Mysteriet om Marteinn samekonge og tanken om et samisk kongedømme i nord

I den islandske Flatøyannalen (Flateyjarannáll), som inneholder opptegnelser av samtidige hendinger fra år til år, er det under året 1313 en kort, men svært interessant opptegnelse: “þetta sumar kom Marteinn Finna kongr til Hakonar kongs.” Oversatt til moderne norsk, blir det noe sånt som "denne sommeren kom Marteinn (evt. Martin) samekonge til kong Håkon". Den siste av de to omtalte kongene vet vi godt hvem var, nemlig kong Håkon V Magnusson (r.1299-1319), som var den siste norske monarken av Sverre-ætten. Men hvem er den andre kongen? Det viser seg å være et større mysterium å forsøke å nøste opp i. For hvem var egentlig Marteinn? Og dersom han faktisk var "samenes konge", betyr det også at det fantes et eget samisk kongedømme i nord i middelalderen? 

Kong Thengil av Finnmark, slik han er framstilt hos Olaus Magnus.

Den korte og kryptiske referansen til Marteinn samekonge, har ledet til mange spekulasjoner blant historikere og andre i ettertid om hvem han egentlig var og hva slags "kongerike" han hadde. I sitt verk Speculum Boreale (1698), hevdet Hans Hansen Lilienskiold (d.1793), som var amtmann i Bergen, at denne «Kong Maarten» måtte være en hedensk konge som oppsøkte kong Håkon for å underkaste seg. Ifølge Lilienskiold var det dermed snakk om et forhandlingsmøte som munnet ut i en avtale om en "riksforening," og at det var slik "Finmarchen siden med Norgis-Rige bleff incorporerit". 

Det er uklart hvilke kilder Lilienskiold bygde på, men han hevdet videre at kong Maarten var den siste selvstendige finnekongen og at han døde i 1317. Det er informasjon som vi ikke kjenner fra andre kilder. Håvard Bratrein spekulerer i en artikkel på om Lilienskiold kan ha bygd på muntlige kilder eller lokale sagntradisjoner og mener det er interessant at Lilienskiold: "faktisk aksepterte at samene i middelalderen har hatt en annen og meir hierarkisk samfunnsoppbygging enn det han selv kunne observere i si samtid. På den måte har amtmannen vært meir fordomsfri enn mange moderne historikere". 

Det er imidlertid verdt  å merke seg at ikke alle påfølgende amtmenn var like enig i Lilienskiolds framstilling og en av dem skal ha påpekt at den samiske befolkningen allerede i lang tid forut for 1313 hadde vært en del av den norske kongens skattland. P. A. Munch argumenterte for at Marteinn både var en slags lokal opprørsleder og samekonge: "Hiin Martin maa formodentlig have været en riig og blandt sine Landsmænd formaaende Same eller Finn, der tidligere havde faaet dem overtalt til at negte kong Haakon Skat og selv stillet sig i Spidsen for dem." Ifølge Munch måtte Marteinn likevel ha kommet til kong Håkon: "først og fremst i den hensigt at underkaste sig ham." Så hvem var han, denne Marteinn, opprører, samekonge eller litt av begge deler?

Før vi går nærmere inn på problemstillingen, må vi først se nærmere på den politiske og sosiale organisasjonen i nordområdene under middelalderen. I senere tid har flere historikere sett nærmere på disse forholdene og komme med ulike synspunkter som vil bli introdusert underveis. Først er det imidlertid nødvendig å se nærmere på kildematerialet. 

Kildematerialet - en setning i et islandsk manuskript

Det er ganske fort gjort å gi en fullstendig oversikt over kildematerialet til historien om kong Marteinn og hans besøk til kong Håkon. For alle kjente referanser til historien er kun å finne i én kilde, og det er den allerede nevnte islandske annalen. Sagaer og krøniker er kanskje kjente litterære sjangere fra middelalderen, men hva er slags sjanger er egentlig en annal? Kort sagt så er annaler det vi kan kalle for årbøker, skrifter med korte opptegnelser av historiske begivenheter fra nær og fjernt i kronologisk rekkefølge. Flatøyannalen er ikke overlevert i et eget håndskrift, men inngår i et større verk, nemlig den såkalte Flatøyboka (norr. Flateyjarbók). 

Dette er et av de viktigste norrøne manuskriptene overlevert fra middelalderen. Prøver av pergamentbladet har visst at verket ble skrevet en gang mellom 1384 og 1394. Selve navnet, Flatøyboka, kommer av at manuskriptet i flere omganger ble oppbevart på øya Flatey i Breidafjord på Island. Sannsynligvis var verket tenkt som en lærdomsgave til kong Olav IV Håkonsson (1370-1318), enkedronning Margretes unge sønn, som i løpet av sitt korte liv var både konge av Danmark (1376) og Norge (1380).

På første side står den islandsk stormannen, Jón Hákonarson, oppført som bokas eier og det var sannsynligvis også han som hadde betalt for å få verkets produsert. I tillegg er det nevnt at de to prestene, Jon Tordsson og Magnus Torhallsson, hadde skrevet ulike deler av verket. Verket inneholder en rekke avskrifter av ulike kongesagaer, samt flere andre islandske sagaer og tilleggstoff - deriblant annalen. Det er antatt at mye av tillegget er kommet til i løpet av 1400-tallet, men Gustav Storm hevdet at annalen må ha vært skrevet samtidig som hoveddelen av henholdsvis Magnus og Jon.

Finner, samer og bjarmer - begrepsbruk i nord

I annalen er kong Marteinn omtalt med begrepet finnr. Det betyr ikke nødvendigvis at han var, slik det høres ut, en av våre finskspråklige naboer i øst. Snarere refererte det norrøne begrepet "finnr" i middelalderen som oftest til "samer" eller den samiske kulturen. Allerede antikke forfattere, som Tacitus (98 e.v.t) og Ptolemaios (1. århundre), anvendte begrepet "finner" omsatt til latin (fenni) og gresk (finnoi). Hos disse forfatterne refererte begrepet i stor grad til jakt- og fangstfolk med et levesett som skilte seg fra den jordbrukende befolkningen i Europa, men det har også vært en vanlig tolkning at dette refererte til "samer". Det kan ikke avvises, men begrepet synes nok å ha vært et "paraplybegrep", som også omfattet andre grupper forfatterne så på som ulike fra sine egen kultursfære (gresk og romersk kultur).  

Allerede på 500-tallet begynte derimot europeiske forfattere å anvende enkelte særskilte begrep ved siden av "fenni"/"fennoi", nemlig "skriðfinner", som må være hentet fra nordiske språk, der det gjerne henspiller på det å gå på ski. Begrepet finnes i ulike omskrivninger hos en rekke forfattere på kontinentet, slik som Jordanes (500-tallet),  Paulus Diaconus (700-tallet) og Adam av Bremen (1070-åra). Først fra omkring 1200 dukker betegnelsen "lappland" og "lapper" opp, muligens som en norrøn og latin omskriving av det russiske "lop", som omtales i russiske krøniker fra 1000-tallet. 

De delene av nordområdene som i middelalderen var assosiert med samene, ble derfor også kalt for Finnmork ("Finnmark"). men samene var ikke de eneste folkeslagene i disse områdene. Det var også flere finsk-ugriske stammer i nordområdene, slik som vespere og kareler, som tidvis ble referert til under sekkebetegnelsen bjarmer i norrøne kilder. Derimot kompliseres bilde ytterligere ved at disse også kunne omtales som "finner"; allerede i Olav den helliges saga referer Snorre et kvad av Sigvat Skald, der begrepet "finner" anvendes om folk fra Finland. I nordområdene var det derimot vanlig å snakke om Bjarmeland (latin Biarmia eller Beormas land på gammelengelsk), som er omtalt i norrøne, latinske og gammelengelske kilder for områdene og folket ved Kvitsjøen, omkring elven Dvina. Men hvor gikk så grensene mellom Finnmork, Bjarmeland og den norske kongens rike?

Et utdrag fra Flatøyboka.

Hålogaland - det norske rikets nordligste grense  

Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn.

Det er ikke lett å gi noen sikkert om de politiske forholdene i nordområdene i middelalderen, særlig ikke hvor grensene gikk mellom ulike folkegrupper. Grensene var på ingen måte klart definerte, men svært flytende og omskiftelige gjennom store deler av middelalderen. I den latinske norgeshistorien, Historia Norvegiae ("Norges historie"), som er skrevet av en ukjent forfatter omkring 1170 (og dermed er eldre enn den eldste norrøne sagalitteraturen), er det inkludert både en geografisk og en demografisk beskrivelse av Norge. Her blir det norske fastlandet delt inn i tre hoveddeler - zona maritima ("Sjølandet"), montana ("Opplandene") og Finni ("finnenes (evt. samenes) land"). 

Hålogaland var i middelalderen det nordligste fylket (i HN brukes begrepet provincia, som gjerne oversettes med "fylke") i det norske riket. Det har gjerne vært oppfattet som at Hålogaland utgjorde områdene av det nåværende Nordland fylke og størstedelen av Troms fylke til Malangen, muligens helt til Lyngen.  

Blant de eldste beretningene om forholdene i nordområdene, finner vi beretningen om handelsmannen Ottars besøk til den engelske kongen, Alfred av Wessex (r.871-899), på slutten av 800-tallet. Ottar beskrivelse er den eldste vi kjenner til av "Norge" som en form for politisk enhet. Ottar beskrev landet han kom fra, som han kalte Norðweg, som at det strakk seg fra Vestfold i sør til Sør-Troms i nord. Geografisk strakk landet seg også videre nordover derifra, men der var alt ødemark med unntak av noen få steder der "finnene" (altså samer) holdt til. 

Ottar fortalte kongen videre at han «bodde lengst nord av alle nordmenn», i den delen av landet som vender mot Vesterhavet (det vil si Nordsjøen og det nordlige Atlanterhavet). Nøyaktig hvor Ottar bodde er omdiskutert, men det er enighet om at han var fra Hålogaland. Hvor Ottars høvdinggård lå er usikkert. blant forslagene har Bjarkøy i Sør-Troms, Lofoten eller også Gjesvær i Vest-Finnmark vært foreslått, men den kan neppe ha vært lenger nord enn Lyngstua i Nord-Troms. Ellers fortalte Ottar fortalte også litt om andre nærliggende folkeslag. I nordøst «langs den nordlige delen av landet», var kvenenes land. I øst, altså sør for kvenene, var Svealand, og i sørøst var riket til danskene.

Den islandske sagaen Landnåmabok (Melabók), som er skrevet på Island på 1100-tallet, forteller historien om Islands bebyggelse fra omkring 870. I sagaen beskrives blant annet utreisen til den norske stormannen, Olav Tvennumbruni. Olav bodde etter sigende på øya Lófót (Vestvågøy), nær det kjente høvdingsete Borg, men utvandret til Island hvor han etablerte et høvdingsete på sørvest Island. Sagaen nevner i forbindelse med Olavs utferd litt om hvor grensene angivelig gikk mellom norske og samiske områder i denne tiden: "Olafr Tvennumbruni fór til Islands af eyju theiri er Lófót heitir; hún liggr fyrir Finnmork." Ifølge sagaen gikk dermed grensene mellom det norske riket og Finnmork like i nærheten av Vestvågøy.  Men var Finnmork et eget samisk kongedømme?


Finnmork - et samisk kongerike i nord?

Finnmarken är ett landskap i norra delen af Norge, hadde fordom på grund af sin vidsträckthet hedern att räknas som konungarike. 

Det overnevte sitatet er hentet fra et verk av den svenske presten og katolske erkebiskopen, Olaus Magnus (1490-1557). På midten av 1500-tallet befant Olaus seg i Roma, som en følge av reformasjonen i Sverige. Her skrev han et tjuetobinds historieverk, Historia de Gentibus Septentrionalibus ("De nordiske folkenes historie") som kom ut i 1555. Hele verket er en gjennomillustrert beskrivelse av levevis, skikker, naturforhold og merkverdigheter i Norden, der særlig nordområdene hadde en sentral plass.

Olaus bygde sin framstilling på flere eldre kilder, deriblant den danske historikeren Saxo Grammaticus (ca.1160-ca.1220). I sitt verk om dansk historie, Gesta Danourm (ca.1200), omtalte Saxo en rekke danske konger i en mytisk fortid. I den forbindelse ble det også referert til flere andre konger i nordområdene, blant annet dukker slike opp i fortellingen om den danske kongen, Frode Fredegod. Kong Frode skal ifølge en annen, norrøn kilde, kvedet "Grottesangen" (norr. Grottasöng) i Snorre-Edda, ha levd rundt år 0 og blir i stor grad framstilt som et slags nordeuropeisk motstykke til keiser Augustus, blant annet ved at han innstiftet den såkalte "Frode-freden." I forbindelse med sin historie om kong Frode, forteller derimot Saxo om den svenske berserken, Arngrim, som ville fri til Frodes datter, Eyfura. Han ble i den forbindelse oppfordret til å stride mot "kong Egeder af Bjareland og Thengil af Finnmarken, for de to var de eneste der stadig nægtede at underkaste sig danskenes herredømme nu hvor alle andre var lydige undersåtter". Olaus gjenga også historien om Arngrims kamp mot kongene Thengil og Egbert.    

Foruten kong Thengil, finner vi i den norrøne sagalitteraturen og andre kilder, en håndfull samekonger. Trond Gabrielsen har i sin masteravhandling samlet sammen det meste av den informasjonen vi har om disse ulike samekongene. Foruten de to allerede nevnte kongene, Marteinn og Thengil, navngir Gabrielsen ytterligere tre nordnorske finnekonger, nemlig Måttul, Snøkoll og Frosta. Disse er alle sammen forbundet med Finnmark, men enkelte andre, slik som finnekongen Guse, er også assosiert med et annet område, nemlig Bjarmeland. I tillegg til de overnevnte kongene, er også to norske provinsialkonger i Hålogaland omtalt som konger over Finnmark, nemlig Eystein og Halfdan. To andre nordboere, Bose og Sigmund, er i enkelte kilder omtalt som inngiftede konger over Bjarmeland. Samlet sett identifiserer Gabrielsen åtte finnkonger og fjorten bjarmekonger i kildematerialet, hvorav én var konge over begge områdene. Men det fantes også samekonger som ikke var direkte forbundet med Finnmark.   

Et trekk ved de fleste av disse fortellingene om samekonger er at de er satt til en fjern og ubestemmelig fortid. Et annet trekk er også at fortellingene gjerne er preget av historieskrivernes (som gjerne var geistlige fra enten Norge eller Island) stereotypiske oppfatninger av samer og samisk kultur og religion. Det kommer blant annet klart til uttrykk hos den anonyme forfatteren til Historia Norvegiae, som nevner følgende om samene: 

Overtroen er svær blant finnene, og en kan undre seg over all den djevelske trolldommen de nytter i kunstene sine. Noen av finnene dyrkes nesten som profeter av den uvitende hopen; for ved hjelp av en uren ånd som de kaller gandr, kommer de, så ofte de blir spurt, med mange spådommer som også går i oppfyllelse. På lang avstand kan de også lokke til seg ting de vil ha, med en makt ingen kan forklare; og selv om de er langt unna, kan de merkelig nok fortelle folk om skjulte skatter.

På likende vis finner en i sagaen også forbindelser mellom det samiske og personer som i stor grad ble sett på å ha en negativ innvirkning på norsk historie. Et slikt eksempel er Eirik Blodøks' kone, Gunnhild. Ifølge sagaene hadde hun vokst opp hos samer. Her skal hun blant annet ha lært den trolldommen hun angivelig drev med. I Harald Hårfagres saga fortelles det at da Eirik møtte Gunnhild, var hun på flukt fra to samiske menn som begge ville gifte seg med henne. Gunnhild lokket dem imidlertid i en felle og fikk begge to drept. Til tross for et tidvis ganske negativt syn på samisk kultur og religion, kunne de samiske relasjonene til den norske kongemakten derimot tidvis bli ganske så intime.   

«Gunnhild let drepe finnane», av Christian Krogh. Illustrasjon til 1899-utgaven av Heimskringla.

Kong Svåse, hans datter, Snøfrid, og den norske kongemakten

Der stod Snøfrid opp, dotter til Svåse, ei naudende ven jente, og skjenkte kongen eit staup fullt med mjød. Han tok alt saman, både staupet og handa. Og med ein gong var det som det hadde komet eldshete i kroppen på honom, han ville ha henne på timen same natta. 

Historien om Harald, Svåse og Snøfrid er omtalt i den anonyme kongesagaen, Ágrip (ca.1220), og i Snorres Heimskringla (ca.1230). I den eldste sagaen (Ágrip) er Svåse bare omtalt som finnkonge (altså samekonge) og at det tydeligvis var gjennom morssiden av slekta. I tillegg nevner sagaen at Svåse var kjent for å være en seidmann, noe sagaen jevnstiller med "spåmann" og at han var bofast på Hadeland, hvor han drev med seid og der ble kalt for Skratte. Snorres gjenfortelling av Ágrips framstilling, mer eller mindre ordrett, men med noen unntak. Hos Snorre er Svåse først introduseres under kapitteloverskriften,“Frá Svása jǫtni”. Her identifiseres altså Svåse som en jotun, en mytologisk skikkelse som i norrøn mytologi er æsenes uforsonlige erkefiende.

Begge sagaene nevner at møtet skjedde en vinter kong Harald var på veitsler på Opplanda og holdt juleveitsle på gården Tofte, nær Dovre. På julaften dukket Svåse opp på døra til kongen og inviterte ham på besøk til seg. Etter å ha avslått forespørselen gjentatte ganger begynte kongen å miste humøret og gikk til slutt noe motvillig med på invitasjonen, til tross for flere advarsler fra sine menn om å la det være. Da Harald kom inn i gammen til Svåse ble han møtt av den vakre datteren til Svåse, Snøfrid. Hun skjenket mjød til kongen og da han drakk merket Harald plutselig en ild som spredde seg i kroppen hans. Deretter ville han umiddelbart ligge med Snøfrid. Svåse derimot nektet å gi sin godkjennelse til slik sengehygge før Harald hadde gått med på å feste og ekte Snøfrid på lovlig vis. Til slutt gikk den kåte kongen med på det og de to ble like etter gift. Begge sagaen omtaler kongens forelskelse som heller usunn; Harald var så i ørska forelska "at han gikk ifra alle ting, riket, og alt det han burde se etter der." Sammen fikk Harald og Snøfrid fire sønner, hvorav i hvert fall en av dem ble seidmann (sjaman). Men så brått døde Snøfrid.

Kong Harald nektet å gravlegge sin døde kone. De neste tegnene på at trolldom var involvert, var at Snøfrids legeme ikke begynte å råtne og i stedet var hun like rød som om hun levde. "Kongen satt over henne og trudde hun skulle til å levne opp igjen". Dette var atskillig verre enn en vanlig sorg-reaksjon - for slik vedvarte det i tre år. Snorre skyter inn at: "han sørget over at hun var død og alle folk i landet sørget over at han var gal". Til slutt grep noen av Haralds nære støttespillere inn og under påskudd av å skulle skifte klær på liket, flyttet de på det, slik at stank og vond lukt slo opp fra kroppen. Raskt fikk de fyret opp et bål og brent liket: "først ble kroppen blå og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den". Først da ble forbannelsen brutt og sagaen nevner hvordan Snøfrid sank i aske, mens kongen "steg fra dårskap til vett og forstand". Harald ble etter sigende så rasende da han oppdaget hva han hadde vært utsatt for, at han jaget vekk alle sønnene han hadde fått med Snøfrid. 

Til tross for den negative framstillingen, var Snøfrid stammor for den norske kongerekka på 1000- og 1100-tallet. En av sønnene hennes, Sigurd Rise, var nemlig farfar til Sigurd Syr, som var stefar for Olav den hellige og far til Harald Hardråde. mens Olav ble rikshelgen, grunnla Harald et dynastiet som hersket i Norge fram til 1130 (eller ut middelalderen om vi skal tro på alle de påståtte "farskapssakene" under innbyrdesstridighetene som varte fram til 1240).    

Finnskatt og finnferd - økonomiske overføring til den norske kongemakten

Den norske kongemaktens økonomiske relasjoner til den samiske befolkningen, særlig innkrevingen av det som ble kalt for “finnskatt" eller "finnferd", var en svært gammel ordning. Opprinnelig ble skatten innkrevd av norske høvdinger, som senere ble kalt "Ladejarler", etter høvdingsete deres på storgården Lade, ved Trondheimsfjorden. Ladejarlenes nettverk strakk seg fra Namdalen og helt opp til Kvitesjøen, hvor de tok del i den lukrative pelsverkshandelen. 

Ordningen med finnskatt/finneferd er kjent helt tilbake til 800-tallet. Disse er blant annet nevnt i Ottars beretning, der Ottar fortalte kong Alfred at “finnskatten” var en av hans viktigste inntektskilder. Det vitner om at norske stormenn i lang tid hadde reist på finneferd i de samiske områdene, både for å krevde inn skatt og handle med samene. Ottar fortalte videre at skatten ble betalt i form av naturalier og ramset deretter opp hva det omfattet, slik som dyrehuder, fuglefjær, hvalbein, skipstau laget av hval- eller selhud. Han fortalte også at den enkelte betalte skatten ut i fra sin stand, der den fornemste måtte betale femten mårskinn, fem reinskinn, ett bjørneskinn, ti ambarer fjær, en bjørne- eller oterskinnkofte og to skipstau, hvorav hvert skal være seksti alen langt og laget av henholdsvis hval- og selhud. 

Framstilling av samer som jakter hos Olaus Magnus. Legg merke til skiene, noe som ofte går igjen i framstillinger av samene i middelalderen og tidlig moderne tid. 

Den gryende rikssamlingsprosessen på 900-tallet medførte derimot at kongemakten begynte å fatte en interesse for å vinne kontroll over vareproduksjonen og handelen. Den norske kongen Harald Eriksson (ca.960-970) fikk antakelig tilnavnet "Gråfell" på grunn av sin interesse for pelsverk fra folk i nordområdene. Han og hans etterfølgere engasjerte seg, enten direkte eller som sponsorer, i handels- og plyndringsferder til Kvitesjøen. Dermed ble gradvis denne retten overtatt av den norske kongemakten og den var i hvert fall godt etablert i andre halvdel av 1100-tallet. I Historia Norvegiae er det nevnt at det hos "finnene" (samene) er: "en mengde ekorn og røyskatt, og av pelsene dere må finnene hvert år svare store skatter til de norske kongene som der er underlagt". 

Denne formen for skattlegging ble som allerede nevnt senere overdratt av den norske kongemakten. Kongene brukte gjerne finnskatten som et slags "penge-len", som ble gitt til lojale stormen. Det gikk i hovedtrekk ut på at den som ble tilkjent finnskatten fra kongen skulle svare en fast årlig avgift, men fikk til gjengjeld beholde alt eventuelt overskudd vedkommende klarte å innkreve. Men det var ikke bare nordmenn som krevde inn avgifter fra samene, det samme gjorde også svensker og russere. Norske interesser i nord kom i økende grad til å havne i konflikt med særlig den sistnevnte av disse to.

Under konge- og kirkemakt - norsk ekspansjon i nordområdene  

Med innføringen av kristendommen etablerte kirken sin organisasjon i nordområdene. Grensene ble dermed klarere, samtidig som det norske kongeriket ekspanderte ytterligere nordover. Det nordligste kannikgjeldet, Trondenes, var et av de rikeste kannikgjeldene i landet. Historikeren Sigrun Høgetveit Berg nevner i sin doktoravhandling om Trondenes, at kannikgjeldet lå i grenselandet mellom det norrøne Hålogaland og det samiske Finnmork. På slutten av 1100-tallet omfattet Finnmork områder sør for Namdalen i Trøndelag, både på dagens norske og svenske side, og østover langs et område i Finland, Karelen og på Kolahalvøya. 

Langs kysten var bosettingsmønstrene mer uklare, men en tendens synes å ha vært at norske nybyggere etablerte seg langs kysten, mens samene i større grad holdt til i innfjordene. De to gruppene har neppe levd helt adskilt. Blant annet nevner forfatteren av Historia Norvegiae, at innbyggerne i Hålogaland "for en stor del bor sammen med finnene og drive handel med dem". Den samme kilden omtalte den norske kongemaktens herredømme over befolkningen i disse områdene, der blant annet samer bosatt i området var den norske kongens "undersåtter" (subjecti). 

På 1100-tallet synes den norske riksgrensen å ha omfattet nåværende Nordlands fylke, mens Sør-Troms utgjorde et slags grenseområde. Under 1100-tallet flyttet grensen stadig lenger nordover, slik at kongedømmets grense omkring 1200 gikk ved Malangen. Rundt omkring samme tid foregikk det også en betydelig norsk ekspansjon langs kysten. Det skyldtes særlig den økte betydningen av fiskerinæringen, som igjen hadde sammenheng med etableringen av et hanseatisk kontor i Bergen. Samtidig ekspanderte også kongemakten nordover. Under Håkon Håkonsson (r.1217-1263) ble det etablert en kirke på Tromsøya. En rekke kirker og kongelige anlegg ble utbygd i løpet av 1300- og 1400-tallet. Kirkens forhold til nord-Norge handlet ikke bare om at området var misjonsmark og at det ble arbeidet for å få samene inn i den kristne folden - et arbeid vi forøvrig har svært liten kunnskap om. I en periode holdt nemlig erkebiskopen av Nidaros Troms og Finnmark som et eget jarledømme (1297–1308). 

Det skjedde mens erkebiskop Jørunds satt på erkestolen (1287-1309), hvis styringstid over den norske kirken antakelig er mest kjent for den uforsonlige striden mellom ham og hans eget domkapittel. I 1297 ble Jørund utnenvt til jarl av kong Eirik Magnusson (r.1280-1299) og var således den siste til å inneha dette embetet i Norge. Han fikk således overdratt den øverste embets- og innkrevingsmyndighet i områdene som lå under jarledømmet. Erkebiskopens konflikt med domskapitlet og verdslige stormenn som, baronen Bjarne Erlingsson (som ifølge anklagene fra erkebiskopen hadde minsket tienden i Hålogoland), gjorde det nok vanskelig å få til noen effektiv innsamling i nord. I 1307 innviet erkebiskopen en kirke i Vardø, hvor også kongemakten i forkant hadde anlagt Vardøhus festning (Varghøya). Allerede året før erkebiskopen døde, opphevet kong Håkon V Magusson jarleverdigheten generelt. 11. april 1309 døde erkebiskop Jørund, men likevel var det først den 13. januar 1310 at jarleverdigheten ble opphevet - uten at det ble referert til forordningen fra 1308.  

Deretter ble den nordlige landsdelen forvaltet av kongens islandske syslemenn (1308–1313), før området, ifølge Trond Gabrielsen, for en periode var underlagt et eget finnekongeombudet (1313–1325). Fra 1325 var derimot nordområdet styrt fra Bergen. Det varte fram til 1560 da Vardøhus len ble opprett med en egen lensherre på Vardøhus.

Finnmork, ca. 1300-1500, etter Aarseth 1982.

Naboer og konkurrenter på Nordkalotten

Kampen om innflytelse på Nordkalotten stod mellom flere ulik aktører. Foruten den norske kongemakten, var det også andre riker som hadde begynt å fatte interesse i nordområdene. Ekspansjonen av den europeiske korstogsbevegelsen på midten av 1100-tallet inn i Baltikum, hadde ført både tyske, polske, danske og svenske aktører og institusjoner til å etablere seg her. Mens danskene ekspanderte på Østersjøens sydside, hadde Sverige ekspandert inn i områdene til "suomi"-finnene og tavastene (hämäläiset) i deler av det nåværende Finland. 

på russiske side hadde særlig Novgorod (norrønt Holmgard) vokst fram som et maktsenter. Byen var et viktig knutepunkt for handelsvirksomhet utover i høymiddelalderen økte innflytelsen nordover. Novgorod er en av Russlands eldste byer, første gang omtalt i 859. Byens eldste historie er nært knyttet til norrøne bosettere. I 862 skal byen ha vært styrt av varjagen ("væringen") Rurik, som også gav navn til det storstilte Rus-riket. Fram til 1100-tallet hørte byen inn under Kiev, men i perioden 1136-1478 hadde Novgorod en republikansk styreform med et valgt lederskap. I denne perioden underla russerne seg store områder mot øst og nord, helt opp til Kvitsjøen. 

Til tross for at russerne var kristne, var de i motsetning til sine vestlige naboer gresk-ortodokse. Fra vestlig, katolsk hold var det tidvis ikke stort bedre enn hedninger. Russerne ble sett på som skismatikere og i perioder på 1200- og 1300-tallet proklamerte pavemakten flere korstog mot dem. Både Den tyske orden og den svenske kongemakten deltok i slike korstog. Den berømte storfyrsten av Novgorod, Aleksandr Nevskij (d.1263), beseiret blant annet Den tyske orden og svensk korsfarere. Aleksandr synes å ha forsøkt å få i stand en allianse med den norske kongen, Håkon Håkonsson (r.1217-1263). Kong Håkon takket derimot høflig nei til forslaget om en giftemålsallianse mellom Aleksandrs sønn og kongens egen datter. Fra norsk side ble det forklart med den utrygge situasjonen i Øst-Europa. Dette sammenfalt nemlig med mongolenes herjinger på midten av 1200-tallet, der mange av de russiske rikene (inkludert Novgorod) måtte gå med på å underkaste seg mongolenes overherredømme. 

Aleksandr Nevkij (Nikolay Cherkasov) slik han er framstilt i Sergei Eisensteins film fra 1938.

Til tross for dette, fortsatte Novgorod å være en viktig aktør i nordområdene. Sent på 1200-tallet begynte både nordmenn, svensker og russere å gjøre framstøt mot karelene. På begynnelsen av 1300-tallet er det rapportert om en rekke konflikter mellom norsk og russiske tjenestemenn. Både Norge og Sverige (som fra 1319 var i en personalunion) førte krig mot Novgorod i 1320-åra. En krig som fikk, status som et korstog. Det førte til den såkalte Nöteborgstraktaten (etter festningen Orekhovec, "Nöteborg") ved Ladogas utløp. 

Ved den norsk-russiske fredsavtalen i 1326 (en svensk-russiske fredsavtale kom i stand alt i 1323), ble grensene mellom norske og russiske områder forsøkt trukket klarere mellom Kolahalvøya og Lyngen. Likevel fortsatte grensene å være en kime til konflikter videre utover på 1300- og 1400-tallet. Avtalen fastslo videre at begge kunne kreve skatt fra samene fra Lyngen-Balsfjordområdet til Kolahalvøya. Dermed ble samene i realiteten dobbelt beskattet, det vil si fra norsk og russisk side. Denne skattleggingen forsatte til langt inn i nyere tid og ble i prinsippet holdt i hevd helt fram til utskiftningen av fellesdistriktene i 1826.

1310/1311 - Gissur galli og den siste finneferden

Den norske kongemaktens ekspansjon nordover, samt den økte sentraliseringen av kongemaktens administrasjon, innebar at de kombinerte handels- og skatteferdene til samiske områder ble overlatt til kongens lokale representanter i distriktene, lendmenn eller sysselmenn. Det har vært hevdet at nettoverdien av "finnskatten" og "finneferden",  utgjorde omkring 120 mark sølv eller muligens også det dobbelte. Kongemakten kunne tildele oppgaven enten for en viss periode eller på livstid. Men som Sigurd Ranesson hadde fått erfare på begynnelsen av 1100-tallet, kunne tildelingen noen ganger ende i rettslige forfølgelser under mer lunefulle (og gale?) monarker, slik som Sigurd Jorsalfare.  

Kongemaktens involvering i pelsverkhandel og skatteinnkrevingsferder i samiske områder, synes på sin side å ha vært avtagende utover i høymiddelalderen. Ifølge kildene fant den siste såkalte "Bjarmelandsferden", altså plyndringstokt og handel mot bjarmenes område under ledelse norske sysselmenn, sted i 1222. "Finnferden" synes også å ha opphørt på begynnelsen av 1300-tallet. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen påpeker at ekspedisjonen i 1310/1311, er siste gangen vi kjenner til at en kongelig tjenestemann er omtalt å ha krevd inn "finnskatten". Det synes å ha skjedd som en følge av en omlegging av skattesystemet i nord-Norge. Både rikskongedømmet og kirken ble i økende grad mer interessert i overskuddet fra andre typer virksomhet, først og fremst jordbruk og fiske. Gjennom overtagelser av jordeiendom og økt institusjonalisering av skattesystemet (leidang og tiende), etablerte det seg mekanismer for å kanalisere overskuddet fra jordbruk, dyrehold og fiske inn til sentralmakten.  

I 1310 sendte kong Håkon islendingen, Gissur galli, til Finnmark "etter (finn-)skatten, som ikke hadde blitt samlet inn på flere år"(eftir skatti er ecki hafdi feingiz vm morg ær). Hvem var så mannen som hadde fått dette oppdraget av kongen? Gissur var, ifølge islandske annaler, født i 1269 og holdt til på Víðidalstunga på Island. Han var etter sigende oppkalt etter den islandske jarlen, Gissur Thorvaldsson, men siden denne døde 2. januar 1268 er det lite trolig at han var faren til den førstnevnte Gissur. Tilnavnet galli har flere betydninger, slik som "lyte", "feil", eller "skade", men kan tyde på at Gissur hadde en eller annen form for fødselsdefekt, uten at det synes å ha lagt hindringer i veien for hans tjeneste for den norske kongemakten. Gissur ble, ifølge Flatøyannalen, utnevnt til hirdmann av kong Håkon i 1309, noe Munch så i sammenheng med at Gissur måtte ha utmerket seg i konflikten med den svenske hertug Erik.

Med seg på oppdraget til Finmmark hadde Gissur med seg en annen islending, Valtirr Eyolfsson, med tilnavnet Pretta-pálls brodir, som synes å henvise til en mindre sympatiske navnebror av meg, nemlig "Lure-Pål". I tillegg til de to navngitte mennene, må vi regne med at det i følget deres også fulgte med et godt oppbud av krigsmenn for å hjelpe til i arbeidet med å kreve inn skatte og som beskyttelse mot angrep fra russere og kareler. Ifølge islandske annaler var ekspedisjonen til Gissur og Valtirr vellykket ettersom de allerede året etter kom "tilbake fra Finnmork med skatten til kong Håkon"(norr. aftr af Finnmork med skatt Hakonar kongs). Hansen og Olsen mener likevel at forsøket på å innkreve skatten i realiteten må ha vært mindre vellykket, og at det var et forsøk på å gjenopplive en institusjon som hadde ligget brakk i lang tid. De begrunner dette med å henvise til det arkeologiske materialet. Andelen norske mynter funnet ved samiske offerplasser i dagens nordsvenske områder, går nemlig markant ned fra omkring 1150 og forsvinner nærmest helt med en gang vi passerer 1200. 

Det er i de islandske annalene omtale av en rekke herjinger i perioden mellom 1271 og 1302, særlig fra karelenes side. Det kan ha forverret den økonomiske situasjonen i nordområdene,  særlig den samiske befolkningens evne - og vilje - til å yte økonomiske overføringer til den norske kongemakten. Bratrein tar det enda et skritt lenger. Han mener at den turbulente perioden på begynnelsen av 1300-tallet kan ha ført til store endringer i økonomiske og politiske i samiske samfunn. Mens pelshandelen tidligere hadde vært en sentral del av den norske kongemaktens interaksjon med den samiske befolkningen, synes i større grad handelen å ha blitt overlatt til private aktører, men disse vet vi svært lite om. Hansen og Olsen spekulerer på om handelen kan ha blitt overtatt av en sosial elite innad i det samiske samfunnet, noe som kan ha vært såkalte "finnkonger."

Marteinn - konge, høvding eller opprører?

Hansen og Olsen avviser på sin side ikke tanken om at finnekonge-begrepet kan henspille på andre organisasjonsformer i det samiske samfunnet i middelalderen enn det vi kjenner fra senere perioder. Her følger de i stor grad Bratrein, som påpeker at de sosiale endringene som både norske og det samiske samfunn gjennomgikk i senmiddelalderen, reduserte behovet for et samisk lederskap. 

Gabrielsen spekulerer på hvorvidt Marteinn faktisk kan ha vært Gissur gallis etterfølger som kongelig skatteinnkrever i de samiske områdene. Han argumenter for at det eksisterte et eget "finnekongeombud" i flere perioder, første gang i tiden rundt 925-950 og deretter omkring 1183-1217 og 1313-1323. For de eldste periodene er det nok tvilsomt at den norske kongemakten hadde en sterk tilstedeværelse eller mulighet til å utøve kontroll i nordområdene og Gabrielsen synes gjennomgående å overdrive den norske kongemaktens posisjon i nordområdene. 

For den senere perioden er argumentet for ordningen at "[m]eldigen i den islandske årboken hadde nok en større betydning enn bare å melde om en same som klaget for kongen." Han setter det videre i sammenhengen med prosessen med å utskille Finnmark som eget len, men dette skjedde først i 1323 - altså over ti år etter Marteinns besøk hos kong Håkon. Det synes litt underlig at en slik administrativ omlegging skulle være forberedt over så lang tid. Kanskje er derfor forklaringen så enkel at det var snakk om en same som klaget til kongen. Fra norsk historie i senmiddelalderen og tidlig moderne tid, kjenner vi til at en rekke  lokale bondeledere oppsøkte kongen i København for å klage over skattepress og korrupte tjenestemenn. Hvorfor skulle ikke det samme kunne være tilfelle i 1313? Hansen og Olsen mener det er god grunn til å vurdere Marteinns reise til kong Håkon som nettopp en klagetur, særlig med fokus på norske tjenestemenns harde framferd og karelenes herjinger. 

Denne skulpturen fra Nidaros domkirke har ofte blitt identifisert som Håkon V på grunn av det bekymrede ansiktsuttrykket, som en følge av alle hans utfordringer med å lose riket gjennom de internordiske konfliktene på begynnelsen av 1300-tallet og sikre dynastiets overlevelse.  

I det overleverte dokumentmaterialet fra norsk middelalder, finner vi en rettarbot fra Håkon V utstedt i Bergen 12. august 1313, angående en del tvistsaker i Hålogaland (NGL III nr 38). Den første delen av rettarboten gjaldt i hovedsak den nordnorske fiskeribefolkningen, som fikk "rettsferie" under skreifisket om vinteren (lofotfisket fra 2. februar til 25. mars), som innebar at de skulle være forskånt for rettsforfølgelse fra både erkebiskop og kongens ombudsmenn og årmenn. Dette indikerer at skreifiske var blitt en viktig økonomisk inntektskilde, for både landet og kongemakten. Det kom så et punkt om prostedømmer og  tienden. 

Det fjerde punktet omhandlet derimot forhold som angikk "finnenes (samenes) nød" (um naud finnana). Kongen slo fast at: "Finnene skal, på grunn av sin fattigdom bare betale 1/3 av de fastsatte bøtene til konge og erkebiskop de første 20 årene etter at de er blitt kristne". Ifølge bestemmelsene ble dette gjort på grunn av kongens medlidenhet, fordi han hadde forstått (vnderstadit) finnenes store fattigdom både i arbeid og i andre ting for livsoppholdet. Avslutningsvis het det seg også at: "Kongens og erkebiskopens årmann, som saksøker etter kristenretten, skal ikke føre falske søksmål mot finnene eller presse avgifter av dem". Kongen påla syslemennen og lagmannen å se til at alt gikk riktig for seg, både mot kongedømmet og samene (þa biodom ver syslomonum edr logmonum… sua eptir at sia oc ret at gera. bæde os oc Finnunum). 

I begrunnelsen er altså "samenes nød" (naud finna) spesifikt trukket fram som en hovedårsak til at rettarboten kom i stand. Men det skinner også gjennom at det har vært misnøye med hvordan kongelige (og kirkelige?) tjenestemenns hadde gått fram for å kreve inn skatt. Hansen og Olsen setter de såkalte mangeromstuftene (bygninger som har hatt fra 5 til 18 rom), ved Kongshavn i Berlevåg, i sammenheng med det samiske samfunnets møte med handel, skattlegging og begynnende kolonisering. Dette funnmaterialet er interessant fordi det inneholder trekk fra både samisk, karelsk/russisk og norsk/norrøn materiell kultur. Det vitner om den sterke interaksjonen mellom ulike grupper og hvor vanskelig det kan være å trekke noen klare grenser for kontakten mellom menneskene i det førmoderne nord. 

Det er også verdt å trekke fram betydningen av navn i denne sammenhengen. Marteinn er et klart kristent navn. Enkelte har spekulert på om han dermed var en norsk stormann eller bosetter, som hadde gjort seg en form for høvding over samene. Det er det ingen indikasjoner på. Selv om vi ikke kjenner til noe om han eventuelt også hadde et eget samisk navn, kan det være naturlig å sette Marteinn i sammenheng med bestemmelsene i rettarboten som vektla en reduksjon i bøtesatsene de første tjue åra for samer som lot seg kristne. Det kan derfor være sannsynlig å anta at Marteinn var en slik konvertitt og at han dermed representerte en dualitet som kunne oppstå i slik grensetrakter, dermed hadde han kanskje en todelt identitet og stod med en fot i den samiske kulturen og en fot i det norske/norrøne.


Mot en konklusjon?

Få historikere har gjort et poeng ut av et åpenbart kildekritisk problem: vi har bare den ene partens versjon av historien. Det overleverte kildematerialet presenterer utelukkende saken fra et norsk (islandsk) perspektiv. Vi vet dermed ingenting om hvordan Marteinn så på seg selv eller sin rolle. Vi får bare presentert ham gjennom andres oppfatninger og forestillinger om ham, og ikke minst via andres begrep. 

Den norrøne annalskriveren, enten det var Jon Tordsson eller Magnus Torhallsson, var plassert langt fra hendelsene, både i tid og rom. Den geografiske avstanden skyldes at kilden er produsert på Island, der forfatteren i stor grad har bygd på andrehåndsberetninger.  Det relativt lange tidsspennet mellom hendelsen (1313) og den tidligste nedskrivningen av Flatøyannalen (1384 x 1394), kan tyde på at forfatteren må ha hatt tilgang på et nå tapt forelegg.  

Bratrein argumenterer for at kongetittelen tyder på at Marteinn hadde en eller annen formell status og at "det framtrer en viss jevnbyrdighet mellom de to kongetitler, slik dette kommer til uttrykk. Det kan nok ikke utelukkes at enkelte medlemmer av en lokal, samisk elite kan ha påberopt seg en tittel som "samekonge", men konger er nødvendigvis ikke jevnbyrdige på tross av samme tittel. Innad i det norske riket fantes det eksempler på "underkonger," slike som hadde et styringsansvar i bestemte deler av riket, slik som for eksempel høvdingene på Man og Sudrøyene, men som anerkjente den norske kongens overherredømme. 

Problemet blir at saga- og annalskrivere som ikke hadde direkte kjennskap til samiske forhold og har sannsynligvis måtte ty til begreper han var mer velkjent med. Dermed kan det her være snakk om en analogi; forfatterens omtale av Marteinn som "konge" (norr. kongr eller konungr), kan simpelthen skyldes at han ikke kjente til noen tilsvarende samiske begrep. Således kunne en hvilken som helst samisk leder, enten det var for en enkelt siida (en gruppe bestående av en eller flere familier) eller som høvding for et større område, bli omtalt som "konge".

Det kan avslutningsvis være på sin plass å gjenta Håvard Bratreins advarsel om å nedvurdere mulighetene for at det fantes andre samfunnsstrukturer i  førmoderne samiske samfunn, simpelthen fordi moderne: "lesere vil ha problem med å gjenfinne den nedvruderte, fattige samebefolkningen i nyere tid i finnekongens samiske samfunnselite i høgmiddelalderen," for som han fortsetter så er det "heller ikke lett å gjenfinne den gjeldbudne, fattige nordnorske fiskerbonde fra nyere tid, i sagatidas høvdingskikt." Gåten synes bare å ha blitt vanskeligere å finne noe entydig svar på.   

En gruppe samer, fotografert en gang mellom ca. 1900-1910.

Post Scriptum

Enkelte lesere ble kanskje sint eller irritert over å lese om den norske kongemaktens framferd mot den samiske befolkningen i middelalderen, men for å si det sånn, det ble atskillig verre i vår egen tid. Finnes det ingen rettferdighet i historien? Hva skjedde for eksempel med Gissur galli etter at han var ferdig med å tyne samene? Selv om kongen i rettarboten lempet på de økonomiske byrdene som var påført den samiske befolkningen og ga en korreks til overivrige tjenestemenn, synes Gissur utelukkende ha blitt møtt med positive respons for sin innsats fra kongemaktens side. Ifølge Flatøyannalen ble Gissur  under martinsmesse (11. november) 1312 hedret ("Gizor galli. vard vti mart manna"). Noen år senere, i 1313, giftet Gissur seg på Island med Turid Ogmundsdatter, men han fortsatte likevel å være i kong Håkons tjeneste. Den siste perioden av kong Håkons styringstid var preget av hans involvering i det internordiske politiske spillet, og hans ambisjoner om å sikre dynastiets overlevelse. 

I 1317 var det konflikt mellom Norge og Sverige og kongen kalte ut leidangen. Gissur deltok i denne konflikten og om høsten befant han seg ombord i et skip på vei mot Sverige. Men der fikk skipet problemer - det frøs nemlig fast og var dermed et lett bytte for svenskene. I kampen som fulgte ble Gissur såret da han fikk et spyd gjennom den venstre armen. Like etter overga nordmennene seg og ble tatt til fange. De fleste av fangene ble ganske raskt satt fri, men ikke Gissur. Han ble sittende i fangenskap helt til påska året etter. Da ble også han sluppet fri etter at kong Håkon hadde betalt en stor sum løsepenger for ham. Året etter døde kongen og det norske riket ble en del av en norsk-svensk personalunion. Hva som deretter ble Gissur skjebne er uvisst, men ifølge islandske annaler skal han ha dødd i 1370. I så fall må han ha nådd en anseelig alder av 101 år, noe som ikke er umulig. Av Gissurs etterslekt er det verdt å merke seg at hans sønnesønn, som ble født omkring 1350, var ingen ringere enn den rike storbonden,  Jón Hákonarson, mannen bak Flatøyboka.

Kilder 

Norges Gamle Love, III, ved R. Keyser og P. A. Munch, Christiania 1849.

Norges Historie [Historia Norvegiae], latinsk utgave i G. Storm, Monumenta historica Norvegiae, Kristiania 1880, norsk utgave i A. Salvesen, Norges Historie, Historien om de gamle norske konger og Historien om danenes ferd til Jerusalem, Oslo 1990.

Ottars beretning (i norsk oversettelse), vedlegg 5, NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling.

Islanske annaler indtil 1571, utg. ved G. Storm, Kristiania 1888.

Snorri Sturlusson, Heimskringla. Nóregs Konunga Sögur, utg. F. Jónsson, Oslo/København 1966.

Ågrip or Noregs kongesoger, overs. G. Indrebø, Norrøne bokverk 32, Oslo 1973/diplomatarisk utgave ved V. Dahlrup, København 1880.

Utvalgt sekundærlitteratur

Sigrun Høgetveit Berg, Trondenes kannikgjeld - makt og rikdom gjennom seinmellomalder og reformasjon, (doktorgradsavhandling) UiT 214.

Håvard D. Bratrein, "Finnekonge Martin og rikskongen Håkon den femte", Håløyminne vol. 82 (1): 1-10.

Lars Ivar Hansen, "The Artic Dimension of 'Norgesveldet'", i S. Imsen (red), The Norwegian Domination and the Norse World c.1100-c.1400, Trondheim 2010: 199-228.

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, Samernas historia fram till 1750, Stockholm 2006.

Trond Gabrielsen, Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350 (masteroppgave), UiO 2007.

P. A. Munch, Det norske Folks Historie, bind 4:2, Christiania 1859.