Fra Sogn til Jerusalem – Sogn i et globalhistorisk perspektiv i middelalderen

 

Fra Sogn til Jerusalem

– Sogn i et globalhistorisk perspektiv i middelalderen[1]

Pål Berg Svenungsen, Høgskulen på Vestlandet

 

Det er mange steder en kan begynne en fortelling om forbindelsene mellom Sogn og den store, vide verden i middelalderen, men denne begynner – på godt Jakob Sande vis – med et likfunn. Det aktuelle liket ble derimot funnet ganske langt unna både Sogn og Sunnfjord. Faktisk skjedde det et eller annet sted ved Middelhavets bredder, rettere sagt ved bymuren til et sted som på norrønt ble kalt Imbolum.[2] Det var en uidentifisert by i dagens Tyrkia, men som den gang var en del av det mektige Bysantinske riket. Likfunnet er omtalt i det anonyme norrøne sagaverket Orkneyinga saga (ca.1200).[3] Det skjedde i forbindelse med sagaens omtale av et korstog i 1150-åra, foretatt av norrøne korsfarere fra både Orknøyene og det norske fastlandet.[4] Korsfarerne hadde seilt fra kristenhetens nordligste utpost med kurs for Det hellige land noen år tidligere for å delta i den store, internasjonale kampanjen historikere i etterkant har nummerte som Det andre store korstoget.[5]

De store geografiske avstandene innebar imidlertid at da nordboerne ankom Levanten så var kamphandlingene for lengst avsluttet. Det store korstoget hadde kollapset utenfor Damaskus’ murer allerede i 1149 – før de norrøne korsfarerne i det hele tatt hadde seilte av gårde! Ferden hadde likevel ikke vært begivenhetsløs, men inneholdt snarere en rekke dramatiske høydepunkter: fra kamper mot forræderske kristne i Galicia til erobringen av den store muslimske dromunden utenfor den iberiske kysten; samt bekjentskap med den nye høviske hoffkulturen på kontinentet i forbindelse med besøket hos den vakre og innflytelsesrike vicomtessen, Ermengarde (r.1143-1192/4), i Narbonne.[6] Høydepunktet var derimot besøket i Det hellige land, der korsfarerne besøkte de hellige stedene i og rundt Jerusalem, inkludert et bad i den hellige Jordanelva på ekte pilegrims vis. På hjemveien gikk turen innom den største og mektigste av alle kristenhetens byer, Konstantinopel eller Miklagard, som den ble kalt på norrønt, men først gjorde de altså et skjebnesvangert stopp inn Imbolum en høstdag i 1154.  

I spissen for de norrøne korsfarerne stod orknøyjarlen, Ragnvald Kale Kolsson (r.1129-58). Han var den i lederskapet med høyest rang, men også kirken på Orknøyene var representert ved den tilårskomne biskopen, William senex («den gamle»), som allerede hadde vært biskop på Orknøyene i flere mannsaldre.[7] Det var også flere mektige stormenn fra Norge med på ferden, deriblant den unge og ambisiøse lendmannen, Erling Ormsson, fra Etne i Sunnhordaland – som underveis på korstoget pådro seg det hogget på halsen som ga han det karakteristiske tilnavnet «Skakke». I tillegg inkluderte lederskapet også en av de etter sigende gjeveste lendmennene i Norge på denne tida, nemlig sogningen Jon Peterson Fot. Og det var nettopp sistnevntes jordiske rester som utgjorde det overnevnte likfunnet. I tradisjon med tidligere korsfarere fra det norske riket på utenlandsreise, utviste reisefellene til Ragnvald jarl en nærmest uslokkelige tørst etter alkoholholdig drikke.[8] Det var derfor i forbindelse med en ganske fuktig bytur noen dager tidligere, der alle ifølge sagaen hadde blitt «temmelig drukne», at Jon hadde forsvunnet sporløst. Da han ikke dukket opp dagen derpå hadde hans reisefeller begynt å leite etter ham. For Jon var ingen hvem som helst. Han var sønn av lendmannen Peter Serksson, og tilhørte en av de mektigste slektene i Sogn. Jon var også selv lendmann av rang, noe som plasserte ham helt i toppen av det norske aristokratiet på midten av 1100-tallet.[9] Samtidig var han også nært knyttet til Ragnvald jarl gjennom sitt giftemål med jarlens søster, Ingerid, noe som gjorde dem til svigerbrødre.[10]

Først etter to dager ble Jon funnet. Han lå død ved bymuren og hadde, ifølge sagaen, flere synlige skader på kroppen. De videre omstendighetene rundt dødsfallet ble derimot aldri oppklart. Liket ble vasket og stelt, før Jon ble gravlagt i kirken i den ukjente byen. Men hva var det som fikk en mann som Jon til å forlate de relativt trygge omgivelsene i Sogn – all den tid 1100-tallet kan kalles «trygt» for personer i det politiske toppsjiktet i Norge – for å reise flere tusen kilometer til fremmede og farlige himmelstrøk? I det følgende vil jeg forsøke å bruke historien om Jon og de andre korsfarerne til å si noe om den større konteksten, nemlig hvordan en region som Sogn inngikk i en rekke globale kontekster i middelalderen. Sentrale stikkord er vikingferdene, rikssamlingsprosesser og ikke minst, religion. Før jeg kommer tilbake til Ragnvald og Jons korstogsdeltakelse, er det imidlertid nødvendig å begynne med å skissere noen av premissene for denne «globale» kontakten, nemlig framveksten av Sogn som en politisk og kulturell region i vikingtid og tidlig middelalder.   

 

Sogn i vikingtid og middelalder

Allerede i eldre jernalder begynte en prosess mot mer sentraliserte samfunn å ta form i det geografiske området som senere utviklet seg til å bli Norge.[11] På sikt la det grunnlaget for en maktkonsentrasjon, der høvdinger etablerte seg på toppen av det sosiale hierarkiet og skaffet seg kontroll over jord og ressurser. Slike prosesser synes å ha gjort seg gjeldene i hele landet, men særlig langs vestlandskysten, der en rekke høvdingseter vokste fram som lokale og regionale maktsentra. Det skjedde blant annet i indre Sogn og de midtre delene av Nordfjord.[12] Disse lokale høvdingdømmene var tidlig internasjonalt orientert, noe som synes å ha vært tilfelle i Sogn allerede i antikken. Det støttes av en rekke arkeologiske funn, slik som på stormannsgården Kvåle i Sogndal. Her ble det i 1860-åra oppdaget en rekke bronsegjenstander av romersk opphav datert til det første århundre.[13] Dette er ikke bare et av de eldste funnene av romerske importgjenstander i Norge, men tyder på at det i dette området fantes et høgstatussamfunn allerede under romertida. Funn av våpen og andre prestisjegjenstander i nærområdet tyder på at høvdingene i Sogn stod i nær kontakt med Romerriket enten direkte gjennom militærtjeneste i den romerske hæren eller mer indirekte gjennom handelsnettverk. I så måte spilte fjorden en viktig rolle.  

For menneskene langs norskekysten har havet alltid representert en viktig næringsvei, men også en avgjørende kommunikasjonslinje ut til verden. Havet var i fortida ikke en barriere, men representerte snarere en maritim «motorvei», en oversjøisk autostrada, som muliggjorde kontakt med omverdenen. Fra omkring 700-tallet til midten av 1000-tallet, var kontakten mellom Skandinavia og det europeiske kontinentet preget av en kombinasjon av handel og plyndring, noe som danner rammene for det som gjerne kalles vikingtid. Det var derimot ikke bare en periode kun preget av plyndring og voldelige herjinger, men la også grunnlaget for etableringen av omfattende handelsnettverk. Varer og produkter fra ulike deler av Sogn – slik som f.eks. kvernstein fra Hyllestad – inngikk i vidstrakte handelsnettverk med forgreininger utover Skandinavia og Europa. Denne kontakten førte også eksotiske varer og gjenstander til landet, slik som f.eks. frankiske sverd, rhinsk vin, italiensk glass, samt eksotiske matvarer som valnøtter og fiken. Slike luksusprodukter ble viktige midler i den hjemlige politiske maktkampen, noe jeg skal komme tilbake til.  

En avgjørende forutsetning for hele vikingtida var imidlertid den teknologiske utviklingen innen båt- og skipsbygging som fant sted i Skandinavia i tidlig middelalder. Denne utviklingen kulminerte mot slutten av 700-tallet med de karakteristiske vikingskipene, hvis strømlinjede former i århundrene som fulgte satt skrekk i både geistlige og fyrster på det europeiske kontinentet. Men det var også disse skipene som brakte skandinavene ut i verden, enten det var vestover til De britiske øyer, Island, Grønland og helt vest til det mystiske Vinland, Nord-Amerika eller nedover på det europeiske kontinentet til Frankerriket, Italia og rundt det muslimske Iberia og videre inn i Middelhavet samt østover nedover de mektige russiske elvene helt til Svartehavet og Konstantinopels ruvende murer. Det er vanskelig å overdrive disse skipenes betydning som en forutsetning for alle de berømte handels-, oppdagelses- og vikingferdene som skandinaver gjorde under vikingtida.[14] Det er derimot fort gjort å glemme at utviklingen av vikingskipene innebar en lang periode med prøving og feiling. Muligens finnes et av de eldste vitnesbyrdene på denne fasen i nettopp Sogn.    

 

Eggjasteinen og vikingskipet

Sommeren 1917 fant gårdbrukeren Nils J. Eggum en spesiell stein da han pløyde i åkeren på gården Eggja i Sogndal. Ved nærmere ettersyn viste det seg å være en runestein. Påfølgende utgravninger avdekket flere funn, slik som en stor, rusten jernkniv, ildstål og noen små bruddstykker i jern, noe som tydet på at steinen har fungert som takhelle over et lite gravkammer. Eggjasteinen, som den har blitt kalt, inneholder også den lengste innskriften vi kjenner på den eldre fuþark, altså det eldste «runealfabetet».[15] Dateringen av innskriften er høyst usikker, men settes ofte til omkring 650-700. Selve innskriften består av tre rader, to lange (A og C) og en kort rekke (B), samt innrisset av en dyrefigur (antakeligvis framparten på en hest). Samlet sett utgjør teksten rundt 190 tegn, mens språket er urnordisk. Lesingen og tolkning av innskriften har vært gjenstand for mye debatt og det har vært lansert flere mulige tolkninger.[16] Det vil ikke her være anledning til å gå dypere inn i hele debatten, men på slutten av 1980-tallet foreslo runeforskeren og filologen, Ottar Grønvik, en tolkning som i stor grad har vært fulgt senere.[17]Grønvik argumenterer for at innskriften forteller historien om et båthavari på Sognefjorden som følge av at riggen på skipet falt sammen i grov sjø og at alle om bord omkom. Det fortelles deretter om de dødes ferd til det hinsidige, mens innskriften avslutningsvis inneholder en tradisjonell bønne- og gravvernsformel, som skal beskytte graven mot både trolldomsmakter og usømmelig opptreden fra bygdefolket ved gravmælet.    

Det som er svært interessant med Grønviks tolkning, er at om den skulle være rett så gir det Eggjasteinens en unik posisjon i både norsk og nordisk maritim historie. For dette vil i så fall være det eldstes vitnesbyrdet på bruk av rigg og seil i Skandinavia. Det eldste seilfartøyet som er funnet i Norden er det kjente Osebergskipet, datert til omkring år 815-820. Båtfunn som er eldre enn Osebergskipet synes derimot ikke å ha hatt seil, men kun årer som eneste drivkraft. Fra ulike billedframstillinger finner vi riktignok avbildninger av primitive former for seil – slik som på flere av de 400 billedsteinene fra Gotland i Sverige, datert til 500- og 600-tallet – men de første framstillingene av båter som også har rigg, er først datert til perioden 800-1000. Dersom Grønvik har rett i at innskriften omtaler et rigghavari, vil det være dokumentasjon på en båt med seil og rigg som er 100-150 år eldre enn Osebergskipet. Menneskene som stod bak Eggjasteinen var neppe klar over det, men de stod dermed på terskelen til en helt ny tid.

 

Tro i tre og stein

De mange produktene og luksusgjenstandene som ble ført tilbake til landet gjennom handels- og plyndringsekspedisjoner fra og med 700-tallet, ble viktige midler i den hjemlige politiske maktkampen. Gjennom redistribusjon og gaveutveksling, samt storstilte gjestebud, kunne høvdinger bruke luksusgjenstander for å knytte til seg støttespillere, etablerte vennskapsbånd og bygge opp allianser. Fra omkring midten av 800-tallet økte konkurransen høvdingene imellom, noe som førte til en nedgang i antall høvdingdømmer utover på 800-tallet. Det la grunnlaget for en gryende rikssamling, der én høvding, gjennom en kombinasjon av militær suksess og alliansebygging, klarte å underlegge seg alle de andre høvdingene. Denne prosessen la på sikt dermed grunnlaget for etableringen av en norsk kongemakt. Det skulle nesten var unødvendig i den sammenheng å nevne at det nettopp var med utgangspunkt i Sogn, at Harald Hårfagre startet denne rikssamlingen.     

Det var derimot ikke bare materielle gjenstander som fant veien tilbake til landet, men også nye idéer, tanker og religiøse impulser. Arkeologiske funn tyder på at kristne impulser begynte å gjøre seg gjeldende på Vestlandet allerede på begynnelsen av 700-tallet – altså ikke parallelt med, men forut for vikingtida![18] Disse impulsene reflekteres både i gjenstandsfunn, men også gjennom endringer i gravpraksis fra omkring denne perioden. Her har det nok vært en lang overgangsperiode, preget av konkurranse mellom den gamle, norrøne religionen og den nye kristendommen, men endringene tyder uansett på at det flere steder på Vestlandet vokste fram kristne samfunn nok så tidlig. På 900- og 1000-tallet ble det reist en rekke steinkors, der omkring 40 slike er kjent fra hele Vestlandskysten. Det gjelder primært innenfor de områdene som i middelalderen var kjent som Sygnafylke, Firdafylke, Hordafylke og Rygjafylket, som samlet sett utgjorde det opprinnelige lovområdet til Gulatinget. Steinkorsene er ofte strategisk plassert i landskapet, slik som i Eivindsvik i Gulen, som ifølge Knut Helle sannsynligvis var det første møtestedet for Gulatinget.[19] Her står to slike steinkors, som begge ble hogg ut av stein hentet fra steinbruddet i Hyllestad. Ifølge arkeolog Irene Baug var slike steinkors sannsynligvis bestillingsverk produsert for en maktpolitisk elite av stormenn.[20] De fungerte derfor som manifesteringer både av deres makt og kristendommen. Den nye troen kom imidlertid også til uttrykk i landskapet på annet vis, nemlig i form av kirkebygg i tre og stein.

Selv om kristendommen fikk et tidlig fotfeste i Norge, tok det likevel lang tid før en organisert kirkestruktur kom på plass. Fram til midten av 1100-tallet var kirken først og fremst en fyrstekirke. Det var først med den kirkelige reformbevegelsen og opprettelsen av en egen norsk kirkeprovins i 1152/53, at kirken fikk en mer selvstendig posisjon. På 1000-tallet spilte derfor kongemakten en viktig rolle for kirkens etablering og utvikling i landet. Det kom blant annet til uttrykk ved at de norske kongene var sentrale i rekrutteringen av geistlig personell, slik som biskoper og prester, som gjerne ble hentet fra utlandet, særlig De britiske øyer. Kongene spilte også en viktig rolle som byggherrer. Den første etableringsfasen bestod antakeligvis av kirker som enten ble bygd i tilknytning til kongsgårder, krongods eller på stormenns gårder som såkalte høgendekirker. Disse var å regne som privatkirker for stormenn og deres familier. Først senere ble kirker grunnlagt av bygdefolket i fellesskap, såkalte heradskirker, men mellom disse to kirketypene utviklet det seg gradvis en rangordning.[21] Som en følge av at mange tidlige kirkebygg var reist av stormenn til privat bruk var de gjerne små trekirker. Trolig tok de utgangspunkt i en enkel palisadekonstruksjon med jordgravde stolper.[22] Flere steder ble etter hvert disse første kirkene revet, antakeligvis som en følge av råteskader og at de var blitt for små. Kunsten å bygge hus av tilhogde stein og kalkmørtel var fortsatt ukjent i Norge før trosskiftet, men til gjengjeld var kvaliteten på tømmerverk og treskjæring svært høy. Det var noe av foranledningen for at stavkirker ble reist rundt omkring i landet på 1100- og 1200-tallet. 

Sogn er et område som er rikt på middelalderkirker, særlig stavkirker, men også kirkebygg i stein.[23] Her har blant annet Hallvard Magerøy argumentert for kobling mellom kirkebygg og lokalt stormannsdynasti, når det gjelder byggherren for den nåværende stavkirken på Urnes.[24] Basert på en datering av det nåværende kirkebygget til 1160- eller 1170-årene og opplysninger i Sverris saga, hevdet Magerøy at stormannen Gaut af Órnesi sannsynligvis var byggherren. Margrethe C. Stang har derimot påpekt at senere dendrokronologiske dateringer tyder på at Urnes kirke ble bygget noen tiår tidligere, like etter 1130, noe som gjør det mer sannsynlig at det snarere var Gauts uidentifiserte far som var den faktiske byggherren til Urnes stavkirke.[25] Det er mye som tyder på at stavkirkenes utforming kan ha vært inspirert av steinkirker og katedraler på kontinentet, slik som i Tyskland, Frankrike, England eller Danmark, men tidvis krevdes det også kompetanse fra disse områdene for å reise kirkebyggene, særlig når materialet var stein.

I Vik ble det på tilsvarende vis bygd en kirke på 1100-tallet på stormannsgården Hove. Dette var derimot en steinkirke i romansk stil. Mens det i Norge var god tilgang på byggmaterialet, slik som kalk- og bygningsstein, var det verre med ekspertisen. Byggmestre og håndverkere måtte derfor ofte hentes til landet, samtidig som lokal arbeidskraft måtte læres opp.[26] Antakeligvis har byggmestre fra både England, Danmark og andre europeiske steder blitt hentet til landet. I Vik synes derimot ikke fagfolkene å ha reist så alt for langt, men, ifølge Øystein Ekroll, er det mye som tyder på at stormannen som fikk reist kirka på Hove hadde gode kontakter til Bergen. Ekroll mener at byggemåten levner liten tvil om at inspirasjonen til kirken bygger på bergenske forbilder.[27] På 1100-tallet hadde det imidlertid utviklet seg en ny måte for fromme stormenn å vinne både ære og frelse, nemlig gjennom deltakelse på korstog.[28]

 

Fra Sogn til Jerusalem

15. juli 1099 stormet de første korsfarerne over Jerusalems murer. Dette var kulminasjonen av en fire år lang pilegrimsferd som hadde sitt opphav i en tale pave Urban II (r.1088-1099) holdt på et kirkemøte i Clermont, sentralt i Frankrike, i slutten av november 1095.[29] I utgangspunktet var ekspedisjonen et resultat av den bysantinske keiserens henvendelsen til pavemakten i håp om å skaffe til veie vestlige leiesoldater for å gjenoppbygge den bysantinske hæren etter nederlaget mot seldsjukkene ved Manzikert i 1071. I pavens hender ble imidlertid forespørselen om militær bistand transformert til en religiøs og militær vekkelsesbevegelse. I sin tale uttrykte paven at målet var å befri Jerusalem og de hellige stedene, noe som kom til uttrykt i en helt ny form for kristen botsøvelse i form av en væpnet pilegrimsferd – et fenomen som senere historikere har omtalt som Det første korstoget. Korstogene representerte en radikal ny idé ved å fusjonere den eldgamle kristne praksisen med pilegrimsferd med tanker om hellig og rettferdig krigføring. Resultatet var en helt ny form for kristen hellig krigføring, der deltakerne avla korstogsløfter og til gjengjeld ble lovet visse åndelige og juridiske privilegier fra kirken.

Dette konseptet traff en nerve i samtida. Mye av det kristne troslivet i Europa på 1000-tallet var preget av frykten for de sjelelige konsekvensene av synd, men også sterke eskatologiske understrømninger. I forbindelse med millenniet følte mange at Apokalypsen var nært forestående. Samtidig skjedde det også endringer i synet på Kristus, der særlig hans menneskelige side i større grad ble vektlagt. I kirkekunsten fra midten av 1000-tallet begynner en flere steder å se en overgang fra «den triumferende» til «den lidende» Kristus. På kontinentet kom den nye kristologien til uttrykk i det såkalte Gero-krusifikset (ca.970) allerede mot slutten av 900-tallet, mens det tok flere århundrer før et tilsvarende gjennombrudd kom i Skandinavia. Krusifikset som inngår i kalvariegruppen som dukket opp i Urnes stavkirke en gang mellom 1125-1150, er derimot et typisk eksempel på den mer tradisjonelle, romanske «triumferende Kristus».[30] Kirkekunsten ble derimot også et viktig virkemiddel i forbindelse med korstogsrekruttering. Med sine sterke farger – som for moderne smaksdommer nok framstår som noe glorete – er det likevel lett å tenke seg hvordan en slik skulptur kunne inngå som et sterkt visuelt virkemiddel sammen med annen kunst i tekstil, tre eller edlere metaller, samt det talte ord i form av opplesning av pavebrev og utvalgte bibelvers. Alt dette inngikk i en nok så teatralsk seremoni, innrettet og skreddersydd for å bevege de troende til «å ta korset».

Jerusalem hadde på sin side en helt spesiell posisjon i den vestlige kristenhetens verdensbilde og åndelige topografi. Jerusalem var ikke bare verdens geografiske og åndelige sentrum, men den jordiske byen eksisterte også som en himmelsk kopi.[31] For mange var det ikke nok å bare høre om Jerusalem og de hellige stedene, men de ønsket å selv se stedene fra Bibelen og gå i Jesu fotspor. For mange skandinaver var derimot Levanten ikke et ukjent område. Allerede siden 900-tallet hadde mange reist fra Skandinavia for å gjøre militærtjeneste i den bysantinske hæren. Forbindelsene mellom Bysants og Skandinavia var derfor godt etablert allerede forut for korstogene og det var ikke uvanlig at norrøne korsfarere senere kombinerte korstogsdeltakelse eller pilegrimsferd til Jerusalem med et stopp innom Konstantinopel for å gå i militærtjeneste i den så berømte væringgarden.[32]      

Med korstogene oppstod også et nytt og langt mer attraktivt alternativ for fromme lekmenn innen det krigerske aristokratiet. For der de tidligere hadde måttet forlate sitt jordiske liv og gå i kloster for å unngå konsekvensene av sin syndige livsførsel, kunne de nå i stedet praktisere sin favoritt-syssel, krigføring, i tjeneste for kirken. Gjennom korstogsløftet ble de å regne for midlertidig geistlige og ved å oppfylle dette løftet kunne de vinne både sjelelig frelse og verdslig ære og berømmelse. Korstogstanken var ikke bare noe som appellerte til det franske aristokratiet, som hadde vært pave Urbans tiltenkte publikum, men hadde snarere en universell appell. Noen tiår etter Det første korstoget beskrev den engelske munken, William av Malmesbury (†ca.1143), hvordan korstogskallet hadde spredd seg som ringer i vannet utover i kristenhetens nordlige periferi og han påpekte – med en solid dose stereotypiske framstillinger – at: «tida var kommet for waliseren til å oppgi sin jakt i skogen, skotten tok avskjed med sine lus, dansken avsluttet sitt drikkelag og nordmannen forlot sin diett av rå fisk».[33] Fra Skandinavia dro både den danske kongen, Erik Eiegod (r.1095-1103), og den norske kongen, Sigurd Jorsalfare (r.1103-1130), på korstog i kjølvannet av Det første korstoget.[34] Videre utover på 1100- og 1200-tallet fulgte en jevn strøm av skandinaviske pilegrimer og korsfarere til både Jerusalem, Iberia og Baltikum. Til tross for at kirken gjorde det klart at korsfarerne måtte ha de rette intensjonene, der deltakelse kun måtte skje «for troen alene» og ikke for å vinne hverken penger eller verdslig ære, utviklet korstogsdeltakelse seg tidlig til å bli en viktig arena for stormenn til å vinne ære og heder, innflytelse som også kunne utnyttes politisk på hjemmebane.

Det er vanskelig å vite motiver og forventninger som lå til grunn for Jon og de andre korsfarerne idet de seilte ut Sognefjorden med kurs mot Jerusalem. I Orkneyinga saga, som først ble nedskrevet nesten femti år etter at korstoget fant sted, ses ekspedisjonen i stor grad fra orknøyjarlens perspektiv. Bakgrunnen for korstoget blir i sagaen satt i sammenheng med et gjestebud kong Inge Krokrygg (r.1136-1161) holdt for sine støttespillere sommeren 1149.[35] En av de spesielt inviterte gjestene var Ragnvald jarl, men Jon Petersson og flere andre stormenn var også til stede. Hit kom en mann som het Eindride Unge, som nylig hadde kommet tilbake til landet etter å ha vært mange år i militærtjeneste i Konstantinopel. Eindride og jarlen kom i samtale. Førstnevnte ytret at han syntes det var rart at Ragnvald ikke ville reise til Jerusalem selv snarere enn «bare å høre frasagn om det som er å fortelle derfra».[36] Han fortalte videre at jarlen ville bli satt høyt i aktelse hvor han så kom blant folk av rang. Flere av tilhørerne støttet et slikt foretak og flere, deriblant Erling Ormsson og Jon Petersson, meldte seg til korstoget. Et slikt foretak krevde mye forberedelser og ressurser. Det ble derfor avtalt en to år lang forberedelsesfase, der blant annet Jon påtok seg å bygge et skip til jarlen, «og han skulle gjøre det så fint han bare kunne». Dette tyder på at Jon var svært ressursrik.

Det er relativt få religiøse motiver å spore i sagaframstillingen av korstoget. Snarere framheves mer verdslige temaer, slik som for eksempel den æren som ble tilkjent deltakerne enten militære bragder – som i kampen mot det muslimske piratskipet utenfor Spania – eller evnen til å beherske de høviske kodene – som i forbindelse med besøket ved hoffet til Ermengarde av Narbonne eller hos keiseren i Konstantinopel. Arnved Nedkvitne har derfor framhevet at den høviske æren var det mest sentrale motivet ved korstogsdeltakelsen.[37] Det er imidlertid viktig å understreke at motsetningsforholdet mellom religiøse og verdslige motiver nok kan framstå mer opplagt fra et moderne, sekulært perspektiv enn de gjorde for middelaldermennesker. Religion var noe som gjennomsyret alle aspekter ved livet og som var så innarbeidet at sagaforfatteren neppe følte noe behov for å kommentere eksplisitt på det. Sagaen nevner at korstoget var: «en ferd som det ble sakket mye om, og alle som hadde vært med, hadde ære av det».[38] For medlemmer av det norske aristokratiet var det helt klart viktig å være på høyde med sine europeiske standsfeller – selv om man befant seg innerst i Sognefjorden! Det var hard konkurranse innad i eliten, men samtidig viktig å distansere seg fra den øvrige befolkningen i riket. For å låne et uttrykk fra den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002), så kunne æren vunnet på korstog inngå som «sosial kapital» i konkurransen innad i eliten, mens kostnadene ved reisen innebar en klar sosial distinksjon.

I Orkneyinga sagas beskrivelse av det første møtet mellom Ragnvald og Jon i ungdommen i en skjenkestue i Bergen, nevnes det nettopp hvordan den unge Ragnvald var «glad i pene klær og var kledd etter siste mote siden han nettopp var kommet fra England».[39] Den senere korstogsdeltakelsen kan muligens ses som en kontrast til denne «ungdoms»-episoden, som en mer åndelig søken i moden alder. Men også her lå verdslige ambisjoner rett under overflaten. For til tross for kirkens vektlegging av korstogsdeltakelse som en botsøvelse, var det uunngåelig at deltakerne leste sine egne idéer og ambisjoner om ære og status inn i foretaket. For enkelte av deltakerne, slik som Erling Skakke, var det korstoget som gjorde dem til aktører av nasjonalt format; før ferden hadde Erling stått i skyggen av sin eldre bror, men ved hjemkomsten ble han, ifølge Snorre, «ansett for å være mye gjevere mann enn før».[40] Jon Petersson Fot derimot overlevde ikke korstoget og fikk dermed ikke høstet de politiske fruktene av deltakelsen. Hans skjebne understreker hvor farlig en slik reise tross alt representerte, men er også ett av flere vitnemål på de mange kontaktpunktene som oppstod mellom områdene langs Sognefjorden og den store verden i middelalderen.   

 

---

[1] Dette er et foredrag opprinnelig holdt for Fortidsminneforeningen i forbindelse med et fagseminar for verdensarvsenter på Urnes, 26.08.2021.

[2] Det har vært spekulert på byen kan være identisk med øya Imbros (Gökçeada), som ligger i dagens Tyrkia, men det kan også være en sammenheng med det greske ordet embolon, som betyr nok så generelt «kjøpmannens plass» eller «torg», se note 1 i Orkneyinga saga, kap.88 (s. 163).

[3] Orknøyingenes saga [Orkneyinga saga]. 1970. overs. A. Holtsmark, Oslo: H. Aschehough & Co.

[4] Om dette korstoget, se: Svenungsen, Pål B. (2021). «The Saint and the Wry-Neck: Norse Crusaders and the Second Crusade», i Tracing the Jerusalem Code. Volume 1: The Holy City Christian Cultures in Medieval Scandinavia (ca.1100-1536), K. B. Aavitsland og L. M. Bonde (red), Berlin/Boston: DeRuyter, s. 95-131. Se også: Svenungsen, Pål B. 2016. Norge og korstogene – En studie av forbindelsene mellom det norske riket og den europeiske korstogsbevegelsen, ca.1050-1380, (upublisert ph.d.-avhandling), Bergen: UiB, s. 71-84.

[5] Det skjedde 28. juli 1148. Kort om Det andre korstoget, se: Svenungsen, Pål B. 2020. En kort introduksjon til korstogene, Oslo: Cappelen Damm Akademisk, s. 55-56.

[6] For mer om Ermengardes koblinger til den høviske hoffkulturen, se: Cheyette, Frederick. 2001. Ermengard of Narbonne and the World of the Troubardours, Ithacha/London: Cornell University Press.

[7] William var etter sigende biskop i nærmere 66 år, fra 1102 til sin død i 1168.

[8] Jfr. William av Malmesburys fortelling (ca.1120) om hvordan flere av deltakerne på Sigurd Jorsalfares korstog (1108-11) etter sigende drakk seg i hjel på ublandet vin under oppholdet i Konstantinopel, se: William av Malmsbury. 2006. Gesta Regum Anglorum, 2. vols. R. A. B. Mynors, R. M. Thomas og M. Winterbottom, Oxford: Clarendon Press, s. 740-741. 

[9] Storm, Gustav. (1884). «Om lendermandsklassens talrighed i 12. og 13. aarhundre», Historisk Tidsskrift, s. 143-145.

[10] Orkneyinga saga, kap. 61.

[11] Dørum, Knut og Holberg, Eirin. 2017. Frå høvdingdøme til statsmakt i Noreg, ca.200-1350, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

[12] Krøvel, Harald J. og Tafjord, Harald E. 2017. Soga om Sogn og Fjordane, bind 1: Folk i fjordriket før 1763, Bergen: Universitetsforlaget.

[13] Krøvel og Tafjord, Soga om Sogn og Fjordane, s. 69.

[14] Winroth, Anders. 2014.The Age of the Vikings, Princeton: Princeton University Press.

[15] Ottar Grønvik er den som i nyere tid har utforsket Eggjasteinens runer, se: Grøvik, Ottar. 1985. Runene på Eggjasteinen. En hedens gravskrift fra 600-tallet. Oslo-Bergen-Stavanger-Tromsø: Universitetsforlaget; «Om Eggjainnskriften», Arkiv för Nordisk Filologi 103 (1988), s. 36-47; «Om Eggjainnskriften enda en gang», Arkiv för Nordisk Filologi 115 (2000), s. 5-22;  Arkiv för Nordisk Filologi 117 (2001), s. 29-34. Jeg er takknemlig for hjelp fra runolog Kristel Zilmer når det gjelder de ulike tolkningene av Eggjasteinen.

[16] Spurkland, Terje. 2001. I begynnelsen var futhark: Norske runer og runeinnskrifter, Oslo: Cappelen akademisk forlag, s. 65-83.

[17] Grøvik, Runene på Eggjasteinen, s. 50-95, 119-161; Spurkland, I begynnelsen var futhark, s.80.

[18] Tafjord, Harald E. (2017). «Kristendommen kjem til Sogn – religionsskiftet og etableringa av ein kyrkjestruktur, ca.700-1300», Årbok for Sogn (2017), s. 8-23.

[19] Helle, Knut. 2001. Gulatinget og Gulatingslova, Otta: Skald, s. 48-83.

[20] Baug, Irene. (2018). «Steinkrossane på Vestlandet». Sogn og Fjordane fylkeskommune, Kulturblogg: https://www.sfj.no/steinkrossane-paa-vestlandet.6081594-361710.html [besøkt 07.07.2021].

[21] Brendalsmo, Jan. (2006). «Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag, ca. 1000-1600». Perspektiv, vol 30 (2006), s. 151-152.

[22] Tafjord, «Kristendommen kjem til Sogn», s. 13.

[23] Ekroll, Øystein, Stige, Morten og Havran, Jiri. 2000. Middelalder i Stein, bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo: Arfo.

[24] Arkeologiske undersøkelser har vist at det har vært minst to, muligens tre, eldre kirker på Urnes. Magerøy, Hallvard. (1988). «Urnes stavkyrkje, Orne-ætta og Ornes-godset», Historisk Tidsskrift, 2, s. 121-144.

[25] Stang, Margrete C. (2017). «Luksus i Luster: Høgendeskirken Urnes», Fortidsminneforeningen årbok, s. 159-178.

[26] Ekroll, Stige og Havran, Middelalder i Stein, s. 16-17.

[27] Ekroll, Stige og Havran, Middelalder i Stein, s. 172.

[28] Svenungsen, Norge og korstogene.

[29] Svenungsen, En kort introduksjon til korstogene, s. 11-14, 43-51.

[30] Stang, «Luksus i Luster».

[31] For mer om Jerusalems plass i Skandinavia i middelalderens trosliv, se de ulike bidragene i en nylig utkommet antologi: K. B. Aavitsland og L. M. Bonde, Tracing the Jerusalem Code. Volume 1: The Holy City Christian Cultures in Medieval Scandinavia (ca.1100-1536), Leck 2021.

[32] Blöndal Sigfus og Benedikz, Benedikt S. 1978. The Varangians of Byzantium, Cambridge: Cambridge University Press.  

[33] William av Malmesbury, Gesta Regum Anglorum, kap. 348.2.

[34] Svenungsen, Norge og korstogene, s. 34-97.

[35] Orkneyinga saga, kap. 85.

[36] Orkneyinga saga, kap. 85.

[37] Nedkvitne, Arnved. (2002). «Hvorfor dro middelalderens skandinaver på korstog?», Den jyske historiker, 96, s. 114-129.

[38] Orkneyinga saga, kap.88.

[39] Orkneyinga saga, kap. 59.

[40] Heimskringla, Íslenzk Fornrit, vol. 28. itg. B. Aðalbjarnarson, Rekjavik 1951, Haraldssona saga, kap. 17.