Skam, vanære og et offentlig toalett i Antiokia – Konsekvenser av desertering på Det første korstoget

Det første korstoget produserte ikke bare helter. Noen måtte nødvendigvis også være skurker i den store fortellingen om korstoget. Det gjaldt særlig de som hadde sviktet underveis og desertert under den dramatiske beleiringen av Antiokia. For enkelte var det umulig å gjenopprette et tapt omdømme, mens andre klarte å gjenvinne sine samtidiges respekt ved å lide en ærefull død. Minnet om disse desertørenes ulike handlinger kom også til uttrykk gjennom fysiske manifestasjoner av deres svikefulle adferd. Ifølge en av kronikørene som skrev om korstoget i etterkant, Ralf av Caen, ble innbyggerne og alle tilreisende til fyrstedømmet Antiokia konsekvent påminnet disse hendelsene i lang tid hver gang de tok i bruk de offentlige toalettene. Noen fikk altså sine gode navn og rykter dradd ned i dritten!

Utdrag fra et maleri av Pieter Brughel den eldre fra 1559.

Ralf og hans normanniske arbeidsgivere

Den normanniske presten og historikeren Ralf av Caen (ca.1080-ca.1120) ble i 1106 ordinert som prest og ble året etter rekruttert av en av tidas største helter, nemlig Bohemond, fyrsten av Antiokia. Bohemond var opprinnelig en normanner fra Sør-Italia, men hadde blitt et internasjonalt navn gjennom sin deltakelse på Det første korstoget. I forbindelse med korstoget hadde han dessuten klart å bli fyrste av Antiokia, som korsfarerne hadde erobret etter en langvarig beleiring på veien mot Jerusalem. Sent i 1104 vendte Bohemond imidlertid tilbake til Europa for å rekruttere deltakere til et nytt korstog. Det var hverken rettet mot muslimer eller tyrkere, men snarere Bohemonds gamle erkefiende, den greske keiseren i Konstantinopel. I Frankrike ble han tatt imot som helt. Foreldre kalte opp barna sine etter ham og han ble til og med gift med datteren til den franske kongen. Og det var under denne reisen han altså møtte den unge presten, Ralf.

I 1107 ble Ralf med Bohemond og deltok i den mislykkede kampanjen mot Bysants. I 1108 måtte Bohemond gå med på en ydmykende fredsavtale og godta å bli den greske keiserens vasall. En nedbrutt Bohemond dro tilbake til Europa og døde noen år senere i Apulia. Ralf fikk dermed en ny herre, nemlig Bohemonds nevø, Tankred, som overtok for sin onkel som hersker i Antiokia. Tankred var også en av heltene fra Det første korstoget og en dyktig kriger og administrator. Ralf fikk derfor i oppdrag å skrive et aldri så lite verk om sin nye sjefs karriere i korstogene, et verks om fikk den beskjedne tittelen, Gesta Tancredi in expeditione Hierosolymitana («Fortellingen om Tankreds bedrifter i korstoget til Jerusalem»). Men hvor kommer så de offentlige toalettene inn?

 

Korsfarernes erobring av Antiokia i et handskrift fra 1300-tallet. Kilde: The National Library of the Netherlands/Wikipedia.

 

Antiokia og de famøse tau-klatrerne

Erobringen av Antiokia var det dramatiske høydepunktet på Det første korstoget. Noe overraskende kanskje så overskygget denne delen av fortellingen til og med den senere erobringen av Jerusalem i de aller fleste historieverkene som ble skrevet om Det første korstoget i årene like etter. Årsaken var at Antiokia hadde vært det store vendepunktet. For det første hadde selve beleiringen av byen vært svært langvarig og utmattende, fra oktober 1097 til begynnelsen av juni 1098. Kun et døgn etter at korsfarerne inntok byen ble de derimot selv beleiret av en storstilt hær under ledelse av den tyrkiske krigsherren Kerbogha, atabeg av Mosul, og hans store hær. Korsfarernes situasjon var prekær. Den langvarige beleiringen av byen innebar at det var tomt for både mat og drikke. Korsfarerne var både fysisk og psykisk utmattet.

Det var i denne dramatiske situasjonen at motet begynte å svikte og flere desertere fra korstoget. Dette var de såkalte "antiokenske tau-klatrerne". I nattens mulm og mørke var det nemlig flere av korsfarerne som firte seg ned borgmuren og rømte unna den beleirede byen. Det var ikke bare personer fra de lavere sosiale sjiktene, men inkluderte også flere adelsmenn. Faktisk inkluderte det enkelte av lederne på korstoget, slik som Stefan-Henrik, greven av Blois. Han var en mektig frankisk adelsmann, med nære bånd til både den engelske og franske kongemakta. Han var på dette tidspunktet – i hvert fall ifølge seg selv og brev han skrev til sin kone underveis på korstoget – betrodd med det overordnede militære lederskapet for hele korstoget! 

Andre som rømte i denne perioden var de to franske adelsmennene, Guy «den røde» (også kalt Guy av Trousseau), samt William «snekkeren», som var visegreve av Melun og en slektning av den franske kongefamilien. Tilnavnet «snekkeren» (Carpentarius) hadde han – ironisk nok – fått på grunn av sine tidligere bedrifter på slagfeltet; ifølge den frankiske kronikøren Guibert av Nogent, fikk William tilnavnet snekkeren: «ikke fordi han var en dyktig håndverker, men fordi han som en snekker hamret ned menn i slag».

 

Geopolitiske konsekvenser og seier mot alle odds

Deserteringen fikk store konsekvenser, ikke bare for desertørene rent personlig, men også for den videre geopolitiske situasjonen i regionen! Da grev Stefan-Henrik hadde rømt fra Antiokia kunne han se fra en fjelltopp hvordan teltene til Kerboghas store hær strakk seg utover fjellsidene som en uendelig skog og da han like etterpå møtte på den bysantinske keiseren, som var på vei for å hjelpe korsfarerne, fortalte at det ikke var noe vits og at de kristne var fortapt. Det fikk keiseren til å snu og oppgi forsøket på å å komme korsfarerne til unnsetning. Dette fikk store konsekvenser for forholdet mellom de ortodokse grekerne i Konstantinopel og de latinske kristne i Levanten, der sistnevnte aldri lenger stolte på de greske keiserne. På lengre sikt fikk det dårlige forholdet mellom grekerne og latinerne store konsekvenser. I 1204 endte europeiske korsfarere opp med å erobre og innta Konstantinopel.

Alt håp syntes å være ute for de beleirede korsfarerne inne i Antiokia, men mot alle odds klarte de beleirede korsfarerne noen dager senere å slå seg ut av byen. Dette angrepet overrumplet Kerbogahs store hær, der det oppstod kaos og endte med at de kristne seiret. De var riktignok godt hjulpet av åndelige våpen, nemlig relikvien av Den hellige lanse. Det var en bit av spydet som legionæren Longinus hadde stukket inn i siden på Kristus da han han på korset for å sjekke at han var død. Denne relikvien hadde på mirakuløst vis blitt funnet i en kirke i Antiokia som en følge av visjoner. Flere av lederne på korstoget var derimot skeptiske, særlig siden flere av dem allerede hadde sett relikvien av Den hellige lanse under sitt opphold i Konstantinopel. Men hva gjorde vel det, korsfarerne hadde snudd en helmørk situasjon til seier. Dette overbeviste mange om at hele ekspedisjonen og målet om å erobre Jerusalem måtte være støttet av Gud og et uttrykk for en guddommelig vilje. Det ble som sagt det store vendepunktet under veis på korstoget. Men det var dermed også duket for et oppgjør med de som hadde sviktet.

Kerboghas hær omringer korsfarerne ved Antiokia, handskrift fra 1300-tallet. Kilde: Bibliothèque nationale de France/Wikipedia.

 

Skammens latriner – om et offentlig toalett i Antiokia  

For noen kom ydmykelsen ganske raskt. Både Guy den røde og William Snekkeren hadde nemlig blitt oppdaget av Tankred mens de forsøkte å rømme og ble ført tilbake til korsfarernes leir i skam. Ifølge den anonyme forfatteren av Gesta Francorum, ble William tvunget til å ligge på bakken «som søppel» før han dagen etterpå fikk en solid utskjelling av Bohemond, som kalte William «en ynkelig skam for hele den frankiske hæren, en æresløs klatt på vegne av hele Gallia!» Til tross for den kraftige reprimanden var det etter hvert flere som gikk imellom og meglet, noe som hindret at både William og Guy ble fysisk straffet for sine handlinger. Korsfarerne kunne tross alt ikke unnvære noen stridsføre krefter i den prekære situasjonen de befant seg i. Men dette store sviket kunne heller ikke gå upåaktet hen.

I middelalderen kom den politiske kommunikasjonen gjerne til uttrykk gjennom offentlige handlinger. I en tid der det ikke fantes massemedier som i dag, der tv og internett gir oss all informasjon om politiske hendelser i selv den minste lille avkrok minutt for minutt, var det viktig å ha øyenvitner til politiske beslutninger eller endringer i folks sosiale status. Både konger og biskoper ble innsatt i sine embeter gjennom offentlige seremonier, mordere og andre kriminelle ble straffet ved offentlig henrettelser, mens enhver angrende synder helst skulle gi uttrykk for anger og gjøre bot for sine synder i offentligheten – hvis ikke stod han eller hun i fare for å bli dømt anatema og ekskommunisert, altså kastet ut fra det kristne fellesskapet. Skam og vanære inngikk også i slike offentlige iscenesettelser.  

Kildene gir også uttrykk for at slike offentlige framstillinger gjerne antok en materiell form. Det ble blant annet gitt ordre om at tauene som desertørene hadde brukt for å rømme fra Antiokia skulle forbli hengende ned murene for evig tid, til spott og skam for alle som hadde brukt dem til å desertere. Trolig hang tauene der helt til de råtnet i stykker. Ifølge Ralf av Caen bestemte Bohemond at de flotte teltene til både Guy og William skulle brukes til et helt spesielt, offentlig formål: «Teltene deres skal forbli her [i Antiokia], der de skal brukes som offentlige latriner til evig skam for deres navn og familier!» Deres gode navn og rykte skulle altså, bokstavelig, trekkes ned i dritten! Verken Guy eller William klarte noensinne å gjenopprette sitt gode navn og rykte etter disse hendelsene og begge døde som nedbrutte menn.  

 

Seglet til grev Stefan-Henrik av Blois

Død og gjenoppretting av status quo?

Men hva så med Stefan-Henrik? Vel, han kom seg tilbake til Europa og til sitt grevskap i Blois. Snart kom det derimot nyheter om at korsfarerne ikke hadde lid nederlag, men snarere snudd situasjonen til seier. Ikke nok med det, men noe tid senere hadde de også erobret Jerusalem. Snart begynte mange å snakke om grevens skammelig svik. På hjemmebane var det også duket for en heftig oppvask.

Stefan-Henrik var gift med Adela, som var datter av hertug William av Normandie, som er mest kjent under tilnavnet «erobreren» etter at han i 1066 invaderte og erobret England. Familien hadde derfor nære bånd til den engelske kongemakta og Adela likte dårlig at det nå verserte sladde om hennes manns sviktende mot. Dessuten gjaldt ikke saken dermed bare grevens personlig status, men også hele familiens ære stod på spill. Saken kastet lange skygger over Adela og Stefan-Henriks barn, noe som blant annet inkluderte en senere engelsk konge (den fjerde sønnen, Stefan, var engelsk konge mellom 1125 og 1147). Den normanniske kronikøren Orderik Vitalis forteller at Adela derfor titt og ofte minnet sin ektemann på saken og konstant oppfordret han til å dra på et nytt korstog. Situasjonen førte trolig til at mange av grevens undersåtter ikke lenger respekterte den gamle greven, noe som påvirket hans evne til å styre sine landområder. Det var også fare for at hans egne barn ville bli smittet av denne store vanæren.  

Til slutt orket ikke grev Stefan-Henrik mer av alt snakket om sitt sviktende mot. I 1101 dro han derfor ut på et nytt korstog til Jerusalem sammen med mange andre som hadde desertert fra Det første korstoget. Denne kampanjen gikk derimot forferdelig galt. I mai 1102 led dette korstoget et stort nederlag i et slag mot fatimidene ved Ramla. Trolig var Stefan-Henrik blant korsfarerne som ble tatt til fange og senere ført til Askhelon der de ble offentlig henrettet. For enkelte var grevens død synonymt med å lide martyrdøden, men var det nok til å redde et frynsete rykte?

Det er kanskje enkelte ting i de samtidige omtalene av hans død som kan tyde på at Stefan-Henrik gjennom sitt endelikt klarte å gjenopprette noe av både sin personlige, og ikke minst familiens, ære. Kronikøren Fulker av Chartres, som selv hadde deltatt på Det første korstoget og deretter ble boende i det nyopprettede latinske kongedømmet, skrev senere ned en fortelling om både korstoget og den påfølgende perioden. Fulker nevner også grev Stefan-Henriks død og omtaler han som en vir prudens et nobilis, «en klok og edel mann». Derfor endte heller ikke teltet hans opp som et offentlig toalett i Antiokia.

  

 

 

Kilder:

• Gesta Francorum et aliorum Hierosolimitanorum, utgave ved Rosalind Hill (Oxford 1967).

•  The Gesta Tancredi of Ralph of Caen: A History of the Normans on the First Crusade, utgave ved Bernard S. Bachrach and David. S. Bachrach (Oxford, 2016).

•  The Deeds of God through the Franks : A Translation of Guibert de Nogent's `Gesta Dei per Francos', utgave ved Robert Levine (Woodbridge, 1997).

•  The Ecclesiastical History of Orderic Vitalis, 6 volum, utgave ved Marjorie Chibnall (Oxford, 1968-80).

 

Sekundærlitteratur

• William M. Aird, «’Many others, whose names I do not know, fled with tem’: Norman Courage and Cowardice on the First Crusade», i Kathryn Hurlock og Paul Oldfield (red), Crusading and Pilgrimage in the Norman World (Woodbridge 2018): 13-30.

• Alan V. Murray, «The Enemy Witihin: Bohemond, Byzantium and the Subversion of the Frist Crusade», Kathryn Hurlock og Paul Oldfield (red), Crusading and Pilgrimage in the Norman World (Woodbridge 2018): 31-50.

• Danielle E. A. Park, «The Power of Crusaders’ Wives in Narrative and Diplomatic Sources, c.1096-1140», artikkel tilgjengelig på nett: https://cpb-eu-w2.wpmucdn.com/blogs.reading.ac.uk/dist/7/135/files/2014/03/GCMSDanielle-Park.pdf.

• Christopher Tyerman, God’s War: A new history of the Crusades (Cambridge, MA, 2006).