Race for Paradise: An Islamic History of the Crusades. Oxford: Oxford University Press.

Kedar, Benajmin Z. (2024). Cultures of the Medieval Kingdom of Jerusalem. Frontier Inventiveness in the Age of the Crusades. Ithaca/London: Cornell University Press.

Hamilton, Bernard. (1978). «The Elephant of Christ: Reynald of Châtillon», i Studies in Church History. 15, s. 97-108. DOI:10.1017/S0424208400008950.

Hamilton, Bernard. (2000). The Leper King and his Heirs. Cambridge: Cambridge University Press.

Hillenrand, Carole (2002). «The Imprisonment of Reynald of Châtillon», i Texts, Documents and Artefacts: Islamic Studies in Honour of D.S. Richards, Chase F. Robinson (red). Leiden: Brill, s. 79-102.

Mallett, Alex. (2008). «A trip down the Red Sea with Reynald of Châtillon», i Journal of the Royal Asiatic Society, 18(02), s.141-153. DOI: 10.1017/S1356186307008024

Marx, Alexander (2019), «The Passio Raginaldi of Peter of Blois: Martyrdom and Eschatology in the Preaching of the Third Crusade», Viator. Medieval and Renaissance studies 50/3, s. 197-232. DOI: https://doi.org/10.1484/J.VIATOR.5.124853.

Morton, Nicholas. (2020). The Crusader States and their Neighbours: A Military History, 1099–1187. Oxford: Oxford University Press.

Runicman, Steven. (1989) [1951]. The Kingdom of Jerusalem and the Frankish East, 1100-1187. A History of the Crusades. Vol. II. Cambridge: Cambridge University Press.