Putin, Ukraina og kampen om historien

Russlands brutale krig i Ukraina sjokkerer en hel verden. Bildene av utbombede byer og stadige meldinger om drap på sivile, tortur og massegraver vitner om krigens brutale råskap. På bare noen uker har flere millioner ukrainere blitt drevet på flukt fra sine hjem. Kvinner og barn strømmer ut av landet, mens alle menn må være igjen og kjempe mot den russiske overmakten. I vestlig presse og på sosiale medier sammenliknes Russlands president Vladimir Putin stadig vekk med Adolf Hitler. Det er ikke en spesielt god sammenlikning av flere grunner, men kanskje særlig om en ønsker å forstå Putins legitimering av krigen. For å bedre forstå noen av de bakenforliggende årsakene, må en derfor se på Putins historiebruk og historiebevissthet. For denne krigen utkjempes ikke bare på bakken i Ukrainia, men står også om historien. Vladimir Putin har både i taler og tekster argumentert for at Ukraina ikke er en selvstendig stat, men at russere og ukrainere i realiteten er ett folk med en felles historie og kultur. Putins historiefortelling om forholdet mellom de to landene strekker seg ikke bare tilbake til Sovjetunionen eller det russiske tsarriket, men går snarere mer enn 1000 år siden tilbake i tid. Skal en virkelig forstå Vladimir Putin, må en derfor se nærmere på hvilken rolle Kyivriket spiller i hans fortelling om russisk historie.      

 

Politisk historiebruk

Historie spiller ofte en viktig rolle når politikere skal forsøke å appellere til sine egne eller overbevise velgerne. Innenfor historiedidaktikken brukes gjerne begrepet historiebruk for å beskrive hvordan ulike forestillinger eller fortellinger om fortida brukes til ulike formål. Historiebruk handler dermed ikke om fortida i seg selv, men hvordan ulike tolkninger av fortida kan ha brukes til ulike funksjoner og formål i samtida. Den svenske historiedidaktikeren Klas-Göran Karlsson operer med en typologi over ulike former for historiebruk, der han blant annet nevner ideologisk historiebruk. Et eksempel på ideologisk historiebruk er for eksempel når politikere benytter historie for å legitimere sine politiske prosjekter eller å rasjonalisere politikken som blir ført. Historie er et svært tungtveiende argument og er dermed noe alle politikere bruker på en eller annen måte. 

        En slik form for politisk historiebruk kan ha flere ulike funksjoner eller formål, slik som å legitimere ført eller ønsket politikken eller for å være identitetsskapende og styrke ulike fellesskap. Et nærliggende begrep i den forbindelse er historiebevissthet, som handler om samspillet mellom de tre tidsdimensjonene fortid, nåtid og framtid. Historiebevissthet inngår som et viktig element i det Benedict Anderson kaller imagnied communities («forestilte fellesskap»). Det går ut på at historie spiller en viktig rolle ettersom det gjør det mulig å knytte ulike individer sammen i større abstrakte fellesskap. Forestillingen om en delt fortid legger grunnlaget for tanker om fellesskap i samtid og framtid. Historie skaper på den måten identifikasjon med et forestilt fellesskap, noe som knytter fremmede mennesker sammen og knytter mennesker til statlige institusjoner.     

        Krigen mellom Russland og Ukraina har på flere ulike måter vist nettopp hvor sentralt historie kan være, også som et våpen. Det er derimot ikke bare Putin som har bruker historien aktivt til ulike formål. Men der Putin bruker historien for å forsøke å legitimere krigen som et «internt» anliggende, har den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj, aktivt tatt i bruk historien for å appellere til verdenssamfunnet om hjelp til seg og sin nasjon i kampen for å overleve. Det er derfor relevant å først ta en titt på Zelenskyjs historiebruk. 

 

Zelenskyjs tale til det norske Stortinget

Volodymyr Zelenskyj startet sin karriere som komiker og skuespiller, men har i forbindelse med krigen i hjemlandet vist seg som en svært dyktig retoriker. I gjentatte taler til ulike lands nasjonalforsamlinger og politiske lederskap har han også vist stor evne til å tilpasse seg sitt publikum. I den forbindelse har han gjentatte ganger henvist til ulike historiske hendelser eller aktører for å forsøke å skape nærhet til sitt publikum. I tale til det britiske parlament trakk han for eksempel fram sitater fra britenes store leder under Andre verdenskrig, nemlig Winston Churchill, mens hans i sin tale til det amerikanske senatet trakk fram bombingen av Pearl Harbor, terrorangrepet 11. september og siterte Martin Luther King jr. På samme måte trakk han også inn historien i den talen han holdt til det norske Stortinget, 30. mars 2022.

I talen trakk Zelenskyj fram de langvarige historiske forbindelsene mellom Norge og Ukraina. Han nevnte blant annet rollen ukrainske soldater spilte i forbindelse med den sovjetiske frigjøringen av Kirkenes og store deler av Finnmark under Andre verdenskrig. Her handlet det dermed om å skape identifikasjon mellom den pågående situasjonen i Ukraina og noen av de mest dramatiske hendelsene i moderne norsk historie. Han påminte også tilhørerne om at selv om Ukraina og Norge ikke deler en umiddelbar grense, så er vi likevel begge naboland med nettopp Russland. Zelenskyj trakk imidlertid de historiske koblingene enda lengre tilbake i tid, helt til vikingtida. Han nevnte særlig hvordan norske vikinger for mer enn tusen år siden seilte nedover de store elvene i Øst-Europa og slo seg ned i Kyiv. Her drev de ikke bare med handel, men var også sentrale i etableringen av det såkalte Kyivriket, området som i de norrøne sagaene var kjent som Gardarriket. Dette militæret aspektet ledet over i en appell om at Norge måtte sende mer våpen til Ukraina, på mange måter som en parallell til det krigerfellesskapet som dermed hadde vært etablert for over tusen år siden. I den historiefaglige forskningen er det nok i stor grad konsensus om at majoriteten av de skandinavene som dro til Kyiv i vikingtid i all hovedsak kom fra områdene vi i dag kjenner som Sverige. Slike nyanser er det derimot sjeldent rom for i politisk historiebruk, der målet primært er å appellere til tilhørerens følelser og skape empati, ikke kritisk refleksjon.  

Zelenskyj trakk også inn de dynastiske forbindelsene mellom Kyivriket og Skandinavia i middelalderen. På 1000-tallet stoppet blant annet Harald Hardråde (r.1047-66) innom Kyiv både på veien til og fra militærtjeneste i den så berømte væringgarden Konstantinopel. Det var før Harald ble norsk konge og det var rikdommene fra denne militærtjenesten an senere brukte for å «kjøpe» seg den norske tronen. På dette tidspunktet hadde skandinaver allerede i flere hundre år reist samme vei for å søke lykken i Miklagard, som de kalte Konstantinopel. Det var nemlig svært lukrativt. De formuene som ble tjent i øst kunne senere omsettes i politisk støtte på den hjembane. I de politiske maktkampene mellom høvdinger og stormenn var gull og sølv viktige elementer, ettersom edle metaller og våpen ofte inngikk i gaveutveksling, som la grunnlag for vennskap og alliansebygging. Den som behersket dette politiske spillet best, klarte på sikt å underlegge seg alle de andre høvdingene og etablere en kongemakt. På 1000-tallet begynte en slik kongemakt å ta form både i Skandinavia, men også i området rundt Kyiv.

 

Skandinavia og Kyivriket

Det var i deler av middelalderen tette dynastiske forbindelser mellom de nye kongehusene i Skandinavia og herskerne i Kyiv. Det kom blant annet til uttrykk i en rekke giftemålsallianser på 1000-tallet, før kontakten gradvis ble mindre utover på 1100-tallet. Båndene var ikke bare sterk mellom de danske og svenske kongehusene og herskerne i Kyiv, men den omfattet også Norge. Særlig tett synes kontakten med den norske kongemakten å ha vært sterk under styringstiden til storfyrsten, Jaroslav den vise (r.1019-54). I denne perioden oppholdt ikke mindre enn tre norske konger seg i kortere eller lengre perioden i nettopp Kyiv. Det inkluderte kongene Olav den hellige (1028-30), hans sønn og etterfølger, Magnus den gode (1028-35), og Olavs halvbror, Harald Hardråde (1030-34/1045). Sistnevnte hadde blant annet tjenestegjort i Jaroslavs hær en periode i 1030-åra, før han dro videre til militærtjeneste i væringgarden i Konstantinopel. I 1045 bestemte Harald seg for å dra hjem til Norge for å vinne tronen og på hjemveien stopp han på nytt innom Kyiv. Her kom betydningen av kontakten med Kyiv-herskerne til uttrykk gjennom at Harald giftet seg med en av Jaroslavs døtre, nemlig Ellisiv (Jelisaveta). Samme år kom Harald hjem til Norge, der han i en periode delte makten med sin nevø, kong Magnus, før Harald ble enekonge etter sistnevntes død i 1047. Med det ble også Ellisiv den første ikke-nordiske dronningen i norsk historie.

Zelenskyj hevdet i sin tale at dronning Ellisiv var mor til Haralds sønn og etterfølger, Olav Kyrre (r.1066-93), og dermed stammor til de senere norske kongene. Det stemmer derimot ikke med hva de norrøne kildene forteller. For ifølge kongesagaene fikk kong Harald sønnen Olav med sin norske frille, stormannsdatteren Tora Torbergsdatter, som tilhørte den mektige stormannsætten på Giske (kjent som Arnmødlingene). Ekteskapet mellom Harald og Ellisiv var riktignok ikke barnløst, men de hadde sannsynligvis kun de to døtrene, Maria – som er det eldste kjente tilfellet av dette navnet ble tatt i bruk i Norge – og Ingegjerd. Maria døde dessverre tidlig. Ifølge sagaene skjedde det etter sigende i samme øyeblikket som hennes far, kong Harald, falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Ingegjerd, på sin side, ble giftet inn i flere av de nordiske kongehusene. Hun ble først gift med den danske kongen, Olav Hunger (r.1086-95), og etter hans død ble hun senere gift med den svenske kongen, Filip (r.1110-18). Det er ikke kjent at noen av disse ekteskapene resulterte i barn. Til tross for at hun ikke ble noen dynastisk stammor, er det likevel liten tvil om at dronning Ellisiv spilte en viktig rolle og at også hennes barn ble viktige politiske aktører i Skandinavia på 1000-tallet.  

            Talen understreker president Zelenskyjs dyktighet som retoriker, men også hans evner til å tilpasse seg sitt publikum. Til tross for noen historiske unøyaktigheter, evner Zelenskyj å bruke historien for å skape empati gjennom å appellere til sentrale hendelser i andre nasjons minnekultur. Talene appellerer derimot ikke bare til tilhørernes følelser, men forsøker også å skape analogier for å etablere en historisk relasjon mellom Ukraina og andre nasjoner. Formålet med talen til Stortinget trekker opp noen lange linjer i historien og evner dermed også å bringe Norge og Ukraina, to land som ikke deler en fysisk grense, tettere sammen og bygge et solidarisk fellesskap mellom de to nasjonene. Det er derimot ikke bare ukrainerne som trekker inn historien, eller som fører tråden tilbake til middelalderen og Kyivriket. Det er nemlig også en sentral tanke i mye av Vladimir Putins historiebevissthet og den historiefortellingen han har lagt for dagen om forholdet mellom Russland og Ukraina. Den forsøker også å legitimere krigføringen.       

 

Historien ifølge Vladimir Putin

Vladimir Putin har i flere sammenhenger redegjort for sitt historiesyn. I en tv-sendt tale rett i forkant av angrepet på Ukrainia i slutten av februar 2022, gikk den russiske presidenten hardt ut mot at Ukraina vurderte medlemskap i den nordatlantiske forsvarsalliansen, NATO. Det ville, ifølge Putin, utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel mot russiske interesser. Det er derimot ikke bare vestlig ekspansjon som har vært trukket fram som bekymrende. I den russiske propagandaen framstilles invasjonen av Ukraina som en «fredsbevarende operasjon», der målet er å befri ukrainerne fra et lederskap bestående av nynazister og narkomane. I den forbindelse har det russiske regimet annektert bokstaven «Z» som et symbol i krigføringen. Fra vestlig hold framstår den russiske rettferdiggjøringen tidvis som både latterlig og lettere absurd. Flere kommentatorer med god kjennskap til russisk og sovjetisk historie har derimot advart mot å tro at Putin har blitt gal eller ikke forstår seg på historien. Den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen har påpekt at mye av den russiske retorikken bygger på foregående sovjetiske tradisjoner, med løgn og historieforfalskning. I sine taler har Putin gått så langt som å hevde at Ukrainia ikke er «en ekte stat», men snarere en konstruksjon, i all hovedsak skapt av sovjetiske ledere som Vladimir Lenin, Josef Stalin og Nikita Khrusjtsjov tidlig på 1900-tallet. Putin har også i andre sammenhenger utdypet sitt historiesyn når det gjelder de historiske koblingene mellom Russland og Ukraina.   

I 2021 ble det publiserte et essay på Kremls nettsider med tittelen «Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere». Teksten er etter sigende skrevet av Putin selv og gir dermed et godt innblikk i hans historiebevissthet og -forståelse. Den vitner også om at konflikten i Ukraina i Putins forståelse inngår i et større historisk narrativ. Dette er på ingen måte et galmannsverk med utpreget tendens til historieforfalskninger, og faktisk bygger mye på veletablerte forestillinger som nok i stor grad også vil aksepteres innenfor historiefaglige kretser. På den andre siden er det et åpenbart eksempel på politisk-ideologisk historiebruk og en form for historierevisjonisme. Enkelte elementer, både av historiske hendelser og aktører, er enten utelatt eller åpenbart nedtonet med et klart formål å manipulere. Putins mål med denne teksten er å skape en historiefortelling om en ubrutt linje i historien mellom Kyiv og Moskva. Nå vil det i denne omgangen være en for omfattende oppgave å gå gjennom og dekonstruere hele dette dokumentet, som spenner over et langt historisk tidsrom, men det relevant å se hvordan Putin forsøker å spore Russland og Ukraina tilbake til ett felles opphav- Historien spiller dermed en viktig rolle for å legitimere den nåværende politikken på russisk side og legitimere krigføringen, samtidig som det gir en pekepinn på hvilke ambisjoner Putin har for dette forholdet i framtida. Kort fortalt gir teksten oss et innsyn i Putins historiebruk og historiebevissthet.     

 

Putins middelalder

Allerede innledningsvis klargjør Putin at det sentrale poenger i teksten er å understreke at Russland og Ukrainia ikke er to separate land, med hver sin historie, men snarere er ett folk som sammen utgjør «a single whole». Han går videre over til å forklare at den «muren» som har blitt reist mellom de to landene i nyere tid, ifølge Putin, i all hovedsak kan forklares som en følge av to ting. Det begynner med et noe selvkritisk blikk, der Putin trekker fram indre problemer. For det første er det nemlig russerne selv som sviktet, eller mer presist, så er det snakk om hvordan både sovjetiske og russiske ledere til ulike tider har forsømt å opprettholde båndet mellom de to landene. For det andre er situasjonen også et resultat av ytre krefter, det vil si utenforstående makter – «those forces that have always sought to undermine our unity» – noe som er en klar hentydning til Vesten og USA. Disse vestlige maktene har gjennom den gamle maksimen «splitt og hersk», ifølge Putin, klart å gjøre «det nasjonale spørsmålet» til noe som skaper splid mellom folk – «the overarching goal bein to divide and then to pit the parts of a single people against one another». Kort fortalt er altså ukrainsk nasjonalisme, ifølge Putin, et oksymoron, en bevisst og konstruert selvmotsigelse.  

For å underbygge sin tanke om at ukrainere og russere (inkludert også hviterussere) i realiteten er ett folk med én felles historie, forsøker Putin å trekke fram noen hovedmomenter ved de siste tusen års historiske utvikling. Her er det både interessant å se nærmere på hva Putin trekker fram og vektlegger, men kanskje også hva han toner ned. Det er særlig to ting som er nok så iøynefallende med Putins historieframstilling. For det første ser Putin på Kyivriket som utlukkende en slavisk statsdannelse, der blant annet de skandinaviske elementene er helt utelatt i omtalen av de såkalte rus’. Det presenteres innenfor denne forestillingen en fortelling om en ubrutt historisk kontinuitet fra Kyivriket på 800-tallet til framveksten av Moskva på 1500-tallet, der verken mongolene på 1200-tallet eller storhertugdømmet Polen-Litauen på noen som helst måte svekket denne «russiske» identiteten. I den forbindelse vektlegges særlig religionens betydning. For den andre sterke koblingen som Putin vektlegger i sin tekst, er nettopp religion og rollen til den ortodokse kirken. Igjen står Kyiv sentralt ettersom den ortodokse kristendommens vugge i Øst-Europa stod nettopp her. Siden disse to aspektene synes å utgjøre sentrale deler av kjernen ved Putins historieforståelse, kan det være nødvendig å utdype noe mer rundt akkurat disse to aspektene.    

Det er en helt sentral tanke i Putins historieframstillingen at russere, ukrainere og hviterussere alle er etterkommere fra ett felles opphav, nemlig Kyivriket og de såkalte rus’. Putin ser derimot på Kyivriket som utelukkende en slavisk statsdannelse som i perioden var «the largest state in Europe». Til tross for at han sporer Kyivriket tilbake til fyrstene fra det såkalte Rurik-dynastiet er de skandinaviske koblingene ikke bare nedtonet, men rett og slett helt utelatt. Det som bandt de ulike slaviske stammene sammen, fra Ladoga, Novgorod og Pskov til Kyiv og Tsjernihiv, var, ifølge Putin, at de delte et felles språk. Denne omskrivingen av historien – der den skandinaviske innflytelsen i middelalderen er utelatt – er ikke unik for Putin, men var også utbredt i mye av historieskrivningen i Sovjetunionen. Det var derimot ikke alltid tilfellet i russisk historieskriving.

Forut for utbruddet av Den russiske revolusjonen i 1917 var det langt på vei aksept blant russiske middelalderhistorikere for den skandinaviske innflytelsen i deler av russisk historie. På 1800-tallet var det jevnlig kontakt mellom russiske og skandinaviske historikere, noe som til dels også vedvarte fram til tiårene før Andre verdenskrig. I den tidlige perioden av Sovjetunionen var det også flere ledende marxistiske historikere, slik som Michail Pokrovskij (d.1932), som sympatisk innstilt til den skandinaviske innflytelsen i vikingtid og middelalder. Kontakten mellom sovjetiske historikere og deres skandinaviske kollegaer ble derimot gradvis svekket etter Stalins maktovertakelse før den opphørte i kjølvannet av Den kalde krigen på 1950-tallet. Parallelt ble skandinavisk innflytelse i de eldste periodene av russisk historie nedtonet i sovjetisk historieskriving, som i stedet framhevet det slaviske elementet. I senere tid har mye av den internasjonale forskningen igjen vektlagt den langvarige kontakten mellom Skandinavia, Baltikum og Øst-Europa. For Putin politiske prosjekt er det viktig å nedtone kompleksitet eller motstridende synspunkter til fordel for en enkel og samlende fortelling. I denne fortellingen vektlegges derfor kun tanken om slavisk enhet. Putin begynner riktignok ikke sin historiefortelling med slaverne i folkevandringstiden, noe som nok tyder på at dette nærmest blir tatt for gitt at publikum allerede kjenner til, men det kan være fruktbart i denne sammenhengen å kort nevne noen sentrale trekk ved slavernes eldste historie som et bakteppe for å forstå Putins videre tanker om Kyiv og tidlig russisk statsdannelse.

 

Fra slaverne til rus’

I senantikken begynte en rekke forskjellige folkeslag å vandre inn over Romerrikets grenser. Årsakene bak disse ulike folkevandringene har vært omdiskutert og skyldes nok i stor grad en kombinasjon av klimaendringer, overbefolkning, hungersnød og at konflikter fordrev store grupper fra sine hjemsteder (slik f.eks. goterne ble fordrevet av hunerne). Disse vandringene gjaldt flere ulike folkeslag, men forekom også i ulike «bølger». Den første av disse foregikk på 400- og 500-tallet, og inkluderte ulike germanske folkeslag, slik som goterne, frankerne, langobarder, burgundere og andre, som beveget seg fra vest og nord innover territoriet til Romerriket. Den andre bølgen forekom noe senere, der ulike slaviske folkeslag slo seg ned på Balkan og i Sentral-Europa. Slaverne bestod egentlig av flere ulike grupper, men hadde et felles språk og kultur. De ble første gang omtalte i romerske og greske kilder på 500-tallet.

Hovedvekten av vår kunnskap angående slaverne i tidlig middelalder er sporadiske referanser i verk av utenforstående forfattere, hovedsakelig grekere, men vi finner også referanser i enkelte latinske og syriske tekster. En av de første kjente referansene er hos den bysantinske historikeren, Prokopios (d.565), som i sitt verk om keiser Justinians kriger refererte til et folk, sklaboi (Σκλάβοι), som dukker opp i flere ulike varianter av navnet. Omtrent samtidig refererte også den gotiske historikeren, Jordanes (d. ca.575), til en stamme han kalte sclaveni på latin. Selv om navnet på proto-slavisk antakelig refererte til et språklig fellesskap, i betydningen av slik som «folket som snakker (samme språk)», så ble «slave» på latinsk, gresk og arabisk synonym for slave, altså ufri person, i løpet av middelalderen.     Vår kunnskap om de ulike slaviske samfunnene i senantikken og tidlig middelalder er svært begrenset. Disse samfunnene hadde ikke etablert en egen skriftkultur og dermed har de ikke etterlatt seg noe skriftlig materiale før en skriftkultur ble introdusert med kristendommens inntog på 800- og 900-tallet. For perioden før 950 er det derfor i stor grad arkeologien som kaster lys over disse samfunnene. I likhet med flere andre folkeslag i folkevandringsperioden, så delte etter hvert slaverne seg i ulike undergrupper, gjerne referert til vestslavere, østslavere og sørslavere, som deretter slo seg ned i ulike geografiske områder. Vestslaverne slo seg i stor grad ned i deler av Sentral-Europa, det vil si Polen, Øst-Tyskland, Böhmen og Slovakia, mens sørslaverne slo sed ned i Sør-Europa og Balkan, det vil si Bosnia, Bulgaria, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia. Det var derimot østslaverne som først etablerte seg i de områdene som senere ble Hviterussland, Ukraina og Russland. På 500-tallet slo østslaverne slo seg ned i områdene nord for Karpatene og derfra spredde de seg utover et stort område, fra Svartehavet vest til Det baltiske hav.

Verken sør-, øst- eller vestslaverne utgjorde noen samlet enhet, men innenfor hver av disse hovedgruppene var det mange ulike stammer. Blant østslaverne tok mange av disse stammene navnene sine fra ulike geografiske eller naturlige særtrekk fra områdene der de slo seg ned, slik som drevlyanerne (som tok navnet fra «skog», «tre») eller polyanerne (som tok navn fra «åker», «slette»). Alle disse stammene snakket ulike varianter av det samme språket, men hadde sannsynligvis større kulturelle og religiøse forskjeller seg imellom, samtidig som de var politisk sett organisert på ulike måter. De grunnla også en rekke bosettinger, deriblant stedene som senere kom til å bli kjent som Kyiv, Pskov og Novgorod. Fra denne perioden har vi ikke noen skriftlige kilder skrevet av disse slaviske gruppene selv. All vår kunnskap om disse samfunnene baserer seg derfor i hovedsak på arkeologiske funn og omtale hos andre i samtida, slik som greske forfattere i Konstantinopel. De greske kildene forteller kun sporadisk om disse slaviske stammene og framstillingene bygger ofte på stereotypiske fordommer. Det er først mot slutten av 800-tallet at dette endrer seg. Det skjer særlig i forbindelse med at skandinaviske handelsmenn og vikinger begynner å dukke opp i området. Det er også fra denne perioden vi finner omtale av de såkalte rus’ i flere arabiske og greske kilder.  

Hvem var egentlig rus’?

Rus’ er et problematisk begrep og betydningen er omdiskutert i forskningen. Det er likevel mye som kan tyde på at ordets opprinnelse har koblinger til Skandinavia. På 700- og 800-tallet begynte skandinaviske handelsmenn, oppdagere og vikinger å gjøre seg gjeldene på det europeiske kontinentet. På sikt inngikk Skandinavia i et enormt nettverk, med forgreininger over hele Europa, men også så langt av gårde som Bagdad og Konstantinopel. Slike omfattende reiser ble muliggjort takket være utviklingen innenfor skipsteknologien, der vikingskipet med sin karakteristiske fasong og en kjøl som ikke stakk særlig dypt både var enormt fleksible og hurtiggående. Det fants derimot svært mange forskjellige skipstyper til ulike formål, der noen var lagd for å seile på åpent hav mens andre var tilpasset grunne og farlige elver.

Fra Skandinavia reiste ulike grupper ofte ut i ulike retninger: nordmenn dro vestover til De britiske øyer, Irland, Færøyene, Island, Grønland og det mystiske Vinland, som sannsynligvis var Nord-Amerika; dansker dro til De britiske øyer, Irland og Frankia; mens svensker ofte dro østover til Finland og nedover de store elevene i Øst-Europa til områdene rundt Svartehavet og til Konstantinopel. Mange av de sistnevnte kom fra områder som Uppland, Götaland eller Gotland, som senere var kjent som Roslagen (på norrønt, Róðrslög). Disse kom også i kontakt med finner, som omtalte svensker som nettopp Ruotsi, som muligens var opphavet for omtale av Rhos’ i greske kilder (som rett og slett bare betyr «folk»), det som ble rus’ på slavisk. På sikt var derimot rus’ et begrep som stadig endret innhold og mening. For etter hvert giftet de norrøne nykommerne seg inn i slaviske stormannsfamilier og ble på den måten også assimilert; de tok til seg språket og slaviske navnetradisjoner og ble etter hvert også ortodokse kristne.

            Kyivriket som etter hvert vokste fram var ingen sentralisert statsdannelse, men kan kanskje best beskrives som en løs samling av selvstendige småriker, sentralisert rundt befestede bosettinger eller byer, såkalte goroder (russisk) eller horoder (ukrainsk). Det var nettopp disse festningsbyene som ga området navn på norrønt, nemlig Garðaríki. De største og viktigste var byer som Kyiv og Novgorod, som på norrønt var kjent som henholdsvis Kænugarðr (en norrøn tolkning av Kiyane gorod på gammelrussisk) og Hólmgarðr (siden deler av byen lå på en øy ute i elva). De fleste av disse var grunnlagt før rus' dukket opp, men anså seg likevel alle som en del av et fellesskap med enkelte særegne forskjeller (noe som ofte kommer til uttrykk i beskrivelser av Kyiv-rus’, Novgorod-rus’, osv.). Politisk sett var disse «smårikene» kontrollert av ulike fyrster eller prinser som ofte tok tittelen knyaz. Det ordets betydning er omdiskutert og tidvis brukes oversettelser som «hersker» eller «storfyrste». Enkelte forskere argumenterer midlertid for at det heller burde oversettes som «konge» eller «prins». På samme måte ble gammelrussiske begrepet stolny knyazi («storfyrste») på norrønt oversatt som stólkonungr («stolkonge»), noe som også ble brukt i omtale av de romerske keiserne i Konstantinopel. 

    De ulike herskerne av Kyiv, Novgorod og Vladimir var ikke forent under et felles herredømme og var nærmest konstant i konflikt med hverandre. De sporet derimot alle sine dynastier tilbake til et felles opphav, neo jeg skal komme tilbake til. Tidvis klarte enkelte av herskerne å etablere herredømme over flere områder, men det var sjeldent permanent og det ble aldri etablert et geografisk område som representerte en sentralisert rus’-stat. I Putins essay er det overhode ingen referanser til at verken Rurik eller noen av de andre herskere i Kyivriket hadde koblinger til Skandinavia eller at det foregikk noen form for sammensmelting av ulike kulturer og folkeslag. For Putin er det viktigst å framstille den eldste historien som utelukkende dominert av en homogen slavisk kultur. Det er også et viktig poeng for ham å trekke fram at Kyiv også representerte en form for proto-russisk statsdannelse.       

 

Rurik og rurikidene

Hovedkilden til mye av vår kunnskap om framveksten av Kyivriket på 800-tallet, er den såkalte Nestorkrøniken (originalt, Повѣсть времѧньныхъ лѣтъ), som ble skrevet av munken Nestor omkring 1113. Dette verket er også kjent flere andre navn, slik som Beretningen om de forgangne år (som er slikt verket selv presenterer seg) eller også Kyivkrøniken (den eneste engelske oversettelsen har den anakronistiske tittelen, The Russian Primary Chronicle). Denne krøniken skildrer Kyivrikets historie i perioden fra 800-tallet og opp til de første tiårene av 1100-tallet. Det er flere problemer med denne kilden. For det første er den skrevet nærmere 300 år etter hendelsene den omtaler. For den første perioden finnes det ingen skriftlige kilder, ettersom det først utviklet seg en skriftkultur blant rus’ i etterkant av kristningen på 900-tallet. Et annet problem er at verket, slik det er overlevert, på mange måter er en kompilasjon (samling) av et eldre kompilatorisk verk. Årsaken er at det innad i alle de ulike smårikene innad i Kyivriket utviklet egne lokale tradisjoner for historieskrivning. Flere av disse innlemmet derimot en eldre tekst som omhandlet den eldste perioden og frem til ca. 1120, men som derimot er overlevert flere forskjellige versjoner. Det som derimot danner grunnlaget i disse historiene og som utgjorde en slags samlet dynastisk «myte», var at alle herskerne innad i Kyivriket sporet sin avstamning tilbake en av de skandinaviske herskerne, nemlig Rurik (Rørek), som ble ansett som en slags «rikssamler» og stamfar for omkring 50 ulike herskerdynastier, ofte felles omtalt som rurikidene, som hersket i området helt fram til slutten av 1500-tallet.  

            Hovedkilden til det vi vet om Rurik og hans slekt i det russiske kildematerialet er Nestorkrøniken. Den forteller at på 800-tallet var slaverne plaget av stadige herjing og plyndringer fra skandinaviske varjager («væringer»), altså vikinger. De ulike slaviske stammene klarte derimot å forene seg i kampen mot de skandinaviske inntrengerne og fikk kastet dem ut, bare for å vende seg mot hverandre. Til slutt valgte de å invitere tre brødre fra nettopp Skandinavia for å komme over og herske over dem. Den eldste av disse brødrene var Rurik, som etablerte seg i det som på norrønt ble hetende Holmgarð, altså Novgorod. De andre brødrene døde etter hvert og forsvant ut av historien, men Rurik ble grunnleggeren av et mektig dynasti og hersket fram til sin død i 879. I flere påfølgende generasjoner dukket det opp slaviske herskere med norrøntklingende navn, slik som Olga (fra Hælga/Helga), Oleg (fra Hælgi/Helge) og Igor (fra Ivarr). Krøniken forteller videre at to av Ruriks menn, Askold og Dir, i 864 hadde planer om å dra til Konstantinopel, men at de på veien kom over en liten by på en bakketopp som de erobret. Dette var Kyiv. Noen år senere, i 880, dro en slektning av Rurik ved navn Oleg ut på tokt med en stor hær fra Novgorod. Han seilte nedover Dneiper og erobret en rekke områder før han til slutt kom til Kyiv. Her drepte etter sigende både Askold og Dir og tok makten.

I Nestorkrøniken omtales Oleg med tilnavnet «profeten» (вещий). Ifølge krøniken kom tilnavnet fra en profeti som hadde forutsagt at Oleg kom til å dø som følge av hesten sin. For å forsøke å unngå skjebnen, hadde Oleg derfor sendt den aktuelle hesten langt vekk. Først mange år senere spurte han hvor hesten var blitt av og da det ble sagt at den for lengst var død, bad han om å bli ført til der den lå begravet. Da han fikk se skjelettet satt han etter sigende foten triumferende på hestekraniet og lo av profetien, men i det samme øyeblikket krøp en slange ut av hesteskallen og bet ham, noe som dermed ble hans bane. I Putins essay er ikke denne historien nevnt, men Oleg er likevel omtalt som Profeten. Samtidig siterer Putin Olegs påståtte utsagn om at Kyiv er «alle russiske byers mor». På den måten setter på mange måter Putin inn tilnavnet i en ny kontekst, der det i stedet brukes implisitt for å understreke nettopp tanken om at Kyiv er utgangspunktet for både Moskva og dermed også Russland. 

 

Kyivriket – den første russiske statsdannelsen?

I Putins fortelling framstilles ikke bare Kyivriket som en enhetlig slavisk statsdannelse, men også som en form for proto-russisk stat. I tillegg er det en sentral tanke om kontinuitet, der etableringen av Kyivriket representerer en uavbrutt linje fram til Moskva vokser fram på midten av 1400-tallet og deretter fram til det moderne Russland. En slik framstilling blir problematisk på flere måter. For det første var Kyivriket på ingen måte en enhetlig eller sentralisert statsdannelse, verken politisk eller kulturelt. Historikeren Simon Franklin påpeker at: «In the thirteenth century Rus’ existed either no longer or not yet. It was neither a polity nor a place; or rather, it was various polities and placed which had less and less relationship with one another». Franklin understreker videre at idéen om at det eksisterte et slags Russland allerede på 1200-tallet i stor grad er en moderne konstruksjon og anakronisme.

Kunsthistorikeren Olenka Penvy, som har forsket på forholdet mellom rus’ og Bysants, påpeker at det nok så tidlig begynte å utvikle seg en rekke språklige og kulturelle forskjeller rus’ imellom. De språklige forskjellene mellom for eksempel rus’ fra Novgorod og Kyiv var nok ikke verre enn at de kunne forstå hverandre uten større problemer, men over tid skapte det likevel to forskjellige språk. På samme vis som det norrøne språket i Skandinavia etter hvert utviklet seg til islandsk, norsk, dansk og svensk. Situasjonen i Kyivriket omtales tidvis med begrepet dioglossi, en situasjon der et høyspråk og et lavspråk lever side om side. For rus’ innebar det at mens de på den ene siden brukte kirkeslavisk (som kom fra sørslavisk), som sitt litterære språk, brukte snakket de i dagligtale østslavisk. De språklige særegenhetene innebærer at filologer som studerer ulike handskrift fra middelalderen kan se forskjeller som avgjøre hvorvidt et manuskript er produsert i enten Kyiv eller Novgorod. Slike språklige forskjeller er derimot ikke uvanlig også andre steder. Norske filologer kan på samme måte påpeke forskjeller og særegenheter, som gjør det mulig å fastslå hvorvidt et håndskrift fra middelalderen er produsert på Vest- eller Østlandet. Penvys hovedpoeng er at Kyivriket og rus’ på ingen måte utgjorde en samlet eller enhetlig statsdannelse, hverken politisk, kulturelt eller religiøst, men rommet et stort mangfold. Hos Putin er derimot dette mangfoldet bevisst fjernet fra historiefortellingen.

Et annet viktig poeng, er at Kyivriket langt ifra var det eneste riket som eksiterte i områdene som senere ble Ukraina og Russland. Snarere var det i dette området et lappeteppe av ulike stammer og riker, som inkluderte flere ulike samband av steppenomader omkring Svartehavet (slik som avarer, bulgarere og kumaner), finsk-ugriske og baltiske grupper i skogssonene, samt samer og nentsyfolk i nordområdene. I tillegg til at også var flere ulike slaviske grupper. Det kan også debatteres hvorvidt Kyivriket egentlig var først ute til å skape et større rike. På 500-tallet hadde blant andre avarene etablert seg i ukrainske områder. Avarene var et nomadisk folk av ukjent opphav, som antakeligvis bestod de av flere ulike eurasiske nomadefolk. I folkevandringstiden etablerte de et eget rike, ofte omtalt som det avariske khaganatet. Dette riket strakk seg over den pannoniske slette og betydelige områder av Sentral- og Øst-Europa (omtrentlig dagens Ungarn og Romania). Avarene kjempet ofte mot både slaviske grupper og bulgarere, men på 600-tallet medførte en stor slavisk migrasjon å påvirke avarene både språklig og kulturelt. På 700-tallet led de en rekke nederlag mot frankerne og i det påfølgende århundre gikk riket mer eller mindre i oppløsning. Avaranene var derimot ikke den eneste større aktøren i området i tidlig middelalder.  

Den amerikanske historikeren Thomas S. Noonan har blant annet argumentert for at den første større statsdannelsen i Russland oppstår i sør, nemlig i form av khazarriket. Khazarene var opprinnelig et tyrkisk nomadefolk fra Sentral-Asia.  Opprinnelig hadde khazarene vært en del av det første bulgarske riket, men da det gikk i oppløsning brøt de ut og dannet sitt eget khanat i området rundt Svartehavet på midten av 600-tallet. Helt fram til Kyivriket vokste fram på 800-tallet i nord, var det khazarene som kontrollerte områdene som utgjør mye av dagens sørlige Russland, Vest-Khasakstan, Øst-Ukraina, Krim og Kaukasus. Den geografiske utstrekningen innebar også at khazarriket på mange måter utgjorde et bufferområde mellom Det bysantinske riket og den islamske verden. Kontrollen over viktige handelsruter mellom Øst og Vest, samt en lukrativ skattlegging av denne handelen, bidro til khazarrikets sterke økonomiske og militære posisjon i dette området. I tillegg konverterte khazarene, i det minste på herskernivået, til jødedommen og tok i bruk hebraisk skrift i administrasjonen av riket.

Først med khazarrikets svekkelse og etter hvert fragmentering mot slutten av 800-tallet, overtok det framvoksende Kyivriket en mer dominerende posisjon i området. De overtok dermed også mye av den sentrale posisjonen i handelen mellom den islamske verden, Det bysantinske riket og Vest-Europa. Her var særlig forbindelsene til Baltikum viktig, særlig siden det var herfra rus’-handelsmenn fikk tak i lukrative og ettertraktede handelsvarer, slik som pels, rav, tømmer og ikke minst, slaver. Det var kanskje særlig det siste som skandinavene var kjent for på 800- og 900-tallet, der både det vikingkontrollerte Dublin og områdene kontrollert av rus’-vikinger var kjent for å være store slavemarkeder, der mennesker ble solgt over store deler av Vest-Europa, men også til både Bysants og den islamske verden. Da den arabiske oppdageren, Ahmad Ibn Fadlan, møtte en gruppe rus’-vikinger ved Volga-elven i 920-årene bestod følget nettopp slike slavehandlere. Ibn Fadlan skrev senere ned en reiseberetning, der han forteller om sitt møte med disse menneskene han kalte rus’. Dette er en unik kilde av flere årsaker, blant annet er det den eneste kjente, samtidige skildringen av en vikingbegravelse, men også forteller den mye om kulturelle og religiøse forhold blant de slavisk-skandinaviske migrantene som dro enda lenger østover, om enn Ibn Fadlan ikke alltid er like nøytral i sine skildringer. Han synes særlig å ha vært imponert av fysikken til rus’-vikingene, men han var nærmest sjokkert over deres dårlige hygiene og omtalte dem derfor som «de mest skitne av Allahs skapninger».

Når det gjelder Kyivriket så representerte det verken en sentralisert eller enhetlig statsdannelse, men en politisk akse mellom Kyiv og Novgorod preget rikets «gullalder», i hovedsak mellom sent 900-tallet og tidlig 1100-tallet. Allerede i andre halvdel av 1000-tallet ble imidlertid riket svekket av en rekke indre stridigheter mellom ulike grener av Rurik-dynastiet, noe som medførte at det i denne perioden var mange herskere på få år. Først på begynnelsen av 1100-tallet stabiliserte situasjonen seg noe, særlig under styret til storfyrsten Svjatopolk II (r.1093-1113), men etter hans død begynte riket igjen å gå i oppløsning. Selv om situasjonen var noe mer stabil ved inngangen av 1200-tallet, der makten i ulike områder hovedsakelig var fordelt mellom fire grener av Rurik-dynastiet, ble hele situasjonen brått verre i 1220-åra. Det var nemlig på dette tidspunktet en ny og destruktiv kraft dukket opp fra de sentralasiatiske stepper, mongolene.

 

Brudd og kontinuitet – og mongolene 

Mongolenes inntredende på den europeiske politiske arena på midten av 1200-tallet fikk enorme konsekvenser for både Kyivriket og de andre rusrikene. De var opprinnelig et nomadefolk som holdt til på de sentralasiatiske steppene i områdene som i dag utgjør Mongolia og deler av Kina. Politisk sett var mongolene splittet i ulike stammer som stod under ledelse av en khan («leder» eller «hersker»). På 1100-tallet begynte derimot en ekspansjonsperiode, der ulike mongolske stammene i større grad begynte å opptre som en konføderasjon. Det ble også begynnelsen på en maktkamp mellom ulike mongolske stammeledere, der til slutt en mann ved Temüjin kom seirende ut. I 1206 ble mongolene dermed samlet under én hersker, Temüjin, som deretter tok navnet Djengis Khan (r.1206-27). Det la grunnlaget for et av de største rikene i verdenshistorien, som på det største strakk seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør og fra Korea i øst til Polen i vest.

Årsakene til at mongolene på såpass kort tid klarte å erobre enorme områder er sammensatt, men noe av hovedårsaken til deres militære suksess var at hæren deres var godt organisert og svært mobil. Mongolene var både profesjonelle krigere, som utmerket seg som ryttere og bueskyttere. Samtidig var hæren svært fleksibel ettersom gode offiserer fikk spillerom til å ta egne avgjørelser og manøvrere hæren slik de så det for godt. Det gjorde mongolenes hærstyrker svært effektive. Taktisk sett var mongolene også beryktet for å ofte simulere nederlag for deretter å sette inn et dødelig hovedangrep idet fienden hadde brutt rekker for å starte forfølgelsen. I den tidlige fasen manglet mongolene beleiringsmaskiner og ekspertisen til å bygge slike, noe som gjorde dem mindre i stand til å beleire byer og festninger. Likevel var deres hurtige hester og dødelige buer ofte nok til å komme overraskende på en uforberedt fiende, som ofte ble knust på slagfeltet. Mongolene inkorporerte også erobrede folkeslag i sine hærstyrker, slik som andre nomadefolk, men etter hvert også fastboende folkegrupper. Samtidig som inkorporeringen av ulike underlagte folkeslag gjør det vanskelig å vurdere hvor «mongolsk» denne enorme krigsmaskinen etter hvert var, innebar det også at de blant annet fikk rekruttert ingeniører og annen ekspertise til å innta byer. På begynnelsen av 1200-tallet hadde mongolene erobret store deler av det nordlige Kina og vendte deretter blikket vestover.

I 1223 dukket mongolene for første gang opp i Øst-Europa. Egentlig var mongolene i konflikt med et annet nomadisk folkeslag, nemlig de tyrkiske kumanerne (også kjent som polotovianerne), men sistnevnte fikk organisert en koalisjon, som inkluderte flere rus’-fyrster, mot mongolene. Denne koalisjonsstyrken ble derimot knust i slaget ved elva Kalka. Til tross for en overlegen seier takk mongolene seg på dette tidspunktet tilbake etter seieren. Men gleden for de ulike rus’-herskene ble kortvarig. I 1237 kom mongolene tilbake, denne gangen under ledelse av Batu Khan, en sønnesønn av Djengis Khan. I desember samme år inntok han Riazan. Byen falt etter bare fem dages beleiring, før den ble plyndret og rus’-herskeren drept. På begynnelsen av det neste året erobret Batu både Moskva og Vladimir, der blant annet storfyrste Jurij II av Vladimir-Suzdal ble drept i slaget ved elva Sit’. Det innebar at store deler av de nordøstlige delene av de rus’-kontrollerte områdene var under mongolenes kontroll. Det påfølgende året fortsatte erobringene og til slutt ble også Kyiv erobret, noe som skjedde 6. desember 1240.

I løpet av 1241 var hele området til det tidligere Kyivriket erobret. Samme året slo mongolene også en polsk hærstyrke før de plyndret både Krakow og Sandomierez og herjet Ungarn. På vårparten 1242 trakk imidlertid mongolene seg tilbake, noe som sannsynligvis reddet resten av Vest-Europa fra å bli erobret. Årsaken til tilbaketrekningen er omdiskutert, men antakeligvis hadde det sammenheng med at den øverste khanen, Ogadai (r.1229-41), døde og alle de andre mongolske khanene måtte dermed samles i Karakorum, mongolenes hovedsete, for å velge en ny øverste khan. Batu hadde store forhåpninger om at det skulle bli han, men da det ikke skjedde brøt han ut og etablerte sitt eget rike, kjent som Den gylne horde, i området som i dag utgjør deler av Russland, Ukraina og Kasakhstan. Disse områdene forble dermed under mongolenes kontroll i nærmere 250 år. De ulike rus’-herskerne fikk til dels beholde sin uavhengighet, men måtte betale både skatter og tributt til Den gylne hordes-herskere. Selv om Timur Lenk knuste Den gylne horde på slutten av 1300-tallet, var det først med storfyrste Ivan III (r.1452-1505) av Moskvas seier i slaget ved elva Ugra i 1480 at mongolenes kontroll over Øst-Europa endelig ble brutt. Det var foranledningen for at Moskva i den påfølgende perioden vokste fram som en stormakt, noe som igjen la grunnlaget for det moderne Russland.   

               Det er påfallende at mongolens betydning i russisk og ukrainsk historie knapt er nevnt i Putins essay. Faktisk begrenser det seg til bare noen helt få linjer: «The Fragmentation intensified after Batu Khan’s devastation invasion, which ravaged many cities, including Kiev. The northeastern part of Rus fell under the control of the control of the Golden Horde but retained limited sovereignty». De nærmere 250 årene med mongolsk herredømme framstår dermed ikke som noe klart historisk brudd i Putin fortelling. For ham er det åpenbart langt viktigere å understreke en stor grad av kontinuitet. Det blir bare spekulasjoner fra min side, men kan hende er det også andre årsaker som gjør at han ikke ønsker å framheve en asiatisk stormakt som en negativ faktor i russisk historie.  Putin strekker seg imidlertid til å innrømme at – i likhet med mange andre steder – representerte høy- og senmiddelalderen en periode med nedgang og økt fragmentering. Men han understreker samtidig den sterke graden av kontinuitet: «both the nobility and the common people perceived Rus as a common territory, as their homeland». Ikke bare glattes indre stridigheter over, men heller ikke konsekvensene av ytre aktører tas til følge. Hverken mongolenes ødeleggelser eller det faktum at store deler av de sørlige og vestlige områdene til rus’ etter hvert ble inkorporert i fyrstedømmet Litauen var, ifølge Putins narrativ, nok til å representere noe klart brudd.

Putin peker på to årsaker som helt sentrale for at russere, ukrainere og hviterussere forble forent, nemlig språket og troen. Selv senere i teksten, der han kommer inn på hendelser i mer moderne tid, understreker han dette som sitt hovedpoeng: «Many centuries of fragmentation and living within different states naturally brought about regional language peculiarities, resulting in the emergence of dialects». Innforstått er altså ukrainsk ikke annet enn en russisk «dialekt», ifølge Putin. Framveksten av Moskva på midten av 1400-tallet representerer derfor i Putin fortelling om russisk historie ikke noe nytt, men snarere en gjenforening: «It so happened that Moscow became the center of reunification, continuing the tradition of ancient Russian statehood». Det går altså en ubrutt linje hos Putin fra framveksten av Kyiv, som den første russiske statsdannelsen, til det senere Moskva, Tsar-Russland, Sovjetunionen og videre til det moderne Russland. Grunntanken er altså at forholdet mellom Russland og Ukraina representerer en mer enn tusenårig lang historie av kontinuitet, der alle motforestillinger og all kompleksitet er fjernet fra grunnfortellingen om de to landene. Avslutningsvis understrekes poenget med nettopp en henvisning til nettopp tanken om at «we are one people».        

 

Den kirkepolitiske konteksten

En annen viktig faktor i Putins historieforståelse er religion. På hjemmebane har religion og nasjonalisme inngått som sentrale elementer i Putins politiske program helt siden han kom til makten tidlig på 2000-tallet. Det er derfor ikke så rart at en av Putins viktigste støttespillere er nettopp patriarken, Kirill, som er patriark av Moskva og Russland. Han har siden 2009 vært det åndelige overhodet for den russisk-ortodokse kirken, som også hevder åndelige overherredømme over Ukrainia. Kirill har gått offentlig ut og gitt sin fulle støtte til Russlands krigføringen i Ukraina. Han har legitimert den russiske krigføringen som både en åndelig og moralsk krig, blant annet ved å trekke inn Pride-parader og homofili. Det har av enkelte i media vært påpekt at det forekommer elementer av «hellig land»-tekning i den russiske legitimeringen av krigen mot Ukraina. Flere andre kirkeledere har vært svært kritiske til Kirills støtte til krigen, der blant annet den katolske kirkens overhode, pave Frans, har gått ut og kritisert den russiske patriarken for å blande inn begreper som hellig krig og rettferdig krig i retorikken sin. Men hvorfor spiller den kirkepolitiske situasjonen en en rolle i den pågående konflikten? For å bedre forstå dette, er det nødvendig å kort kommentere den kompliserte kirkehistoriske situasjonen i Ukraina og forholdet til Moskva.

            Ifølge Nestorkrøniken konverterte rus’ til kristendommen under storfyrsten Volodymyr I av Kyiv (r.980-1015), som han heter på ukrainsk, eller Vladimir på russisk. Han regjerte over både Novgorod og Kyiv – noe Putin er påpasselig med å understreke – og konverterte til kristendommen i 988. Det fortelles i den forbindelse at Volodymyr holdt en slags «audition», der representanter for ulike religion, både den katolske og ortodokse kirken, samt både jødedommen og islam, ble invitert til en slags religiøs debatt som skulle avgjøre hvilken tro storfyrsten og hans folk skulle konvertere til. Her kom den ortodokse kirken seirende ut. Til tross for en fin historie, hadde det nok i realiteten mer å gjøre med rus’-herskernes ønsker om å etablere tettere båndene til de bysantinske keiserne i Konstantinopel, som også kom til uttrykk ved at Volodymyr ved samme anledning ble gift med den bysantinske prinsessen, Anna Porfyrogentia, som var søster av den greske keiseren Basileios II (r.973- 1025).  

Da Volodymyr konverterte til kristendommen på slutten av 900-tallet, var en større kirkepolitisk konflikt i emning. I samme periode begynte nemlig en større fragmentering å finne sted innad i kristenheten. Det hang sammen med en diskusjon om lederskap og strukturer innad i kirken. Opprinnelig hadde det utviklet seg fem patriarkat innad i Oldkirken i løpet av senantikken, nemlig Roma, Jerusalem, Konstantinopel, Alexandria og Antiokia. I forbindelse med den storstilte arabiske ekspansjonen på 600-tallet, hadde tre av disse blitt erobret – Jerusalem, Antiokia og Alexandria – og var underlagt islamsk herredømme. I etterkant begynte det også å oppstå spenninger mellom de to gjenværende, representert ved paven i Roma og patriarken i Konstantinopel. Det hadde over tid utviklet seg noen liturgiske og dogmatiske forskjeller mellom vest- og østkirken, som i hovedsak gjaldt språk (latin i vest og gresk i øst) og den såkalte filoque-debatten (som i korte trekk gikk ut på at en i vestkirken hadde lagt til «Sønnen» i trosbekjennelsen). Likevel handlet striden i all hovedsak om lederskap, der paven i Roma hevdet forrang som følge av å være St. Peters etterfølger. I 1054 resulterte denne konflikten i Det store skismaet, som i etterkant skulle vise seg å bli varig og legge grunnlaget for henholdsvis den katolske og den ortodokse kirken.  

            Kyiv ble i perioden som fulgte sentrum for den russisk-ortodokse kirken i Øst-Europa fram til mongolenes ødeleggende herjinger på midten av 1200-tallet. Senere vokste Moskva fram som den ortodokse kirkens sentrum i Øst-Europa i senmiddelalderen. I områdene som ble Ukraina var derimot den kirkepolitiske utviklingen langt mer kompleks. Allerede mot slutten av 1400-tallet begynte kirken i Ukraina å vende seg vekk fra Moskva og anerkjente i stedet patriarken i Konstantinopel som overhode, til tross for at kirken her lå under Det osmanske rikets kontroll. Samtidig ble deler av det tidligere Kyivriket inkorporert i det polsk-litauiske unionsriket. Det førte til en nærmest revolusjonerende kirkepolitisk handling i 1596. For i dette året besluttet nemlig et flertall av biskopene i den ortodokse kirken i Ukraina å la seg forene igjen med Roma. Den såkalte unerte ortodokse kirken i Ukraina aksepterte dermed pavens overherredømme, men beholdt samtidig mange av de ortodokse ritualene og religiøse lovene. Denne «gjenforeningen» gjaldt derimot ikke hele den ukrainske kirken og deler av kirken forble trofaste mot ortodoksien. På sikt bidro denne indre fragmenteringen til et sterkere motsetningsforhold, noe som økte etter den russiske revolusjonen i 1917. Det endte også med at den unerte kirken ble forbudt og at alle kirkens eiendommer og kirkebygg ble overtatt av den ortodokse kirken som forble tro mot Moskva-patriarkatet.

Forbudet var imidlertid ikke slutten på den unerte kirken, som i stedet levde videre som en undergrunns-kirke og spilte en sentral rolle i den nasjonalistiske bevegelsen som tok form i Ukraina mot slutten av 1980-tallet og i 1992 ble den offisielt reetablert. Dette har i dag ledet til en noe forvirrende situasjon, der det i Ukraina finnes to parallelle ortodokse kirker: det ene er Den ortodokse kirke i Ukraina (OKU), som ble innvilget autokefal status av patriarken i Konstantinopel i 2019, mens den andre er Den ukrainsk-ortodokse kirken, som er underlagt patriarken i Moskva. Denne todelingen har også kommet til uttrykk i forbindelse med krigen. Metropolitten i Den ortodokse kirke i Ukraina, Epiphanius (Jepifanij på ukrainsk), har nemlig gått til angrep på patriark Kirills støtte til den russiske krigføringen. Sistnevnte har, som allerede nevnt tidligere, også blitt kritisert av en rekke andre kirkeledere, slik som pave Frans.   

I Putins framstilling er det ikke rom for ulike nyanser i den kirkepolitiske historien. Her tas det nærmest for gitt at en enhetlig og samlet ortodokse kirke tok form under herskerne av Rurik-dynastiet i Kyiv på slutten av 900-tallet og at Moskva-patriarkatet har vært den naturlige arvtakeren. Splittelsen innad i den ukrainske kirken kommenteres noe senere i teksten og framstille som del av et angrep mot den russisk-ukrainske enheten: «Our spiritual unity has also been attacked». Det understrekes deretter at splittelsen skyldes påvirkning utenfra, der det trekkes fram i likhet med tidligere indre skismaer, er det utenlandsk intervensjon i russisk-ukrainske anliggender som er årsaken til splittelsen: «As in the days of the Grand Duchy of Lithuaniam a new ecclesiastical has been initiated». Her snus historien noe på hodet, der det er den den ukrainsk-ortodokse kirken (underlagt Moskva-patriarkatet) som har vært gjenstand for forfølgelse: «The secular authorities, making no secret of their political aims, have blatantly interfered in church life and brought things to a split, to the seizure of churches, the beating of priests and monks». Religionen er i likhet med språket, det som, ifølge Putin, binder russere og ukrainere sammen i et fellesskap. Det er også derfor det nettopp er religionen som har kommet under angrep fra ytre krefter: «They have to destroy this prominent and centuries-old symbol of our kinship at all costs».  

 

Eskatologiske og millenaristisk strømninger

Putins klare koblinger mellom den russiske staten og den ortodokse kirken er på mange måter et brudd med sovjettida, men er ikke en nyvinning. På mange måter representerer denne ideologien en retur til Tsar-Russland, der kriken var en premissleverandør for Romanov-dynastiet i århundrer. Sovjetunionen representerte et brudd med den religiøse linjen. Det kommunistiske regimet var tuftet på ateistisk ideal og Karl Marx hadde i sin tid omtalt nettopp religion som «opium for folket». For sovjetlederne skulle kirken og troen derfor erstattes av en statlig marxistisk ideologi. For kirken i Russland representerte Sovjetunionens eksistens derfor også en lang periode med undertrykkelse. Det toppet seg særlig under Josef Stalins regime (1924-53), der store deler av det russiske presteskapet mer eller mindre ble utryddet. Etter murens fall og Sovjetunionens kollaps har derimot religion på nytt fått en blomstringsperiode i Russland og har som nevnt, vært en viktig premissleverandør for Putins regime. På samme tid kan religion også kaste ytterligere lys over Vladimir Putins historiebevissthet.

            Mia Münster-Swendsen, som er middelalderhistoriker og lektor ved Universitet i Roskilde, har i en samtale om Putins historiebruk med historikeren Thomas Heebøll-Holm på historiepodkasten, «Mæktige Middelalder» (en podkast som jeg for øvrig anbefaler på det varmeste), påpekt hvordan en kan finne nærmest en eskatologisk understrøm i deler av kretsen rundt Putin, noe som også former historiebevisstheten. Blant Putins rådgivere er det nemlig flere messianske eller presteliknende skikkelser – noe det ikke akkurat er mangel på i russisk historie – slik som for eksempel Tikhon Shevkunov, som er biskop av Pskov og Porkhov og som omtales som Putins skriftefar. De eskatologiske eller millenaristiske tendensene som preger deler av det ideologiske tankegodset kommer blant annet til uttrykk i tanken om et tusenårsrike. Det bygger på en tanke om historien som en syklisk prosess, noe som også var svært utbredt i mye av den politiske tenkningen og teologien i middelalderen. På den måten leses russisk historie som en serie med opp- og nedturer, der riket hele tiden gjenoppstår i ulike former – enten det er som Kyivriket eller Tsar-Russland – som etter et høydepunkt kollapser og gjenfødes på nytt. Det er med andre en sterk tendens til determinisme i denne historieforståelsen, der historien hele tiden beveger seg mot et mål. For mange russere har dette en sterk appell, noe som forsterkes når det settes i kontrast til den moderne russiske historien.

I Putins historiefortelling framstår ikke Sovjetunionen som et høydepunkt, men snarere representerer det heller begynnelsen på en russisk nedgangsfortelling. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet, fulgte et forferdelig tiår i russisk historie. Svært mye gikk galt under Boris Jeltsins styre (1991-99) og dette representerer et nadir, det absolutte lavpunkt, i moderne russisk historie. Kollaps i statsøkonomien, varemangel, arbeidsløshet, skyhøy kriminalitet og flokken av griske oligarker som plukket løs på det indrefileten av det sovjetiske kadaveret utløst en akutt nasjonal depresjon. Det medførte at alkoholforbruket i Russland skjøt i været, noe som fikk enormt store konsekvenser for folkehelsen. Faktisk sank den gjennomsnittlige levealderen for russiske menn fra ca. 70 år til ca. 60 år, altså en gjennomsnittlig nedgang på hele ti (!) år. For Putin har det vært helt sentralt å gjenreise russisk stolthet og ære. Det har også preget hvordan Putin ønsker å framstille sin person i russisk offentlighet, der han bevisst har ønsket å framstå som en klar kontrast til nettopp Jeltsin. Slev om han var med på å føre Russland ut av Sovjetunionen, er Jeltsin i stor grad sett på som et bunnpunkt i russisk historie, der mange russere skammet seg over at en hel verden lo av de mange offentlige krumspringene til den etter hvert sterkt alkoholiserte presidenten. Jeltsin ble dermed et bilde på hvor skakkjørt Russland var blitt på bare ti år. Til tross for at Sovjetunionen slet med mange ulike utfordringer utover på 1980-tallet, så hadde de tross alt vært den andre store supermakten i verden. Et sentralt trekk ved Vladimir Putin iscenesettelse av sin offentlige rolle, har nettopp vært preget av selvkontroll. Putin er avholdsmann og framstår både atletisk og jaktinteressert. Hans svært macho image framstår noe merkelig sett fra et vestlig perspektiv, særlig får nok de mange bildene av den russiske presidenten i bar overkropp ute i naturen mange til å trekke på smilebåndet. Det inngår derimot i bevisst forsøk på å dyrke Putins offentlige person som en sunn og egnet leder, en sterk mann som kan ta Russland opp av gjørma og føre landet inn i en ny gullalder.  

 

Statuen ved Kreml

For Putin har det som vært viktig å føre historie og religion sammen. I 2016 fikk Putin satt opp en enorm statue av sin navnebror og storfyrste, Vladimir I av Kyiv og Novgorod, rett ved Kreml i Moskva. Det var neppe et tilfeldig valg, hverken av plassering eller motiv. Statuen av storfyrsten, som konvertere russerne til kristendommen og som fikk tilnavnet «den store», måler hele 17 meter og viser storfyrsten stødig lent opp mot et kors. Nå ser neppe Putin på seg selv som en reinkarnasjon, «ny Vladimir», men som Mia Münster-Swendsen påpeker, så er det liten tvil om at Putin speiler seg i sin historiske navnebror og ser på seg selv som en arvtaker; ikke bare ønsker Putin å framstå som den ortodokse troens forsvarer og et sunt forbilde, men hans politiske prosjekt handler også om å bringe Russland inn i en ny gullalder. Den tanken var også synlig i forbindelse med avdukingen av statuen. Her deltok både president Putin og flere viktige ministre, samt også patriark Kirill. Hverken Putin eller patriarken kom i sine taler med direkte referanser til Kyiv og den pågående konflikten. Likevel var budskapet ikke til å ta feil av. Blant annet kom patriark Kirill med hint til den pågående konflikten i sin tale gjennom å påpeke at fyrst Vladimirs etterkommere i dag lever i mange land, og videre at det er «ille hvis barna glemmer at de har samme far». På statlig russisk fjernsyn ble det annonsert at statuen i Moskva var det første monumentet over Vladimir den store, som dermed ignorer det faktum at det allerede har stått et Volodyrmr-monument i Kyiv siden midten av 1800-tallet – noe ukrainske myndigheter var raskt ute på Twitter for å minne Russerne på.

Det er som denne gjennomgangen viser lite i Putins historiebruk som tilsier at han ønsker å reetablere Sovjetunionen eller framstå som en ny Hitler. Snarere går ambisjonene ut på å bruke historien for å skape et Stor-Russland, et rike som historisk aldri har eksistert, men som ligger i framtiden. Putin ser på seg selv som nærmest en ny tsar og forsøker derfor også å skape en ubrutt fortelling mellom sitt «tusenårsrike» og Kyivriket tusen år tilbake i tid. Hvorvidt Putin vil lykkes med dette prosjektet vil kun tiden vise, men det er liten tvil om at det for den russiske presidenten er vel så viktig å kontrollere fortiden som samtiden.