Hvem var korsfarerne?

Korstogene er antakelig et av de mest kontroversielle og myteomspunne fenomenene fra middelalderen. Hva korstogene egentlig var - og ikke var - kan være vanskelig å få grep om, særlig siden det hersker mange misforståelser og myter om fenomenet. Tidligere var det bare fokus på de kampanjene som ble utkjempet i løpet av middelalderen for å erobre eller forsvare Jerusalem og kristendommens hellige steder i Midtøsten. Forskningen de siste 50 årene har imidlertid medført en revisjon av dette eldre synet og utvidet korstogenes nedslagsfelt. Korstogsbevegelsen var svært dynamisk og adaptiv, noe som betydde at korstog betydde ulike ting, for ulike mennesker, til ulike tider. Men hvem var det egentlig som dro på korstog? 

Kort sagt blir korstogene i dag definert som alle de militære kampanjene som ble proklamert og autorisert av pavemakten og forkynt av kirken, der deltakerne avla korstogsløfter og bar korsmerker, samt at kirken lovet deltakerne visse juridiske og åndelige privilegier. Korstog ble utkjempet på en rekke ulike arenaer: i Midtøsten og Nord-Afrika og ellers flere steder langs Middelhavet; på Den iberiske halvøya og i Baltikum; men også innad i kjerneområdene av det katolske Europa. Korstog ble ikke bare rettet mot muslimer og hedninger, men også mot andre kristen, slik som ulike grupper stemplet som kjettere (slik som katarene i det sørlige Frankrike) og pavemaktens politiske fiender. 

Da Urban II (1088-1099) proklamerte Det første korstoget på kirkekonsilet i Clermont i 1095, var pavens intensjon at det bare de som var bemidlet og kampdyktige som skulle delta. Problemet var at korstogene var en så ny og radikal idé at paven rett og slett manglet et eget vokabular for å referer til den nye aktiviteten. Idéen om korstog var nært beslektet med den mye eldre kristne, tradisjonen med å reise på pilegrimsferd, fusjonert med kristne tanker om rettferdig og hellig krigføring. Det urban tok til ordet for var dermed en form for væpnet pilegrimsferd, der deltakerne ble lovet en eller annen form for syndsforlatelse. Problemet var imidlertid at pilegrimsferden var en botsøvelse åpen for alle troende. Urbans kall om en væpnet pilegrimsferd for å frigjøre Jerusalem appellerte til langt flere mennesker, fra alle samfunnslag, enn det paven hadde forutsett. Store skarer av fattige, gamle og syke begynte dermed å legge avgårde på veien mot Jerusalem. Det vitner om hvordan korstogstanken traff en nerve i samfunnet. Studier av deltakerne på ulike korstogsekspedisjoner reflekterer således et tverrsnitt av middelalderens europeiske samfunnsliv.

Crucesignatus - "de korsmerkede"
I stedet for ett enkelt begrep, ble det i den tidlige periode - og langt utover i middelalderen - brukt en rekke forskjellige begrep og omskrivninger for å referere til korstog. Siden korstogene var nært beslektet med den pilegrimsferden var det naturlig at ord ble "lånt" herfra. Dermed kunne korstog omtales blant annet som pilegrimsferd (peregrinatio), eller med ord som refererte til ulike aspekter ved korstogene, slik som ord som henspeilte på det å reise (iter, via, expeditio, senere også passagium). Andre begrep kombinerte slike ord med referanser til Jerusalem, andre hellige steder eller korset (negotium Terrae Sanctae/Christi). Ofte uttrykte de også en eller annen form for religiøst engasjement eller ønske (negotium, bellum, causa, opus, voluntas, og crux), ofte i kombinasjon med referanser til hellige karakterer, slik som enten gud, Jesus eller Jerusalem. Det var faktisk ikke før på begynnelsen av 1200-tallet at et eget begrep tilsvarende det moderne "korstog" begynte å opp, slik som crozada i Spania og sørvest i Frankrike og andre begrep som croiserie og croisade, selv om disse var mindre vanlige. Det engelske crusade ble ikke vanlig før på 1600-tallet, mens korstog ikke dukker opp i danske og norsk før på slutten av 1700-tallet - som en direkte oversettelse av det tyske Kreuzzug fra første halvdel av samme århundre.

Foruten problemene tilknyttet det å referer til selve aktiviteten, var det også utfordringer tilknyttet det å referer til deltakerne. Selv om de tidlige korsfarerne tidvis ble referert til som "korsbærere" eller "korsmerkede", var det først mot slutten av 1100-tallet at begrepet crucesignatus utviklet seg til å bli den tekniske termen for korsfarere. De første korsfarerne ble derfor i kildene ofte referert til med en rekke andre begrep, enten som pilegrimer (peregrini) eller bare "kristne", men tidvis mer spesifikke begrep som "guds/Jesu krigere" (milites Dei/ Christi), Hierosolymitani, og da noe senere cruciferi og crucesignati. Men disse begrepene kunne også gjelde pilegrimer og tidvis er det kun kontekst som gjør det mulig å skille mellom pilegrimer og korsfarer. I gammelfranske kilder ble korsfarere pèlerins, croisés, eller bare frankere.Kollektivt ble korsfarere tidvis referer med begrep som enten populus, plebs, gens, militia, eller exercitus Dei. Fienden kunne også refereres til med en rekke ulike begrep, slik som "vantro", likende begrep som  barbari og pagani, eller også "Kristi kors' fiender" (inimicos crucis Christi). Men hva slags mennesker skjuler det seg bak disse ulike begrepene?

Hvorfor var det ingen konger på Det første korstoget?
Det var ingen konger som deltok på Det første korstoget (1095-1099). Årsaken var neppe at konger var mindre interessert i foretaket enn andre, men snarere må det ses i sammenheng med politiske årsaker. Omkring 1100 var relasjonene mellom pavemakten og en rekke fyrster og konger svært anstrengt. Den tyske keiseren, Henrik VI (r.1056-1105), var den ene parten i den såkalte investiturstriden (ca.1075-1122), den mest omfattende konflikten mellom kirke og stat i middelalderen. Den andre parten i konflikten var en av Urban IIs forgjengere, Gregor VII (r.1073-1085). Konflikten vedvarte dessuten gjennom hele Urbans pontifikat, til et forlik kom i stand ved konkordatet i Worms i 1122.

De to bigamistene, Filip I og Bertranda.

I Frankrike var ikke situasjonen stort bedre. Her var kongen, Filip I (r.1060-1108), nemlig ekskommunisert. Årsaken var at Filip i 1092 hadde sendt vekk sin egen hustru, Bertha av Holland, under påskudd at hun var blitt tjukk! I virkeligheten var grunnen at Filip hadde forelsket seg i den vakre Bertranda de Montfort. Det var ikke uproblematisk siden hun også var gift og det attpåtil med Fulk IV av Anjou, som var en av kongens egne vasaller. I 1092 giftet imidlertid Filip og Bertranda seg med hverandre, men siden begge deres ektefeller fortsatt var i livet var de i kirkens øyne bigamister. Urban II truet med å ekskommunisere Filip, dersom kongen ikke sendte vekk Bertranda og tok sin første kone tilbake. Da kongen ikke etterfulgte pålegget, ble han ekskommunisert. Faktisk var nettopp Filips ekskommunikasjon et av de sentrale temaene som ble behandlet på konsilet i Clermont (der den ble endte med å bli opprettholdt). Heller ikke den engelske kongen, William II Rufus (r.1087-1100), var aktuell. Det var på grunn av kongens anstrengte forhold til kirken, særlig at han lå i konflikt med sin egen erkebiskop. 

Adelsmenn og lederskap av korstog
Lederskapet på Det første korstoget var derfor dominert av adelsmenn (mer om kvinner nedenfor) fra sjiktet rett under kongemakten. I hovedsak bestod det av hertuger og grever fra franske områder, noe som hadde en sammenheng med at Urban II (som selv var fransk) hadde reist rundt og forkynt korstoget her høsten og vinteren 1095/1096. Disse stormennene stod derimot ikke tilbake for den franske kongemakten og enkelte av dem eide i realiteten langt større eiendommer enn kongen. Den viktigste var hertug Godfrey av Bouillon, grev Raymond av Toulouse, grev Robert av Normandie og hans navnebror, grev Robert av Flandern. Andre sentrale skikkelser var Godfreys bror, Balduin av Boulogne (som senere ble den første kongen av Det latinske kongedømmet Jerusalem), Hugo av Vermandois, som var bror av den franske kongen, og de to normannerne, Bohemond av Taranto og hans nevø, Tankred (som begge etter tur ble fyrster av Antiokia).

Lederne av det første korstoget, slik en kunstner så dem for seg på slutten av 1800-tallet. Illustrasjon av Alphonse-Marie-Adolphe de Neuville.

Det var nærmest uunngåelig at konger på sikt overtok lederskapet av korstogsekspedisjoner til Midtøsten, men det var likevel flere store og mindre korstog utover på 1100- og 1200-tallet som var dominert av adelsmenn. Blant annet var hertug Leopold av Østerrike en sentral skikkelse i forbindelse med Det tredje korstoget (selv om han nok er mest kjent for å ha tatt Rikard Løvehjerte til fanget i etterkant). Et eksempel på at adelsmenn fortsatt å påta seg lederskapet av storstilte korstogsekspedisjoner, er det famøse Fjerde korstoget (1202-1204), som endte opp med å innta Konstantinopel. Denne ekspedisjonen var i utgangspunktet ledet av grevene av Champagne, Blois og Flandern, men etter at initiativtakeren og lederen, Theobald av Champagne, døde før ekspedisjonen kom avgårde, kom Bonifacius, marquis av Montferrat, til og overtok ledelsen i 1201. På likende vis var også det såkalte Baronkorstoget (1239-1241) anført av grev Thibald av Champagne, grev Peter av Brittany og jarl Rikard av Cornwall, bror av kong Henrik III av England.   

Kongene overtar lederskapet
Den første europeiske monarken til å involvere seg direkte i korstogene var faktisk fra Skandinavia. Den tyske kronikøren, Albert av Aachen, som skrev et verk om Det første korstoget, inkluderte den tragiske historie om en dansk prins, ved navn Svend, som skal ha vært en sønn av den danske kongen Svend Estridsen (r.1047-1076), som dro avgårde mot Jerusalem i 1097. Prins Svend kom derimot aldri fram, for sammen med sin forlovede, Florina, og 1500 av sine menn, ble han etter sigende drept i et bakhold i Anatolia. Historien om Svend har vært omdiskutert og ble lenge avvist som ren diktning. Antakelig er det en kjerne av sannhet. Det som er sikkert er at en bror av Svend senere også fikk lyst til å reise på korstog. I 1103 dro den danske kongen, Erik I Eiegod (r.1095-1103), avgårde mot Jerusalem sammen med sin kone, dronning Bodil, og en stor hær. Han kom derimot aldri fram og døde underveis på Kypros. Dermed var det i stedet den norske kongen, Sigurd Jorsalfare (r.1103-1130), som ble den første, europeiske monarken til å besøke Jerusalem i etterkant av korsfarenes erobring i 1099 og etableringen av et latinsk kongedømme.

De stadig økte kostnadene ved krigføring generelt, medførte at lederskapet og organiseringen av storstilte korstogsekspedisjoner utover på 1100-tallet måtte overtas av verdslige makter. Det kom blant annet til å lede til de første eksperimentene med allmenn beskatning, slik som den såkalte Saladin-tienden, som ble forsøkt innført i England og Frankrike til støtte for Det tredje korstoget (1187-1192). Allerede i forbindelse med Det andre korstoget (1145-49) var lederskapet i stor grad overtatt av monarker. Korstoget ble forkynt av cisterciensernes karismatiske abbed, Bernard av Clairvaux, som siktet seg inn på det franske og tyske hoffet. I Frankrike tok den fromme kongen, Ludvik VII, korset i en storstilt seremoni ved Vézelay og påtok seg lederskapet for den franske kontingenten. I Tyskland gjorde kong Konrad III det samme. Til tross for at dette korstoget ble anført og ledet av to konger, var ekspedisjonen en fiasko. Etter kun en kortvarig beleiring av Damaskus gikk hele korstoget i oppløsning. Resultatet av det mislykkede korstoget var at entusiasmen for nye korstog falt til et bunnivå. Det måtte en katastrofe til for å vekke korstogsgløden til live igjen og det skjedde da Saladin erobret Jerusalem i 1187.

Responsen på tapet av Jerusalem var det såkalte Tredje store korstoget (1187-1192). Igjen var det monarker som tok føringen. I England tok Henrik II korstoget, men døde like etter og derfor falt oppgaven på sønnen hans, Rikard I, med tilnavnet "Løvehjerte". I Frankrike tok Filip II Augustus korset og det samme gjorde også den aldrende tyske keiseren, Fredrik I Barbarossa. Til tross for at tre av Europas mektigste monarker hadde tatt korset og dro å korstog, var resultatene heller magre. I 1190 falt den 68-årige Fredrik I av hesten og druknet idet de tyske korsfarerne krysset elva Salef (moderne Göksu) i Anatolia på vei til Det hellige land. Det anspente forholdet mellom de to gjenværende monarkene, Filip og Rikard, fikk også konsekvenser for korstoget. Særlig mistenkte Rikard at Filips påståtte sykdom og hjemreise bare var et påskudd for å angripe engelske besittelser i Frankrike - noe som også var tilfellet. Korstoget var ikke helt mislykket, blant annet sørget erobringen av Acre for at det latinske kongedømmet overlevde i nærmere 100 år til, men selv ikke Rikard klarte å gjenerobre Jerusalem. 

Utover på 1200-tallet fortsatte korstogene å være dominert av monarker, selv om det ofte ble med løftene. Verken kong Henrik III av England, den tyske keiseren Fredrik II eller den norske kongen Håkon IV Håkonsson klarte å oppfylle sine korstogsløfter. Fredrik dro riktignok til slutt på korstog, men da hadde pavemakten gått lei hans tidligere brutte løfter og ekskommunisert ham for ikke å ha oppfylt løftene sine tidligere. Ironisk nok var Fredrik II, som også klarte å bli konge av Jerusalem, den eneste monarken som faktisk klarte å vinne Jerusalem, ikke gjennom militære bragder, men snarere på grunn av sine diplomatiske ferdigheter. En avtale med sultan Al-Kamil av Egypt sikret nemlig at Jerusalem i perioden 1229-1244 igjen var på kristne hender. En av få monarker til å faktisk holde sine korstogsløfter, og unik fordi han dro på korstog to ganger (1248-54 og 1268-79), var Ludvik IX av Frankrike. Til tross for store anstrengelser, nøye planlegging og enorme kostnader, var også Ludviks to korstog mislykket. 

Utover på 1200- og 1300-tallet ble monarkenes muligheter for å dra på korstog til fjerne himmelstrøk vanskeliggjort av de stadig økende kostnadene ved krigføring, stadig mer kompliserte styringsforhold innad politiske enheter som en konsekvens av sentralisering og administrativ ekspansjon, i tillegg til økt konkurranse og konflikt mellom ulike europeiske kongedømmer, særlig mellom England og Frankrike. Korstogsbevegelsen hadde dessuten begynt å vende seg mer innover. Mens pavemakten i stadig større grad begynte å bruke korstogene mot sine politiske fiender, var spanske herskere opptatt av korstog og Reconquista i Iberia, mens tyske fyrster og danske (til dels og så svenske) monarker var opptatt med korstog i Baltikum. Mongolenes herjinger på midten av 1200-tallet og den økte trusselen fra det ekspanderende Osmanske riket, medførte at europeiske monarker i stadig større grad assosierte korstogstanken med forsvaret av fedrelandet (patria) enn å gjenerobre Jerusalem.

Så lang kan en få inntrykk av at det bare var konger og deres vasaller som tro på korstog, men denne utviklingen gjaldt primært når det kom til lederskapet og de storstilte kampanjene. Tendensen på 1200-tallet var derimot at korstog i stor grad var mindre kampanjer, som nærmest utgikk som en jevn strøm fra Europa. I kildene finner vi derfor spor av en rekke andre samfunnsgrupper.

Pauperes - Den tause majoritet
De fleste narrative kildene bruker mest plass på å snakke om konger og adelsmenn, mens det er færre referanser til den store, grå massen av korsfarer og pilegrimer, som kollektivt ofte ble omtalt som "de fattige" (pauperes). Kronikørene brukte en rekke ulike begrep, slik som plebs, populus, pauperes, peregrini og mediocres, om de store massene som vanskelig lar seg klart definere. For eksempel er "de fattige" ofte framstilt som krigere, da gjerne fotsoldater. Det var ofte store grupper av ikke-stridene på korstog - slik som geistlige, kvinner (for det meste), barn, syke og gamle - men alle andre var i stor grad ansett som bevæpnede pilegrimer. Denne store, anonyme gruppen var derimot langt i fra noen homogen gruppe.

I forbindelse med Det første korstoget hadde store skarer av ikke-stridene og laverestående samfunnsgrupper, blitt rekruttert av karismatiske predikanter, slik som Peter Eremitten i 1096, Stefan av Cloys og Nikolas av Køln i 1212, og den såkalte "Mesteren av Ungarn" i 1251. Det var Peter Eremittens forkynnelse som i 1096 ledet til det såkalte Folkekorstoget, som var den første gruppen av korsfarere til å dra avgårde mot Jerusalem. Dette korstoget bestod ikke av en samlet gruppe, men snarere en rekke mindre og til dels uorganiserte grupper. Lederskapet ble gjerne utgjort av lav-adelsmenn og riddere. Enkelte av disse gruppene stod også bak de første pogromene mot jødiske samfunn i Frankerriket, Tyskland og Böhmen. På grunn av dårlig organisering var det mange av disse gruppene som aldri kom ut av Europa, mens korstoget anført av Peter Eremitten ble angrepet like etter at de ankom Anatolia og nær utslettet.

Peter Eremitten leder korsfarerne på det såkalte Folkekorstoget på vei mot Jerusalem, fransk illustrasjon fra rundt1270.

Problemet med såkalte pauperes var at de i mindre grad var i stand å brødfø seg underveis. Dermed var de i stor grad helt avhengig av støtte fra sine bedrestilte med-korsfarere. Det medførte ofte storstilte utgifter og ikke minst utfordringer på logistikk-siden. Det var også noe av hovedårsaken til at pavemakten bevisst forsøkte å begrense ikke-stridenes deltakelse i korstogene, noe som åpnet opp for økonomiske ordninger på 1200-tallet. Den som ikke selv var i stand til å reise på korstog, kunne enten utruste en person som tok ens plass eller betale tilsvarende hva korstogsdeltakelsen ville kostet, mens en til gjengjeld mottok den lukrative korsfarer indulgensen (syndsforlatelse). De mer folkelige, eller populistiske, korstogsstrømningene kunne tidvis også lede til uautoriserte eller spontane korstogsuttrykk. Foruten det såkalte Folkekorstoget i 1096, er andre eksempler det såkalte Barnekorstoget i 1212, som er et noe misvisende navn (kildene bruker i stor grad det latinske pueri, som mer betyr "ungdom" eller "unge voksne"), eller Gjeterkorstoget (pastoureaux) i 1251.

Pottemakere, møllere, skreddere - håndverkere på korstog
I løpet av 1100- og 1200-tallet begynner det å dukke opp kilder som gir et litt bedre innblikk i denne store gruppen av korsfare. Som en følge av at korstogsekspedisjoner etter hvert i større grad ble foretatt til sjøs, samtidig som kongelige administrasjoner også i større grad ønsket å få oversikt over hvem som hadde "tatt korset", dukker det opp en rekke lister over korsfarere. Flere av disse listene avslører at mange håndverkere også deltok i korstogene. En slik liste over crucesignati, fra Cornwall rundt 1200, omtaler blant annet en smed, en møller, en skomaker og en skredder, mens en samtidig liste fra Lincolnshire dessuten nevner en lærmaker, en pottemaker, en slakter, enda en smed, en vinmaker, en grøftegraver og en baker. Opptegnelser fra 1220-åra nevner en snekkermester som søkte katedralen i Chichester om tillatelse til å dra på korstog.

En baker i full gang med dagens bakst, fransk håndskrift fra 1400-tallet.

Det er i tillegg til store grupper av håndverkere, verdt å huske at monarker, fyrster, riddere og andre bedrestilte korsfarere ikke reiste alene. Selv om korstog var en frivillig aktivitet,var det nok svært mange tjenere og andre en adelsmenns hushold, som pent måtte finne seg i å delta på korstog dersom herren deres hadde tatt korset. Det finnes beskrivelser som indikerer at konger og adelsmenn gjerne reiste avgårde nærmest med hele sitt hushold. Derfor er det ikke uvanlig å finne referanser til en lang rekke ulike tjenere, leger, militært personell eller også administrativt personell, slik som klerker og notarer, siden de ofte kunne være nødvendig å opptegne et testamente.

I desember 1219 lå den italienske korsfareren, Barzella Merxadrus, fra Bologna, for døden i den nylig erobrede Damietta i Egypt. Her fikk han skrevet ned sin siste vilje. I sitt testamente ga Barzella klare instruksjoner om hvordan hans eiendeler skulle fordeles mellom hans nærmeste reisefeller. Særlig gjaldt det forhold som angikk han kone, Guiletta, som han ønsket å sikre fikk beholde plassen i teltet som følget delte. Denne referansen vitner om både om hvordan korsfarere kunne reise avgårde med hele sine familier, men også at det ikke bare var menn som deltok på korstog.

Kvinner på korstog
Til tross for kildenes til tider åpenbart negative syn på kvinners tilstedeværelse, var det mange kvinner som deltok på de ulike korstogsekspedisjonene. Mange reiste sammen med sine ektefeller. Ifølge historikeren Jonathan Riley-Smith, som har gransket kildematerialet fra Det første korstoget, var det i hvert fall sju kvinner som reiste sammen med sine ektemenn mot Jerusalem i perioden 1095-1101. I 1250 var skipet St Victor på vei til Midtøsten fra Frankriket med 453 menn og kvinner, som sannsynligvis var korsfarere. Ombord var det 14 riddere og ledere for ulike grupper, 90 var soldater og 7 klerker. Blant de resterende 342 passasjerene var det mange borgere, inkludert 42 kvinner, hvorav 15 reiste med sine ektemenn, mens 1 reiste med sin far og 2 med sine brødre.

I teorien var korstogsdeltakelse en botsøvelse åpen for alle troende. Hellig krig på sin side, innebar et stort behov for soldater, en kategori kvinner kulturelt sett var ekskludert fra. For middelalderens vedkommende var kvinner klassifisert som "det svake kjønn" (fragilitas sexus), både kroppslig og mentalt. Det er kanskje ikke overraskende at de narrative kildene som omhandler korstogene, i stor grad er preget av det som fra et moderne perspektiv vil klassifiseres som misogyni; langt på vei de fleste skriftlærde var å tilknyttet kirken og klostrene, som ikke bare var sterkt mannsdominerte miljøer, men der medlemmene i tillegg hadde avlagt løfter om og leve i sølibat. Den samme moralske tendensen gikk igjen i synet på korsfarerne, som tross alt deltok på korstog som en botsøvelse.

Den geistlige visjonen av korstog som moralsk rent - sett vekk fra drepe-biten - innebar at kvinner ofte ble sett på som moralske fallgruver, kjødelige fristelser. I likhet med tilfellet for tradisjonelle hærer, tiltrakk også korstogene seg mange følgere som håpet å tjene en slant. De geistlige kronikørene hadde ofte en tendens til å omtale alle unge ugifte kvinner som prostitutia. Det var naturligvis en av flere roller kvinner hadde på korstog, men de bestod også for en lang rekke andre oppgaver, slik som sykepleie, vasking, tjeneste, matlaging eller organisering av marked.

Kvinner utgjorde en fra på korstog, fordi de kunne lede korsfareren ut i synd.

Ved flere anledninger, slik som beleiringer eller før viktige slag, var det fokus på moralsk opprustning. Da ble gjerne terningspill forbudt (en annen synd ofte falt for) og alle kvinner, tidvis også alle koner, forvist fra korsfarerleieren. Enkelte forsøkte å gjøre tiltak for å hindre at kjødet i det hele tatt skulle være en fristelse. På Rikard Is korstog i 1190-åra var det en stor gruppe med vaskekoner, som bare var eldre kvinner. Et bevisst valg siden disse vaskekonene også kunne få mer intime oppgaver, slik som å avluse korsfarere.

Bare unntaksvis nevnes det at kvinner deltok i kamphandlinger. Arabiske kilder, som ikke var mindre negative i synet på kvinner enn sine europeiske motparter, nevner kvinners deltakelse i kampene om Acre i 1189-91; Baha ad-Din og 'Imad ad-Din, som begge var øyenvitner til beleiringen, hevdet å ha sett likene av kvinner kledd i rustninger liggende på slagmarkene. Tidvis kunne de delta i forsvaret av korsfarerleire under angrep, primært ved å bære vann og forsyninger til forsvarerne, men tidvis også som bueskyttere. Enkelte kvinner ble husket for sitt mot og tapperhet, slik som den døende sårede kvinnen som bad sin ektemann om at liket hennes måtte brukes til å fylle vollgraven

Dronninger på korstog
Til og med dronninger deltok på korstog, slik som Eleonore av Aquitaine, som deltok på Det andre korstoget på midten av 1100-tallet sammen med sin daværende ektemann, Ludvik VII av Frankrike. Det fikk imidlertid ingen lykkelig utgang. Mens de oppholdt seg i Det hellige begynte det nemlig å gå rykter om at Eleonore var utro Raymond av Poitiers, fyrsten av Antiokia. Saken ble ytterligere forverret av at Raymond var Eleonores onkel! Sannsynligvis anklagene sladder og muligens kulturelle forskjeller i sosial omgang mellom de sørlige og nordlige delene av Frankerriket. Skaden var imidlertid skjedd og i likhet med korstoget, var ekteskapet mellom Ludvik og Eleonore dødsdømt. Til tross for pavens forsøk på å megle, ble de to skilt. Den 30-årige Eleonore giftet seg deretter med den 19-årige Henrik, som like etter ble konge av England og dermed en av Ludviks bitreste fiender.

Framstilling av kong Ludvik VII og Eleonore av Aquitains bryllup og utferd på korstoget, i et håndskrift fra 1300-tallet.

Hundre år senere gjentok historien seg. Den franske dronningen, Margaret av Provence, deltok med sin mann, kong Ludvik IX, på hans første korstog til Egypt i 1249. Selv om deres ekteskap var langt mer solid, var korstoget like skjørt. Innledningsvis hadde korstoget suksess og inntok den viktige byen Damietta. I februar 1250 befant den da høygravide dronningen seg i byen, da det kom nyheter om det forferdelige nederlaget den franske korsfarerne hadde lidd ved Al Mansurah. Her hadde kong Ludvik blitt tatt til fange og hans bror, grev Robert av Artois, ble drept sammen med store deler av kavaleriet. I sin manns fravær var dermed Margrete korstogets øverste leder, en av få kvinner til å inneha en slik sentral posisjon. Ikke bare klarte hun å holde restene av korstoget samlet og skaffe til veie den enorme løsesummen som ble krevd for hennes mann, men bare en måned senere, 8. april, fødte hun en sønn, Jean Tristan. Hun kom senere til å føde ytterligere to barn i løpet av korstoget. Hjemme i Frankrike var det forøvrig Ludviks mor, Blanka av Castilla, som var regent i sønnens fravær (noe hun også hadde vært mens Ludvik var mindreårig) fram til hun døde i 1252. 

En viktig rolle dronninger og andre høytstående adelskvinner spilte i forbindelse med korstog, som det tidvis er lett å glemme eller undervurdere, var når det kom til rekruttering og finansiering. Kvinner var gjerne bærere av tradisjoner og kunne ofte oppmuntre sine ektefeller, brødre og andre mannlige slektninger til å reise på korstog, eller minne dem om slektas tidlgiere bragder i så henseende. På likende vis kunne de ofte bidra med økonomiske støtte i forbindelse med organiseringen av nye korstog. Kvinner spilte således mange ulike roller i forbindelse med korstogene.

Kirkens menn - med og uten tillatelse til å delta
I likhet med situasjonen for kvinner når det kom til krigføring, representerte voldsbruk, særlig det å utgyte blod, et sosialt og kulturelt tabu for geistlige. Det var flere grupper i samfunnet som Urban II eksplisitt forsøkte å hindre fra å ta korset. Foruten eldre, syke og kvinner, nevnte paven dessuten prester, munker og andre geistlige. Foruten at de ikke kunne delta i krigføringen, hadde det også sammenheng med at både munker og prester allerede hadde et ansvar å ta seg av hjemme - en prest hadde ansvar for den sjelelige velvære til sin menighet, mens en munk var bundet av klosterløfter om å tjene kampen mot det onde med åndelige midler.

Likevel klarte ikke pavemakten å hindre at prester, munker og andre av kirkens menn (inkludert nonner) fra å reise på pilegrimsferd eller korstog. Jeg har allerede nevnt hvordan enkelte karismatiske predikater, slik som Peter Eremitten, var strekt involvert i Det første korstoget. Peter hadde visstnok tidligere vært munk, men hadde rømt og etter det levd av å reise rundt og forkynne. Enkelte stormenn hadde med sine egne sjelesørgere eller andre geistlige som inngikk i deres administrasjon og hushold. Fulk av Chartres, som etter sigende var en kapellan (prest) i følge til Balduin av Boulogne på Det første korstoget. Fulk var en av de som ble værende igjen i Jerusalem etter erobringen og skrev senere et av de første historieverkene om korstoget.

Illustrasjon fra et fransk håndskrift fra 1200-tallet. Biskop Adhemar av Le Puy holder Den hellige lanse (som han stilte spørsmålstegn ved om var den ekte lansen), i kamp mot islamske styrker under beleiringen av Antiokia i 1098. 

Det var derimot også geistlige med en klar tillatelse til å delta i korstogene. Siden korstogene var autorisert av pavemakten og forkynt av kirken, var det kanskje også på sin plass at paven hadde en egen representant på korstoget. Det var gjerne slik at biskoper eller kardinaler kunne oppnevnes til pavelige legater for de ulike korstogene. På det første korstoget var det Adhemar, biskop av Le Puy. Han var en sentral skikkelse i lederskapet og ansett som korstogets ubestridte, åndelige leder helt fram til han døde av sykdom i Antiokia i 1098. Andre pavelige legater var imidlertid langt mer omstridt. En av de mest kontroversielle var nok den portugisiske kardinalen, Pelagius, som var pavelig legat til Det femte korstoget (1217-1221). Han ble anklaget for å ha blandet seg for mye inn i politiske og militære spørsmål, og på den måten vært avgjørende for at korstoget ble en fiasko.

Nasjonale og regionale sammenslutninger
De store korstogene ble som allerede nevnt ofte ledet av konger eller adelsmenn, som reiste ut i spissen for nasjonale eller regionale kontingenter. I 1147 ledet for eksempel Ludvik VII en stor fransk kontingent av korsfarere, mens Konrad III ledet en tilsvarende tysk kontingent. På samme vis hadde også Sigurd Jorsalfare allerede i 1108 ledet en norrøn kontingent, med både nordmenn, islendinger og sannsynligvis også korsfarere fra Orknøyene (hvor Sigurd tidligere hadde vært innsatt som jarl av sin far, Magnus Berrføtt).  

Den nasjonale eller regionale identiteten ble ofte forsterket i forbindelse med korstog. Det kunne også føre til opprettelsen av egne brorskap eller avleggelsen av egne løfter som band korsfarerne tettere sammen i kollektive enheter. For eksempel ble enkelte grupper av engelske korsfarere i 1190 omtalt som bundet sammen av eder, coniurati. På samme tidspunkt ble det opprettet et eget et hospital for tyske pilegrimer i Acre. 

Et av de kanskje mest markante institusjonene som oppstod under kostogstida, var de militære ordenene. De representerer derimot et lite problem i denne sammenhengen, siden de ikke var korsfarere. "Hva i alle dager skal det bety? Selvsagt må da tempelherrer og johannitere ha vært korsfare," sier muligens noen av dere. Men svaret er faktisk at slike ordensbrødre ikke var korsfarere, fordi de ikke avla korstogsløfter, som var temporale (primært så lenge korstoget varte). I stedet avla ordensbrødre permanente ordensløfter, på samme måte som alle andre munker. Det kan likevel være greit å nevne litt om forskjellene mellom de ulike ordenene. 

De to mest kjente militæreordenene var Tempelherrene og Johannitterne og disse var internasjonale ordener, åpne for alle kristne uansett hvor de kom fra. Men det fantes også en lang rekke nasjonale ordener. Det overnevnte hospitalet for tyske pilegrimer i Acre, ble for eksempel i løpet av svært kort tid utviklet til en egen militær orden, nemlig Den tyske orden. De flyttet i løpet av 1200-tallet fokus fra Det hellige land til Baltikum, der de endte opp med å etablere egne ordensstater. På samme tidspunkt som det tyske hospitalet oppstod i Acre, etablerte engelske korsfarere, som deltok i Rikard Løvehjertes korstog, i samme by sin egen orden, den såkalte St Thomas-ordenen. Den var oppkalt etter den engelske helgenen, Thomas Becket. Det området med klart flest nasjonale ordener, var Den iberiske halvøya. Her ble det opprettet en rekke ulike spanske ordener, som ble viktige i den kontinuerlige Reconquista-prosessen. I tillegg til disse nasjonale og internasjonele ordenen, er det verdt å nevne at det også ble opprettet en egen militærorden spesifikt for riddere med lepra (spedalskhet), nemlig den såkalte Lazarusordenen. 

Framstilling av ordensbrødre fra noen av de spanske militære ordenene.

Tidvis kunne nasjonale forskjeller derimot være et problem og stereotypiske framstillinger ble gjerne forsterket. En dansk-tysk korstogsekspedisjon i Baltikum i slutten av 1140-åra oppnådde kun ganske magre resultater mot hedenske, slaviske stammer. På tysk side ble det hevdet at danskene var mektige krigere i sitt eget land, men ubrukelige utenfor rikets grenser. På dansk side ble kritikken kontret med påstanden om at det eneste gode som kom ut av Tyskland, var pølser. 

By- og handelsmenn
På et mer lokalt nivå, framstår urbane identiteter som ganske markante: egne kontingent med korsfarere fra Venezia er omtalt for korstogene i 1101, 1122 og 1202; Genova i 1097; Pisa i 1190-åra; Køln i 1147, 1189 og 1217; Bremen i 1189; Firenze i 1188; London i 1147, 1189 og 1190. Den nordtyske byen Lübeck inntok en aktiv rolle i de baltiske korstogene, der tyske korsfarere flere ganger kom i konflikt med andre kristne, nemlig ortodokse russere fra by(-staten) Novgorod. I forbindelse med Det andre korstoget i 1140-åra, nevner kildene også aktiv deltakelse av korsfarere fra Bristol, Hastings, Southampton, Køln, Rouen og Boulogne. Et norsk eksempel stammer fra forberedelsene i forbindelse med deltakelsen i Det femte korstoget i 1217, der det i Håkon Håkonssons saga er nevnt hvordan bymennene (bæjar-menn) fra Trondheim hadde utrustet ett av skipene i en av de mindre kontingentene med norske korsfarere som seilte avgårde mot Damietta i løpet av 1217 og 1218. 

Referansen til de nord-italienske byene Pisa, Venezia og Genova, vitner også om den sterke involveringen - og ikke minst avgjørende betydningen av - en siste gruppe: handelsmenn. De nord-italienske byene var ikke bare dominert av handel, men var også maritime stormakter. De tre byene var alle involverte i Det første korstoget og avgjørende for den viktige erobringen av kystområdene i Levanten mellom 1099-1124. Genova og Pisa var de første til å respondere, mens venetianerne var litt treigere. Likevel var deres bidrag kanskje det viktigste. De sendte en storstilt flåte på nærmere 100 skip i perioden 1122-25, mens deres involvering i Det fjerde korstoget i 1204 var langt mer kontroversiell, særlig hvilken rolle den 90-årige dogen, Enrico Dandolo, spilte for for at korstoget endte opp med å innta og plyndre Konstantinopel.     

Korsfarenes erobring av Konstantinopel under Det fjerde korstoget (1202-1204), fra et fransk håndskrift fra 1400-tallet.

De nord-italienske handelsbyene etablerte seg i Det latinske kongedømmet Jerusalem, og i flere av byene hadde de sine egne kvartaler. Det gav dem tilgang til den lukrative handelen mellom øst og vest, særlig sørget det for tilgang til de mange luksusvarene fra Østen, slik som silke, krydder, sukker og annet. Den nå avdøde, franske middelalderhistorikeren Jacques Le Goff, hevdet at det eneste gode som kom ut av korstogene, var at aprikos ble introdusert i Europa. Det er nok en overdrivelse, men kan tjene som et eksempel på noe av den kultur-utvekslingen som faktisk fant sted i korstogstida. 

Her har jeg bare så vidt skrapt litt i overflaten av spørsmålet om hvem korsfarerne egentlig var, men jeg håper gjennomgangen har gitt en litt bedre forståelse av hvilken enorm plass korstogene hadde i middelalderens kollektive bevissthet  og hvordan de tiltrakk seg tusenvis av mennesker fra alle samfunnslag - mann som kvinne, gammel som ung, rik som fattige, geistlige som verdslige. 




Sekundærlitteratur
G. Constable, "The Historiography of the Crusades", i A. E. Laiou og R. P. Mottahedeh (red). The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World, Washington D.C. 2001.
S. E. Edgington og S. Lambert (red), Gendering the Crusades, Cardiff 2001.
N. Housley, Contesting the Crusades, Malden 2006.
J. Riley-Smith, The Oxford Illustrated History of the Crusades, Oxfrod 1997.
J. Riley-Smith, The First Crusaders, 1095-1131, Cambridge 1997.
J. Riley-Smith, What Were the Crusades? 4. utg. New York 2009.
P. B. Svenungsen, "Norway and the Fifth Crusade The crusade movement on the outskirts of Europe", i E.J. Mylod, G. Perry, T. W. Smith og J. Vandeburie (red), The Fifth Crusade in Context: The Crusading Movement in the Early Thirteenth Century, London 2017.
C. Tyerman, How To Plan A Crusade, St Ives pl 2016.