Historien om et mislykket korstog?

Fred og korstog i Historia de profectione Danorum in Hierosolymam

 

Tønsberg i middelalderen slik kunstneren Erik Werenskiold forestilte seg byen, illustrasjon fra 1899.

Mot slutten av 1100-tallet satt antakeligvis en munk i Olavsklostereti Tønsberg, som tilhørte premonstratenser-ordenen, og skrev en latinsk tekst kjent som, Historia de profectione Danorum in Hierosolymam («Historien om danenes ferd til Jerusalem»), heretter omtalt som Profectio. Dette historieverket forteller om et dansk-norsk korstog til Det hellige land i begynnelsen av 1190-åra. Denne ekspedisjonen var en respons på tapet av Jerusalem i 1187 og fulgte i kjølvannet av Det andre korstoget (1187-92). Til tross for det eksotiske reisemålet foregår likevel det meste av handlingen i teksten ikke i Levanten, men snarere i Danmark og Norge. Faktisk utgjør delen om selve reisen og oppholdet i Det hellige land bare en kort del av hele teksten. Årsaken skyldes nok at da de skandinaviske korsfarerne dukket opp i Levanten, så var det store internasjonale korstoget allerede for lengst over. Det var altså ikke noe korstog lenger å utkjempe. Men hvorfor ble det brukt både tid og dyrebare ressurser på å bevare minnet om et tilsynelatende mislykket korstog? Det spørsmålet har fått forskere til å klø seg i hodet. Men er det kanskje feil utgangspunkt? For ble det dansk-norske korstoget egentlig oppfattet som mislykket i samtida? En mulig løsning er å se teksten i sammenheng med samtidige tanker og holdninger om fred og hvordan korstog i den sammenhengen ikke bare kunne ble regnet som et rent militært foretak, men også et middel for å skape enhet innad i kristenheten. Korstog for fred?

 

Profectio inngår i den lille eksklusive gruppen med overleverte latinske tekster fra andre halvdel av 1100-tallet som samlet sett utgjør den eldste, kjente historieskrivning fra middelalderens Skandinavia. Men verket er i liten grad kjent utenfor Skandinavia og heller ikke blant danske og norske middelalder-forskere har verket fått nevneverdig mye oppmerksomhet. Snarere har det ofte vært gjenstand for mye kritikk. Enkelte forskere har stilt seg kritiske til verkets tekstlige kvaliteter der en kritikker omtalte hele verket som «ei skriveøving, eit elevarbeid». Andre har stilt spørsmål ved om ekspedisjonen det fortelles om i det hele tatt var et ekte korstog. Hvor enkelte har gått så langt som å karakterisere hele ekspedisjonen som «et misfoster» av et korstog.

Det er vanskelig å forstå hvorfor det i middelalderen skulle bli brukt både tid og dyrebare ressurser på å skrive ned historien om et mislykket korstog. Forfatteren av Profectio nevner også at han ble bedt om å skrive historien om hendelsene både av en fremtredende geistlig og flere av deltakerne selv. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor det skal ha være i særlig de sistnevntes interesse, å bevare minnet om dette foretaket dersom det allerede i samtida ble stemplet som en fiasko? Kanskje det enkle svaret at korstoget ikke ble sett på som mislykket, hverken av forfatteren eller de som oppfordret ham til å skrive ned denne fortellingen.

For til tross for at det ikke var noen direkte kamphandlinger å skrive om så var det likevel flere minneverdige aspekter ved hendelsen som var verdt å fortelle om. Fortellingen om korstoget nådde blant annet sitt store klimaks i beskrivelsen av de danske korsfarerne som omkom da deler av flåten seilte inn i en forferdelig storm og havarerte under kryssing av Nordsjøen. Disse ble regnet som martyrer. Det var likevel ikke bare de åndelige gevinstene som var verdt å minnes i etterkant. For korstoget hadde også klart å skape forsoning mellom tidligere fiender, både på dansk og norsk side. Teksten gir på den måten uttrykk for sentrale aspekter ved samtidas korstogsideologi, nemlig en underliggende forståelse av korstogene som et middel for å skape fred innad i kristenheten. Det var faktisk ofte en forutsetning for hele korstoget. Fra et moderne perspektiv kan det være vanskelig å forene tanker om korstog og fred, men i middelalderens tanker om fred, særlig i geistlige miljøer, var preget av en annen forståelse enn i våre dager. Fred handlet ikke bare om fravær av krig, men også om den rette orden i verden. Før jeg går nærmere inn på akkurat disse problemstillingene er det likevel relevant å først se litt nærmere på hvordan Profectio har blitt overlevert til vår tid. For det er faktisk i seg selv et stort mysterium. Denne delen av historien begynner i den nord-tyske byen Lübeck tidlig på 1600-tallet.

 

En oppdagelse i Lübeck Stadbibliothek

I 1620-åra bestemte byrådet i den gamle hansabyen Lübeck at det skulle etableres et eget Stadtbibliothek, «by-bibliotek». I den forbindelse ansatte de Johannes Kirchmann (1575-1643), som både den første bibliotekaren og lederen for biblioteket. Mange bøker og dokumenter var donert til det nystiftede biblioteket fra byrådets eget arkiv, inkluderte flere handskrifter fra middelalderen. Noe av det første Kirchmann derfor gjorde var å forsøke å skaffe seg oversikt og sette sammen en katalog over boksamlingen til biblioteket.

Et av de handskriftene som var i bibliotekets eie viste seg å inneholde et kjent verk fra antikken. Det var Den jødiske krig (Bellum Judaicum) av den jødisk-romerske historikeren Josefus (73-93), som fortalte historien om det jødiske opprøret mot romerne som endte med at templet i Jerusalem ble ødelagt i år 70. Da Kirchman gransket handskriftet nærmere oppdaget han at det også inneholdt tre andre tekster. Den første av disse var et ukjent historieverk om de første norske kongene skrevet på latin, Historia de antiquitate regum Norwagiensium («Historien om de gamle norske kongene»), der forfatteren var en munk ved navn Theodoricus, antakeligvis en latinisert form av det norrøne navnet Tore. Den andre teksten var en ukjent latinsk versjon av helgenfortellingen om den franske Sankta Geneviève (d.502), byen Paris’ vernehelgen. Den tredje og siste teksten var en anonym tekst skrevet på latin. Kirchmann oppførte den i katalogen under navnet, Historia de profectione Danorum in Hierosolymam («Historien om danenes reise til Jerusalem»).

Det originale handskriftet som Kirchmann fant i 1620-åra gikk senere tapt, men heldigvis er det overleverte tre avskrifter gjort på 1600-tallet. Muligens begynte allerede Kirchmann arbeidet med å forberede en trykt utgave av handskriftet, men det skulle ta lang tid med å få materialet publisert. Først nærmere seksti år senere var det at Kirchmanns sønnesønn, Bernhard Caspar Kirchmann (d. 1724), fikk trykt en utgave av de to latinske historieverkene (1684). Det er takket være denne utgaven – samt de tre avskriftene – vi i det hele tatt kjenner til og har overlevert Profectio. Men hvordan havnet to ellers ukjente verk om norsk historie opp i Lübeck? Det mysteriet skal jeg komme tilbake til senere.

 

Tittelbladet fra den første trykte utgaven av Theodoricus og Danenes ferd til Jerusalem, utgitt i Amsterdam 1684. Utgave fra Nasjonalbiblioteket.

Forfatteren – en geistlig vestfolding eller en danske?

Profectio er ikke en spesielt lang tekst og består av 27 små kapitler, i tillegg til det innledende hilsningsbrevet og forfatterens forord, og tre hoveddeler. Første del foregår i hovedsak i Danmark; andre del i Norge; mens den tredje og siste delen er selve reisen til og fra Det hellige land. I moderne utgaver utgjør det i en norsk oversettelse knapt 30 trykte sider. Når det gjelder spørsmålet om forfatterens identitet, så vet vi ingenting utover det han forteller om seg selv i teksten. I det innledende hilsningsbrevet presterer han seg som bare med den enigmatiske omtalen som «kannikbror X» (frater X Canonicus). Hva som har skjult seg bak denne mystiske «X» har vært gjenstand for mye spekulasjoner og debatter. Enkelte har argumentert for at det kan være en forkortelse for navnet Christianus, mens andre har tatt til orde for at det kan en forkortelse for den mer generelle frasen in Christo. Noen sikker identifisering med kjente personer med dette eller andre forslag har visst seg å være vanskelig. Det eneste vi med sikkerhet kan etablere om forfatterens identitet og bakgrunn, er at han oppgir å være kannik. Kanniker var gjerne prestevigslede geistlige som enten inngikk i fellesskap i tilknytning til bispesetet (domskapittel) eller en katedral. Forfatteren forteller senere i teksten at han i lengre tid har oppholdt seg i byen Tønsberg. Det har vært vanlig å anta at han antakeligvis var tilknyttet premonstratenserklosteret i denne byen siden denne institusjonen er spesifikt omtalt i teksten.  

Ruinene av Olavskirken i Tønsberg. Kirka tilhørte klosteret til premonstratenserne var en rundkirke. Foto: Wikipedia/ Karl Ragnar Gjertsen.

I mye av den eldre forskningen var et av de sentrale stridsspørsmålene forfatterens nasjonalitet og hvorvidt han var dansk eller norsk. Danske forskere mente i stor grad at forfatteren måtte være dansk basert på hans nok så inngående kunnskaper om forhold ved det danske hoffet. På den andre siden hevdet norske forskere at han snarere måtte være nordmann siden han syntes å være svært lokalkjent flere steder i landet. I 1896 ble spørsmålet om nasjonalitet tilsynelatende avgjort til fordel for en norsk nasjonalitet. Det avgjørende argumentet ble derimot framsatt av den danske filologen Kristian Kålund. Han argumenterte for at det var flere språklige grunner, særlig gjengivelsen av en rekke ordtak og omtale av stedsnavn, som i stor grad pekte mot at forfatteren måtte være en nordmann. Det synet har i stor grad vært rådende i påfølgende studier.

Selv om det i stor grad er enighet om at forfatteren sannsynligvis var en nordmann med tilhold i Tønsberg, er det likevel flere momenter som taler for at han hadde gode forbindelser til Danmark. Det er nok ikke så overraskende for premonstratenserklosteret i Tønsberg var et datterkloster av det store premonstratenserklosteret i Børglum, i det vestlige Vendsyssel i Jylland. Det er dermed sannsynlig at forfatteren har fått mye informasjon om danske forhold gjennom kontakter her. Det kan også tenkes at han kan ha oppholdt seg ved klosteret i Børglum i perioder. I hilsningsbrevet adresserer forfatteren seg til en høyerestående geistlig, som bare omtales som «Herre K» (Dominus K). Sammen med noen av deltakerne fra korstoget, var det nettopp personen som hadde tatt initiativet og bedt forfatteren om å skrive historien om korstoget. Identiteten til denne mystiske K har vært gjenstand for mange spekulasjoner. Den islandske filologen Finnur Jónsson mente at K sannsynligvis var en franske geistlige snarere enn norsk eller dansk og tilknyttet ordenenes hovedkloster i Prémontre. Et annet navn ble satt fram av den norske filologen Ludvik Holm-Olsen, som mente at «Herre K» kunne være synonymt med den islandske historikeren og abbed Karl Jónsson, som er mest kjent som forfatteren av den den norrøne kongesagaen Sverris saga.

Børglum kloster av J. F. Richardt, 1846. Bilde: Nasjonalmuseet i København.

En mer innviklet teori ble framsatt av den danske filologen Martin Calrentius Gertz, som publiserte den første kritiske utgaven av originalteksten på latin. Gertz argumenterte for at K-en opprinnelig hadde vært en C, slik en finner i en av avskriftene fra 1600-tallet, og at det igjen kunne være en feilskriving for G. Det ville nemlig være svært passende all den tid det dermed kunne være en forkortelse for det franske navnet Guillaume, noe som igjen ville passet ypperlig med en identifisering av verkets patron med den svært innflytelsesrike abbeden William (1190-1202), ved augustinerklostret i Æbelholt. Alternativt mente Gertz det kunne være en forkortelse for Gunnerus, som en latinisering av det norrøne Gunnar, og dermed referere til abbed Gunnar av Øm på Jylland. Trolig kommer vi nok aldri til å vite noe sikkert, hverken om identiteten til forfatteren eller den høyerestående geistlige som hadde sponset arbeidet.   

 

Det tredje store korstoget (1187-92)

Den internasjonale konteksten for korstoget var responsen på de rystende nyhetene østfra om at muslimene hadde erobret Jerusalem i 1187. I 1099 hadde de første korsfarerne erobret byen og i kjølvannet av denne hendelsen etablert et latinsk kongedømme i området. I 1187 hadde derimot Saladin, sultanen av Syria og Egypt, først slått de kristne i et stort slag ved Hattin før han deretter hadde inntatt Jerusalem. Nyheten om Jerusalems fall sendte sjokkbølger gjennom hele den vestlige kristenheten og resulterte i en storstilt og internasjonal korstogskampanje, kjent i senere historieskrivningen som Det tredje korstoget (1187-1192).

Dette storstilte korstoget var anført av noen av Europas mektigste monarker, deriblant kongene av både England og Frankrike, samt den tyske keiseren, Fredrik I Barbarossa (r.1155-90). Men til tross for dette var korstoget mindre vellykket. Den aldrende tyske keiseren falt av hesten under kryssingen av en elv i Anatolia og druknet, mens forholdet mellom den franske kongen, Filip II Augustus (r.1180-1223), og hans engelske motpart, kong Rikard I (r.1189-99), var preget av rivalisering og surnet gradvis underveis. Korsfarerne klarte ikke å vinne tilbake Jerusalem, men lyktes likevel med å erobre den strategisk viktige havnebyen Acre (dagens Akko i Israel). Det ble hovedsete i det gjenværende latinske kongedømmet og sikret rikets videre eksistens helt fram til 1291. I etterkant har dette korstoget både i historieskrivingen og kunsten ofte blitt framstilt som den store styrkeprøven mellom den engelske kong Rikard, kjent for tilnavnet Coeur de Lion («Løvehjerte»), og herskeren av Syria og Egypt, sultan Saladin. I populærkulturen framstilles det ofte at de to møtes ansikt til ansikt, enten på slagfeltet eller til forhandlinger, men sannheten var at de aldri så hverandre direkte, kun via sine sendemenn.

Kong Rikard og sultan Saladin i en imaginær duell i et engelsk handskrift fra ca. 1340. 

Det er responsen av disse internasjonale hendelsene som danner bakgrunnen for den dansk-norske ekspedisjonen som forfatteren av Profectio ønsket å bevare minnet av for etterslekten. Slike korstogshistorier er ikke uvanlig å finne på kontinentet i samme periode. Faktisk utviklet korstogskrøniker seg til nærmest til å bli en egen sjanger innenfor historieskrivingen i Europa under 1100-tallet. Det som derimot gjør Profectio unik i denne sammenhengen, er at den er den eneste kjente korstogskrøniken overlevert fra middelalderen i Skandinavia. For til tross for at korstogsdeltakelse ikke var en fremmed aktivitet for skandinaver i middelalderen og er omtalt i en rekke ulike sammenhenger og kilder, slik som flere av de norrøne sagaene, så er Profectio det eneste historieverket som utelukkende er viet framstillingen av en korstogsekspedisjon fra våre trakter. Men som en korstogskrønike er den også merkelig på flere måter.

 

Et sammendrag av fortellingen i Profectio

Nyheten om Jerusalems fall nådde også de nordligste delene av den vestlige kristenheten. En pavelig korstogsbulle ble, ifølge Profectio, sendt til det danske hoffet med en gruppe pavelige utsendinger. Disse ankom hoffet til den danske kongen, Knut VI (r.1182-1202), som var samlet med flere av rikets ledende stormenn og biskoper til julefeiring i Odense. De pavelige utsendingene overrakte brevet som informerte om Jerusalems fall og pavens kall til et nytt korstog. Denne korstogsbullen er ikke kjent fra andre kilder, noe som har fått enkelte til å stille spørsmål om det er en autentisk korstogsbulle eller kun en konstruksjon fra forfatterens side. Den danske korstogshistorikeren Ane Bysted argumenterer for at bullen godt kan være autentisk. For både innholdet og tematikken passer godt overens med samtidige korstogsbuller kjent fra andre steder.    

Etter at innholdet i brevet var lest opp satt forsamlingen som lamslått; noen begynte å gråte mens andre bare kunne akke og stønne slik at de ikke fikk fram andre ord. Ingen klarte å si noe som helst og den apatiske stemningen ble først brutt da stormannen Esbern Snare, en bror av erkebiskop Absalon, reiste seg og holdt en tale. Forfatteren gjengir deretter Esberns tale, der han minnet de danske tilhørerne på deres forfedres bragder (som for øvrig et gjennomgående motiv i mange tilsvarende korstogshistorier fra 1100-tallet). Danskene hadde vært kjent helt til Grekenland for sine herjinger og mange bragder. Siden dette var gjort på en tid der de fortsatt var hedninger formante han sine landsmenn til nå å bilegge alle konflikter seg imellom og handle på troens vegne. Talen ble møtt med stor entusiasme og flere lovet sin støtte til planene om et dansk korstog. Forfatteren forteller at femten stormenn opprinnelig «tok korset» og lovet å dra på korstog, men på grunn av «den gamle fiendens renker» (altså Djevelen) var det til slutt bare fem som ikke gikk tilbake på løftene sine. De fem gjenværende representerte likevel noen av de mest fornemme slektene i det danske riket og inkluderte blant annet flere medlemmer av den mektige Hvide-slekten. Det var disse fem stormennene som dermed startet forberedelsene med å bygge skip og utruste en korstogsflåte.     

Det pavelige kallet synes også å ha vært kjent i naborikene. For etter en svært tårevåt og emosjonell avskjed med familie og venner (enda et motiv som, ifølge Skovgaard-Petersen, har klare paralleller i samtidige korstogskrøniker) gikk ferden først innom det norske riket. Her møtte de en norsk kontingent med korsfarere ved Gøtaelven, som dannet grenseområdet mellom de ulike rikene. Disse var under ledelse av birkebeinerhøvdingen Ulv av Lauvnes. Ulv er kjent også fra andre norrøne kilder. Han kom antakeligvis fra et lavere sjikt i samfunnet, men hadde gjort karriere i birkebeinerhæren under de urolige tidene på 1100-tallet. Han hadde opparbeidet seg til å bli både sveithøvding og lendmann, noe som gjorde ham til en viktig støttespiller for den norske kongen, Sverre Sigurdsson (r.1177-1202). Korsfarerne dro deretter i samlet flokk til den norske byen Tønsberg, der de ble værende en stund. Herfra dro de allikevel etter hvert videre, men ikke til Det hellige land. For etter råd fra Ulv ble det bestemt at korsfarerne først skulle dra til Bergen for å møte kong Sverre.

Konsollhode fra oktogonen i Nidarosdomen, ca. 1200. Det er antatt at bysten framstiller kong Sverre. Foto: SNL. 

Bergen beskrives i Profectio som en rik og internasjonal by. Her var det veldig mange kirker og klostre, men også med mange fristelser av ulike slag. Ved ankomsten fikk korsfarerne beskjed at kong Sverre ikke var i byen, men at han var på vei og hadde gitt dem beskjed om å vente. Det skulle vise seg å få store konsekvenser. De mange fristelsene ble nemlig for mye for flere av de danske korsfarerne som endte opp med å gå på fylla og havnet i slagsmål med lokalbefolkningen. Konflikten førte nesten til at de lokale grep til våpen og faren for blodsutgytelse var stor. Ekstra ille var det også at noen av korsfarerne, ifølge forfatteren, hadde antastet en kvinne av høy stand på en måte som var «meget uhøvisk». Heldigvis gikk gode krefter på begge sider gått imellom og konflikten roet seg. Dagen etter var det derimot tid for oppgjør og flere av de danske korsfarerne måtte betale bøter for skadene de hadde gjort.

Samtidig ankom endelig kong Sverre byen, men han ga seg ikke umiddelbart til kjenne. I stedet ønsket han i all hemmelighet å spionere på korsfarerne for å forsikre seg om at de ikke utgjorde en trussel mot hans rike. Det var kanskje ikke så rart at kongen var forsiktig. For blant det danske stormennene var det nemlig noen som tidligere hadde deltatt i et storstilt opprør mot den nevnte kongen, nemlig Sven Torkilsson. De to tidligere fiendene ble imidlertid forsont i en offentlig seremoni der kong Sverre tilga Sven for hans tidligere feiltrinn. Denne sekvensen vil jeg komme tilbake til senere. Etter dette overøste kong Sverre korsfarerne med mange og flotte gaver, i tillegg til nødvendige forsyninger. Endelig var flåten dermed klar til å legge ut på den lange reisen til Det hellige land.

På grunn av at så mye tid har gått med til hendelser i Norge var det begynt å bli seint på året og det var ikke lenger like trygt å seile. Saken ble heller ikke bedre av at den norske lederen og veiviseren, Ulv fra Lauvnes, gjentatte ganger ble forsinket på grunn av ærender for kongen. Flere av de danske korsfarerne ble etter hvert svært utålmodige og valgte derfor å seile av gårde framfor å vente lenger på nordmennene. Kun Sven forble lojal og ventet. Da Ulv og de andre nordmennene endelig dukket opp klaget han på danskene og formante også til forsiktighet. Forfatteren nevner at nordmennene var dyktigere sjømenn enn danskene og at de kjente til farene med å seile ut for sent på året. De visste derimot også å utnytte vind og vær. På dette punktet forsvinner Ulv på mytisk vis ut av historien. Forfatteren forteller at Ulv fikk opp farten og fant en snarvei til land: «Slik nådde han den kysten han hadde satt kursen for, ført av den samme vinden som drev de andre av». Denne noe mystiske omtalen har ført til spekulasjoner om at Ulv i realiteten oppga korstoget og dro tilbake hjem, men det er ingen belegg for den påstanden. Trolig var det bare at han kom trygt fram over Nordsjøen, noe som ikke var tilfellet for hele flåten. For mage av de danske korsfarerne seilte inn i en forferdelig storm. Flere av skipene havarerte og mange korsfarere druknet i den forbindelse. Disse framstilles langt på vei som korstogets martyrer.   

Etter disse dramatiske hendelsene foregikk resten av reisen uten noen større hendelser. Hele den siste delen av handlingen er derfor nok så kortfattet. Mye av årsaken til det skyltes nok at de danske og norske korsfarerne ankom Det hellige land trolig temmelig sent i 1192 eller tidlig i 1193. På det tidspunktet var det store korstoget allerede over for lenge siden. For i september 1192 hadde kong Rikard Løvehjerte og sultan Saladin inngått en fredsavtale. Det sikret kristne pilegrimer tilgang til Jerusalem selv om byen og de hellige stedene forble under muslimsk kontroll. Det var dermed ikke lenger noe korstog å utkjempe i Levanten. De danske og norske korsfarerne valgte derfor å besøke alle de hellige stedene i og rundt Jerusalem før de begynte reisen hjemover. Her delte korsfarerne seg i to grupper. En gruppe dro hjem via Roma, mens en annen gruppe la ferden innom Konstantinopel før de deretter dro gjennom Ungarn og Det tyske riket til sine hjemland.

Før en videre diskusjon av forfatterens mulige intensjoner med fortellingen sin, er det nødvendig å se litt nærmere på hvordan korstogene og middelalderens oppfattelse av konseptet «fred» henger sammen.

 

Korstog for fred?

Det første en må ta innover seg at er at kirka i middelalderen ikke var en pasifistisk organisasjon. Likevel stod tanken om fred sentralt i mye kirkas misjon og politikk – også når det gjaldt korstogene. For å forstå hvordan ett i all hovedsak militært fenomen kunne forstås som et uttrykk for fred, er det nødvendig å raskt skissere noen tendenser som gjorde seg gjeldende innenfor den vestlige kristenheten, særlig når det gjaldt tanker om krig og fred.

I den vestlige kristenheten vokste det innad i kirken fram en sterk reformbevegelse, eller snarere flere ulike reformbevegelser, på 1000-tallet. Flere av disse reformmiljøene var opptatt av behovet for en moralsk opprustning innad, særlig representert ved kampen mot simoni (kjøp og salg av kirkelige embeter) og kravet om sølibat for presteskapet. I tillegg ønsket en å fri kirka fra verdslig inngripen. Parallelt var det ellers en konfliktfylt tid flere steder i Europa. I kjølvannet av karolingerrikets sammenbrudd utover på 800- og 900-tallet førte fraværet av en sterk sentralmakt til et politisk vakuum og en tilstand som tidvis har vært omtalt som et «føydalt anarki» på kontinentet.

I denne turbulente perioden ble det fra kirkelige gjort flere framstøt for å forsøke å redusere konfliktnivået i samfunnet. Det ga seg blant annet utslag i flere fredsinitiativ, slik som for eksempel den såkalte «Guds fred»-bevegelsen (Pax Dei) i det sørlige Frankrike sent på 900-tallet. Her forsøkte geistlige å få medlemmer av det krigerske aristokratiet fra å avstå fra å føre krig på bestemte dager eller å sverge eder om å avstå fra voldsbruk. Selv om disse forsøkene var mislykket så resulterte det at flere innad i kirka etter hvert gikk fra tanker om å pasifisere disse aktørene, til å i stedet forsøke å dirigere krigføringen mot mer passende mål.

Sent på 1000-tallet var ikke tanken om fred ensbetydende med fravær av krig. Faktisk kunne en slik form for fred i verste fall anses som «en falsk fred». Innenfor geistlige sirkler ble det gjort en distinksjon mellom ekte og falsk fred, noe som var koblet til tanker om den rette orden. Altså en kristent ordnet samfunn. Kirka hadde dermed en fleksibel forståelse av hva ekte fred innebar. Samtidig var ikke vold i seg selv automatisk forstått som et onde. I dag vil vi nok de fleste i stor grad se på vold som moralsk problematisk, men i middelalderen ble vold i seg selv oppfattet som moralsk nøytralt. Det var intensjonen bak som var avgjørende for hvorvidt voldsbruken ble sett som rett eller galt. Det fantes derfor også en lang og veletablert tradisjon for at enkelte former for krig kunne anses som både rettferdige og hellige. Gud kunne under visse omstendigheter både akseptere og sanksjonere bruken av vold. Alt kirka trengte var et verdig formål å styre de krigerske kreftene i samfunnet inn mot.   

I mars 1095 dukket sendemenn fra Det bysantinske riket i Piacenza, der pave Urban II (r.1088-99) deltok på et kirkemøte. Helt siden nederlaget ved Manzikert i 1071 hadde de bysantinske keiserne slitt med å gjenreise den greske hæren. Keiser Alexios I Komnenos (r.1081-1118) håpet at kontakt med paven kanskje kunne bringe vestlige leiesoldater til Konstantinopel. Keiseren ymtet derfor frampå at dette ville være en sjanse til å reversere det store skismaet fra 1054, men i løpet av samtalen mellom paven og sendemennene kom også situasjonen rundt Jerusalem og de hellige stedene opp. Disse områdene hadde allerede blitt erobret under den islamske ekspansjonen på 600-tallet, men nylig hadde seldsjukkene, et tyrkisk folkeslag som nylig hadde konvertert til islam, overtatt områdene og gjort det vanskeligere for kristne pilegrimer å få adgang til helligdommene. I pavens ører ble forespørselen om militær hjelp transformert til en militant vekkelsesbevegelse, en væpnet pilegrimsferd, med det formål å befri Jerusalem og komme de østlige kristne til unnsetning. En ny type hellig krig var født: korstog.

 

Korsfarere og Apokalypsens hvite ridder, fra et engelsk handskrift fra 1300-tallet.

Fred og forsoning i Profectio

En viktig forutsetning for alle store korstogskampanjer var å sikre fred innad i kristenheten. Allerede pave Urban II formante om fred innad i den vestlige kristenheten i forkant av proklameringen av Det første korstoget i 1095. Slike formaninger ble gjentatt av nærmest alle påfølgende paver i forbindelse med korstogsforberedelser. I forkant av nye pavelige korstogsproklameringer ble derfor fornyelse av fredsdekreter gjerne gjentatt på kirkemøter, mens pavemakten også gjorde diplomatiske framstøt mot fyrster og monarker som lå i konflikt med hverandre for å sikre inngåelse av fredsavtaler. Tanken om en enhetlig og forent kristenhet var derfor en sentral tanke ved korstogsbevegelsen.

I Profectio synes det å være en sterk underliggende tanke om at korstog kunne være en form for fredsinitiativ til å skape enighet innad på kristelig side. Et korstog var en utmerket mulighet for at tidligere fiender kunne forsones og samles om en god og verdig sak. Det er flere steder hvor denne tanken er framhevet i teksten, men det er særlig to nøkkelscener som er verdt å dvele litt mer ved. Det ene er Esbern Snares tale ved det danske hoffet i forbindelse med mottakelse av nyheten om Jerusalems fall og proklameringen av et nytt korstog. Den andre scenen er det senere møtet og forsoningen mellom kong Sverre og Sven Torkellsson i Bergen.

 

Esbern Snares tale om forfedrenes bragder

Den umiddelbare responsen på nyheten om Jerusalems fall slo ned som en bombe ved det danske hoffet. Forfatteren tegner et bilde av nesten total apati: «Kongen og alle de som satt rundt ham, ga seg til å gråte og stønne slik at de ikke kunne få fram et ord, og så nedsunket i sorg var de i denne store sorg at ikke én var i stand til å svare». Denne stillheten ble først brutt da stormannen Esbern Snare reiste seg og holdt en tale. Denne talen – uansett om den faktisk ble holdt eller er konstruert av forfatteren i etterkant – trekker veksler på velkjente korstogstroper som nok var godt kjent i geistlige og sekulære kretser. Det tyder på at forfatteren ikke bare rettet seg mot et utelukkende geistlig publikum, men også fromme lekmenn fra det krigerske aristokratiet.  

I talen innledet Esbern med å anerkjenne pavens myndighet og herredømme før han gikk over til sorgen over tapet av Jerusalem, som han omtalte som «den krenkelse som er blitt Jesus Kristus til del». Etter å ha satt ord på sorgen skiftet han tema. Esbern gikk over til å snakke om en fortidig dansk gullalder: «Våre forfedre nøt bedre tider, da det var gode år og fred, rettferd og sannhet møtte hverandre». Denne fortida ble deretter sett som en kontrast til forfallet i samtida: «I vår urolige tid er det svik og vold som hersker i rikene». Deretter gikk han over til å utdype mer om danskenes bragder og tapre handlinger i fortid, der de var kjent og fryktet langt utover rikets grenser, slik som i Grekenland, Italia, Normandie, De britiske øyer og Vendland. Alle disse handlingene hadde blitt utført mens danskene enda var hedninger og bare kjempet for egen ære. Nå var det derimot en langt mer ærefull strid som ventet.

Etter å ha ramset opp alle danskenes bragder i hedensk tid, gikk Esbern over til å formane tilhørerne om å bilegge alle konflikter seg imellom: «la oss vende strid mellom landsmenn til større og mer gagnlige kamper». Dette ble langt på vei beskrevet som en guddommelig prøve og en mulighet for danskene til å følge i apostlenes fotspor: «La oss derfor strekke oss etter vår arvelodd blant de hellige og påta oss deres prøvelser». Her kunne alle bidra, uansett forutsetninger: «den som ikke er legemlig før til selv å dra av sted, må med sitt gods hjelpe dem som slåss, slik at alle de som nærer samme ønske, en gang kan få del i den samme lønn».

Karen Skovgaard-Petersen har kommentert at det er flere aspekter ved denne talen som trekker veksler på kjente aspekter ved korstogsretorikken og korstogsideologien i mye av litteraturen og pavelige korstogsbuller i andre halvdel av 1100-tallet. Motivet med «forfedrenes bragder» er blant annet sentralt i korstogsbullen, Quantum Praedecessores (1145), som ble utstedt av pave Eugenius III (r.1145-53) i forbindelse med Det andre store korstoget (1145-49). Det andre sentrale poenget i talen, om at danskene måtte bilegge alle indre stridigheter og forenes i en mer «gagnlig kamp», altså korstoget, kan ses på som en form for «sosialkommentar» til de mange indre stridigheter i både det danske og norske riket under 1100-tallet. For en liknende tanke er sentral i den andre nøkkelscenen i fortellingen, nemlig møtet mellom kong Sverre og korsfarerne i Bergen.

 

Forsoning mellom gamle fiender

En tanke om at fred innad i kristenheten var en sentral forutsetning i forkant av et hvert korstog bygde på en veletablert tradisjon som gikk helt tilbake til pave Urban II. I sin Clermont-tale hadde pave Urban understreket at det frankiske aristokratiet måtte slutte med å slåss mot hverandre og heller frigjøre Jerusalem. Tilsvarende formaninger gikk stort sett igjen i samtlige pavelige korstogsbuller utover på 1100-tallet. I forbindelse med korsfarernes opphold i Bergen kommer en denne forsoningstanken enda mer eksplisitt til syne.

Forfatteren omtaler Bergen som «den mest berømte [byen] der i landet». Forfatteren tegner videre et kontrastfullt bilde av byen. På den ene siden er byen full av både kirker og klostre, både for munker og nonner, samt prydet med en kongeborg og relikvier av hellige jomfruer (Sankta Sunniva). På den andre siden innebærer all rikdom og handel at byen også er full av mange slags fristelser og laster, men særlig én som gjenfinnes i alle norske byer, nemlig drukkenskap. Forfatteren klager over dette problemet, som han påpeker «skaper ufred og til og med driver saktmodige mennesker til råskap og vold». Det er som tidligere nevnt her det også oppstår en episode, der flere av de danske korsfarerne drikker seg fulle og havner i bråk med en gruppe lokale. Dette fører nesten til at hele byen griper til våpen, men sindige krefter på begge sider får roet situasjonen. Dagen blir en gruppe forstandige menn kalt sammen for å dømme i saken. Den verste handlingen er et overgrep begått mot en kvinne av høy stand, uten at forfatteren går mer konkret inn i saken. Danskene angret sterkt sin oppførsel og gikk med på å betale bøter. Vi finner dermed her en kort syklus av moralsk forfall og syndige handlinger, som så følges av anger og bot. Etter disse hendelsene valgte de danske korsfarerne å trekke seg tilbake til skipene sine i Florvåg, på østsida av Askøy, for å forhindre flere uønskede hendelser og begynte å gjøre seg klare til å reise videre.

Det er først på dette tidspunktet at kong Sverre endelig dukker opp i fortellingen. Kongen gjorde seg imidlertid ikke umiddelbart til kjenne. Kongen var usikker på danskenes motiver og derfor ønsket han å undersøke flåten litt nærmere. Dette gjør han i skjul, men blir oppdaget og trekker seg tilbake før det blir avslørt hvem han egentlig er. For å forklare kongens mistro til de danske korsfarerne, bryter forfatteren av fortellingen om korstoget med et kapittel som er et tilbakeblikk mot et tidligere opprør mot kong Sverre noen år tidligere. Dette var de såkalte vårbelgene («vårskinn», benevnelse på skinn og pelsverk av dårlig kvalitet), som reist flokk mot kong Sverre og birkebeinerregimet i 1190. Denne flokken hadde vært anført av Simon Kåresson og et ungt kongsemne som angivelig var en sønn av den avdøde kong Magnus Erlingsson (r.1161-84). Opprøret hadde blitt raskt slått ned og både Simon og det unge kongsemne drept.

Opprørerne hadde i likhet med flere tilsvarende opprør mot birkebeinerne hatt dansk støtte. Blant deltakerne fantes det dermed også enkelte danske stormenn, slik som Sven Torkilsson, som også var blant lederne for det danske korstoget. Sven befant seg dermed i hendene på en konge han bare noen år tidligere hadde forsøkt å styrte. Ifølge forfatteren fryktet Sven mindre for sin egen person og sikkerhet, men var bekymret for at kongens sinne mot han på en eller annen måte kunne skade korstoget – muligens ment som en analogi for hvordan synderen frykter Guds vrede. Den spente situasjonen førte til at flere av lederne for korstoget forsøkte å gå imellom og mekle mellom partene. Den eneste av disse lederne som spesifikt er omtalt ved navn er nordmannen Ulv fra Lauvnes, som appellerte til kong Sverre om å utvise «kongelige nåde» på vegne av sin reisefelle og medkorsfarer. Dette forsøket på konfliktmekling viser seg å være vellykket og gruppen returnerer til de andre korsfarerne etter å ha oppnådd «den ønskede freden». Her gir forfatteren altså eksplisitt uttrykk for tanken om fred i forbindelse med denne forsoningen mellom kristne aktører.

Fredskyss utvekslet mellom kong Edvard I av England og kong Filip IV av Frankrike, fransk handskrift fra 1300- eller 1400-tallet. Bilde: Wikipedia.

Dagen etter gikk Sven til kong Sverre, som tok godt imot ham og hilste ham med et «fredskyss». Det er nærliggende å anta at dette møtet ikke har foregått bak lukkede dører, men snarere foregått i offentligheten og at Svein i øyenvitners nærvær også har gitt uttrykk for anger og ønsker om å gjøre bot. Etter dette tillegger forfatteren kong Sverre en tale der han innledningsvis omtaler all den uretten hadde begått mot ham: «Men fordi Guds uforlignelige godhet, som ikke kan skilles fra Hans barmhjertighet, har vekket deg uverdige til anger over denne forbrytelsen, vil også jeg tilgi deg». Sverre gir uttrykk for at Svens forbrytelse i større grad er å ha krenket Gud enn hans egen person, men la også til en advarsel om at han nok hadde pønsket ut en hevn om ikke Sven hadde oppsøkt ham. Avslutningsvis ga kongen korsfareren en rekke råd om gode seilruter (som danske ikke valgte å følge) og mange gode gaver. Deretter fikk de alle «fredskyss» og tillatelse til å reise som de ville. Denne sekvensen understreket ikke bare at kong Sverre var en kristen idealkonge, men også det underliggende motivet om forsoning: den angrende synderen kunne tilgis og dermed få den ønskede freden. Denne tanken forsterkes ytterligere ved at fortellingen deretter når sitt dramatiske klimaks idet deler av den danske korstogsflåten seiler inn i en forferdelig storm i Nordsjøen. Flere skip havarer i uværet og mange korsfarere drukner som en følge av det. Karen Skovgaard-Petersen har i sin analyse av teksten påpekt at slike tanker om at alle som døde underveis på korstoget ble oppfattet som martyrer går igjen i mye av korstogslitteraturen helt tilbake til historieskrivningen om Det første korstoget (1095-99).

 

Avsluttende tanker

En nærmere studie av narrativet i det latinske historieverket Historia de profectione Danorum in Hierosolymam tyder på at ut underliggende hovedmotiv – både i og med teksten – var å understreke behovet for fred innad i kristenhet. Indre fred var videre en avgjørende forutsetning for et hvert håp om et vellykket korstog. Det inngikk også i kampen for den rette orden i verden. Teksten vitner om at forfatteren hadde kjennskap til mange av de ideologiske strømningene som gjorde seg gjeldende i mye den samtidige korstogsideologien en gjenfinner i korstogskrøniker fra andre steder i Europa.

Forfatteren synes å ha skrevet både for et geistlig publikum så vel som fromme lekmenn. På den ene siden trakk han dermed veksler på motiver hentet fra pavelige korstogsbuller, Bibel-passasjer og andre tanker som reflekteres i samtidige korstogskrøniker. Det innebar et særlig fokus på sentrale elementer i den samtidige pavelige korstogspolitikken, nemlig nødvendigheten av å skape fred og enhet innad i kristenheten som var en forutsetning for vellykkede korstogskampanjer. På den andre siden trakk forfatteren også veksler på mer sekulære motiver, slik som tanker om ære og tapperhet, uttrykt gjennom fokuset på forfedrenes bragder som kom til uttrykk i talen til Esbern Snare.   

Forsoningen mellom kong Sverre og Sven Torkilsson understreket nettopp den sentrale tanken om fred innad der tidligere fiender kunne forsones og forenes gjennom et felles anliggende som det et korstog representerte. Fra Esberns tale til forsoningen i Bergen var det ikke bare en tanke om at danskene måtte slutte med sine indre strider, men også at konfliktene på et mer nasjonalt nivå mellom nordmenn og dansker måtte bilegges, slik et begge parter i fellesskap kunne kjempe for Det hellige lands sak. Korstoget i Profectio understreket dermed tanken om fred gjennom korstog.  

 

Post Scriptum: mysteriet om reisen til Lübeck

Et siste mysterium rundt Profectio er spørsmålet om hvordan handskriftet endte opp i Lübeck? I senmiddelalderen var det sterke forbindelser mellom det norske riket og de tyske hansabyene i det nordlige Tyskland. Det er selvsagt mulig at det kan ha vært en hanseatisk handelsmann som har brakt med seg hanskriftet tilbake til Lübeck, men en navngitt kandidat har også vært utpekt i forskningen. Under renessansen var det en fornyet interesse for klassisk litteratur i humanistiske miljøer, særlig i Italia. Mange italienske humanister reiste rundt i Europa på jakt etter ukjente bøker eller handskrifter i håp om å gjenoppdage tapte greske eller romerske mesterverk. 

En typisk representant for de humanistiske strømningene som gjorde seg gjeldende under renessansen, var den pavelige utsendingen til Skandinavia på midten av 1400-tallet, italieneren Marinus de Fregeno († 1482). Han var opprinnelig oppnevnt som pavelige nuncio, altså nærmest å regne som en form for ambassadør, til Skandinavia under pavene Calixtus III (1455-58) og Pius II (1458-64). Hovedoppgaven til den pavelig legaten var i utgangspunktet å forkynne korstog og samle inn korstogstiender fra Danmark, Sverige og Norge. Korstoget var rettet mot Det osmanske riket og kom som en reaksjon på deres erobring av Konstantinopel i 1453. Likevel ga dette Marinus mulighet til å reise rundt i Skandinavia, der lå mange handskrifter som ingen lenger visste større interesse for.

Seglet til Marinus de Fregeno. Funnet på Gotland. Foto: Historiska Museet i Stockholm.

Alt i 1937 mente den tyske historikeren Paul Lehmann det var gode grunner til å mistenke at det var Marinus som hadde ført handskriftet med Profectio til Lübeck. For til tross for at han arbeidet for både paven og Gud, så hadde ikke den pavelige legaten helt rent mel i posen. Det viste seg nemlig at ikke alle pengene som ble samlet inn til et nytt korstog nødvendigvis endte hos det pavelige skattekammeret i Roma. I stedet sendte Marinus deler av de innsamlede midlene til Lübeck, der han også hadde flere eiendommer. Svindelen ble imidlertid først oppdaget i 1465. Året før hadde Marinus nemlig blitt overført til Polen, der det like etter begynte å dukke opp en rekke klager arbeidet hans. Året etter ble det igangsatt en etterforskning og like etter ble alle av Marinus’ eiendommer og eiendeler i Lübeck konfiskert. Det viste seg imidlertid at det ikke bare var skinnende mynter som hadde fattet legatens interesser i Skandinavia. Blant de beslaglagte eiendelene var nemlig flere handskrifter, deriblant tre utgaver av verket til Josefus. Disse handskriftene ble senere solgt til byrådet i Lübeck og det er gode grunner til å tro at det var nettopp ett av disse som Kirchmann oppdaget nærmere 200 år senere. Antakeligvis må overleveringen av både Profectio og Theodoricus monachus’ norgeshistorie dermed tilskrives en korrupt og klåfingra pavelig nuncio i senmiddelalderen.     

 

 

 

Kilder:

Historia de profectione Danorum in Hierosolymam: Commentarii historici duo hactenus inedita […], utgave ved Bernhard Kaspar Kirchmann, Amsterdam, Waesberge, 1684;

Scriptores minores II, utgave ved Martinus Clarentius Gertz, København, G. E. C. Gad, 1922, s. 457-492.

Historien om danenes ferd til Jerusalem, norsk oversettelse ved Astrid Salvesen, Oslo, Thorleif Dahls Kulturbibliotek / Aschehoug, 1990, s. 97-136.

 

Litteraturliste:

Denne teksten bygger på en artikkel av undertegnede som ble publisert tidligere i år i tidsskriftet Fabula. For fullstendige referanser, litteraturlista og en mer inngående drøfting av flere aspekter omtalt i teksten, se lenke til artikkelen her: https://www.fabula.org/colloques/document9712.php.