Forskningsdagene 2020: Kongelig galskap og middelalderens hjerneforskning

 

Hva gjør du dersom kongen er sprøyte gal eller muligens har en hjerneskade? Denne problemstillingen var ikke bare en hypotetisk øvelse for lovgivere og stormenn i Norge i middelalderen, men var faktisk en høyst reelt problemstilling, ikke bare ved én, men to anledninger i løpet av 1100- og 1200-tallet, nemlig under styringstiden til kongene Sigurd Magnusson jorsalfare (r.1103-1130) og Eirik II Magnusson (r.1280-1299). En nærmere titt på disse to kongens styringstid åpner opp for noen spørsmål om hva leger og andre lærde egentlig visste om hjernens betydning og funksjoner i denne perioden. Kort sagt, hva var status for middelalderens hjerneforskning?  

Kongelig galskap

I 1108 stod kong Sigurd Magnusson i spissen for en storstilt korstogsflåte på nærmere 60 skip, som seilte ut fra det norske riket med kurs for det nylig etablerte latinske kongedømmet Jerusalem i Levanten. Reisen gikk via England, Frankrike, Den iberiske halvøya, Sicilia og videre gjennom Middelhavet. Underveis utkjempet de nordiske korsfarerne flere store slag mot muslimske pirater og deltok også i erobring av havnebyen Sidon. På hjemveien ble turen lagt innom Konstantinopel, der nordmennene ble tatt godt imot av den greske keiseren. Ved hjemkomsten ble Sigurd og de andre deltakerne hyllet som helter, noe som også var foranledning for Sigurds berømte tilnavn, jorsalfari, «Jerusalems-fareren».

Utover i kong Sigurds styringstid, særlig etter at broren og medregenten, kong Øystein (r.1103-1123), døde, skjedde flere ting som har fått senere forskere til å sette spørsmålstegn ved kongens mentale helse. Flere i samtiden la merke til et skifte i kongens oppførsel etter kong Øysteins død; Sigurd var ofte tungsinnet og deprimert, men kunne også være oppfarende og sint. Allerede mens kong Øystein levde dukket de første tegnene opp. Snorre Sturluson (d.1241), nevner i Heimskringla (ca.1230), hvordan kong Sigurd hadde vært på veitsle et sted på Opplanda, der det var blitt gjort i stand et bad til kongen. «Da kongen var i badet (…), syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik latter at han vare rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden».  

Den gale kongen: I fantasy-serien, Game of Thrones, er handlingen lagt til et slags middelalderunivers. Her omtales blant annet historien om den gale kongen, Aerys II Targaryen, som var den siste av sitt dynasti og som til slutt ble styrtet og drept. Foto: HBO.

Bigamist, kone- og bokmishandler

I en annen av de norrøne kongesagaene, Morkinskinna (ca.1220), fra begynnelsen av 1200-tallet, er det nevnt flere merkelige ting som kong Sigurd gjorde. Ved en anledning hevdet han at det vokste et geitehorn i pannen på kona si, dronning Malmfrid, før han deretter slo til henne og kastet en dyrebar bok inn i peisen. En mann ved Ottar Birting sprang fram og reddet ut den dyrebare boka fra flammen. Ottar, som hadde vært lenge i kongens tjeneste, talte så om kongens sørgelige tilstand: «Ulike dagar var dei, Herre, då du siglde vakkert og stolt til Noreg, og alle venene dine fagna deg og sprang imot deg, og alle sa ja til deg som konge, med den største vyrdnad». Disse velmaktsdagene stod i sterk kontrast til den nåværende situasjonen: «I desse dagane er mange av venene dine komne til deg, og vi kan ikkje vera glade på grunn av sorga og vanmakta di. Gjer så vel gode konge. Kast frå deg sorga, og gled venene dine».  Men kong Sigurd ble ikke bedre, snarere synes tilstanden hans å ha forverret seg.

Det er i sagaene nevnt en rekke ulike episoder, samtidig som vi nok må regne med at mye bevisst ble utelatt av sagaforfatterne for ikke å sverte kongen. Men de mest alvorlige episodene var vanskelig å dysse ned. Spesielt ille ble mot slutten av kongens liv, der kongen etter hvert begynte å bryte kirkelige forbud. Noe var mindre ill, slik som å spise kjøtt på fredager, men skandalen toppet seg da kongen tvang biskopen av Bergen til å vie han og hans elskerinne, til tross for at ekteskapet med dronning Malmfrid ikke var oppløst! Det gjorde kong Sigurd til bigamist i kirkens øyne. Til slutt ble han forlatt av begge sine koner og kort tid etter ble han syk og døde.   

I samtiden var det enkelte som forsøkte å finne årsaken til kongens endrede oppførsel. Historikeren Theodericus Monachus hevdet i sin latinske norgeshistorie (ca.1180), at kongens lidelser kunne spores til et mislykket forgiftningsforsøk. Historikere og psykologer har i moderne tid forsøkt å stille ulike diagnoser på kong Sigurd, der både Tourettes syndrom, epilepsi, amnesi, alkoholisme eller bipolare lidelser har vært foreslått. I dag er det nok få som vil si at slike diagnostiseringsforsøk er særlig fruktbare, men mer interessant er det kanskje å spørre hva en tenkte om hjernen i middelalderen.

 

Trepanasjon: Hodeskalle av ung kvinne fra yngre steinalder (3500 f.Kr.) med trepanasjonsåpning laget med flintstein. Ny vevdannelse (kallus) rundt skaden tyder på at pasienten overlevde inngrepet. Fra en utstilling i naturhistorisk museum i Lausanne. Bilde: Wikipedia.

Verdens eldste kirurgiske inngrep?

Vi vet ikke når mennesket oppdaget hjernens betydning eller når man først begynte å se den i sammenheng med mentale og intellektuelle funksjoner. De eldste sporene etter kirurgiske inngrep tyde på at mennesker var klar over at hjernen spilte en sentral rolle allerede i steinalderen. Funn av hodeskaller med såkalte trepanasjonshull, altså der pasienten har fått boret et hull i hodeskallen, tyder på at en slik behandling foregikk for mer enn 5000 år siden.

Bakgrunnen for slike operasjoner er vanskeligere å forklare. Det kan ha vært inngrep gjort som følge av skader eller ulykker, men kan også ha vært forsøk på å behandle f.eks. epilepsi. Det kan imidlertid også tenkes at slike operasjoner har hat sammenheng med ulike religiøse forestillinger, slik som for eksempel å slippe ut onde ånder. I mange tilfeller ser en tegn på nydannet ben rundt åpningen, som betyr at pasienten overlevde inngrepet. 

Trepanasjon fortsatte å være en utbredt behandlingsmåte i middelalderen, her illustrert i et håndskrift fra 1300-tallet. Her fra BL, Sloane MS 1977, f.2r i British Library.

Antikke forbilder  

Hjernen ble tidlig assosiert med menneskets sjel. Den greske filosofen, Platon (427-347 f.v.t.), var inne på tanken om at menneskets sjel hadde bolig i hjernen, samtidig som sjelen ble sett i sammenheng med ting som bevegelse, minne og tanker. Den greske legen, Hippokrates (ca.460-ca.370 f.v.t.), som gjerne ses på som «legekunstens far», påstod at hjernen var sentrum for intelligensen. Likevel var ikke denne forståelsen entydig i antikken. Hundre år senere hevdet den greske filosofen og naturforskeren, Aristoteles (385-323 f.v.t.) at hjernens hovedfunksjon var å kjøle ned blodet og at intelligensen lå i hjertet.

Hippokrates utviklet også den såkalte «humoral-teorien», om at menneskers fysiske helse og sykdom var basert på balansen mellom de fire kroppsvæskene (humorene), blod, slim, gul og svart galle. Ifølge Hippokrates kunne ubalanse i forholdet mellom disse væskene føre til både sykdom og personlighetsendringer. Hippokrates’ humoralteorien forble en av de mest sentrale medisinske teoriene gjennom hele middelalderen, noe som innebar at nær sagt alle lidelser i middelalderen ble behandlet på samme vis: med årelating.

Den andre av antikkens store medisinere, den gresk-romerske legen, Galenos (ca.130-ca.210), påpekte også hjernens sentrale rolle. Ifølge Galenos var hjernen ansvarlig for å behandle våre følelser og minner. Arven fra både Hippokrates og Galenos fikk stor betydning for den videre utviklingen av middelalderens legevitenskap, og ikke minst, forståelsen av hjernen og dens funksjoner.

Jakten på hjernens hemmeligheter

Middelalderens «hjerneforskere» klarte aldri å forklare hvordan hjernen faktisk fungerer – noe vi derimot fortsatt ikke gjør. De forstod derimot at den var et av kroppens viktigste organer og ansvarlig for menneskets intellekt og bevegelse. Det var imidlertid langt fram til en dypere forståelse av kroppens blod- og nervesystem, slik at man dermed heller ikke klarte å se hvordan ulike handlinger og bevegelser ble koordinert mellom ulike kroppsdeler og organer. På tross av dette kom middelalderens leger på mange måter overraskende nært en nok så moderne oppfattelse av hjernens funksjoner.  

Tankene til Hippokrates og Galenos ble særlig plukket opp og videreutviklet av arabiske medisinere og lærde. Det gjaldt blant annet den persisk legen og filosofen, Abu ‘Ali al-Hussain ibn Sina (ca.980-1037), bedre kjent i Vesten under navnet Avicenna. I et engelsk håndskrift fra omkring 1300 (se nedenfor), finner vi en illustrasjon av et mannshode som er basert på nettopp Avicennas tekster. Illustrasjonen viser ikke bare hvordan hjernen var koblet til kroppens sanseorganer, slik som øynene, men også hvordan den bestod av nettverk av nerver som mottok og bearbeidet informasjon i ulike deler av hjernen.  

 

Diagram over hjernen: Hentet fra et illustrert engelsk håndskrift basert på Avicennas tekster, fra ca.1310, kilde: Cambridge University Library, MS G.g.I. I, fol. 490v.

«Hjernekartet»: fra sensus communis til memorativa

Den overstående illustrasjonen er hentet fra et engelsk håndskrift fra omkring 1300 og er et slags «hjernekart». Slike kart finner vi flere eksempler på i den medisinske litteraturen fra 1200- og 1300-tallet. Nedenfor er et liknende "kart", gjengitt fra Albert Magnus' store verk, Philosophia pauperum, sive Philosophia naturalis. Magnus var den første til å bruke Aristoteles’ tekster, samtidig som han også hadde kjennskap til arabiske vitenskapsmenn, som både Avicenna og Averros.  

Felles for flere av disse diagrammene, er at de framstiller hvordan ulike deler av hjernen er koblet sammen av flere «bobler» eller «celler». Den fremste av disse cellene, som er koblet direkte til øynene, er på latin omtalt som sensus communis, som på engelsk kan oversettes til «common sense» eller på norsk «sunn fornuft». Det var her informasjonen fra kroppens sanseorganer ble samlet. Denne informasjonen ble så ført videre i hjernen gjennom en substans kalt for pneuma eller spiritus, en væske eller uforklarlig lys koblet til sjelen, som gikk gjennom hjernen som en slags «sjelelig» hydraulisk væske.

Den andre cellen bærer merkelappen ymaginatio (senere også omtalt som phantasy). Her ble den abstrakte informasjonen fra sanseapparatet gitt en billedlig form. Navnet på denne «cellen» kom fra det gammelfranske ordet ymage, som igjen var avledet av det latinske imago, «bilde», men som også kunne bety «likskap», «idé», «ekko» eller «spøkelse» – kanskje ikke så rart at begrepet er roten for det engelske «imagination» (altså vårt ord «fantasi»).

De to neste etappene vitnet også om hjernens videre funksjoner. Ut fra den andre cellen spriker to tråder til to andre celler, hvorav den ene av disse er cogitativa, som representerte hjernens evne til å oversette bilder til konsepter, og estimativa, som representerte menneskets evne til å estimere, altså å omforme bilder og konsepter om til dommer vi baserer våre handlinger på.   

Den siste og bakerste cellen i hodet, er merket memorativa (også kalt cellula memorialis), altså «minnet». Dette var ansett for å være den bløteste og mest påvirkelige delen av hjernen. Det var her tanker, minner og idéer ble «stemplet inn» i hjernen og bevart. På mange måter var det altså et slags «minnelager». 

Hjernens funksjoner: Albertus Magnus (ca. 1200-1280) framstilling av hjernens funksjoner, etter et tresnitt fra 1496.

Hjerneskader og behandling

Hvordan forklarte middelalderens leger så sviktende mental helse eller skader på hjernen? Intellektuelle utfordringer ble ofte sett i kontekst med alder, kjønn og forfatning, samtidig som intelligens ble sett i sammenheng med egenskaper til den substansen som førte informasjon rundt om i deler av hjernen. Middelalderens leger var derimot ikke fordomsfri i sine granskninger. Det er for eksempel ikke uvanlig å finne påstander om at for eksempel kvinner ikke var like intelligente som menn eller på mange måter representere uutviklede menn. Den syriske vitenskapsmannen, Qusta ibn Luqa (ca.820-912/13), hevdet at denne substansen var glatt og fin hos intelligente mennesker, noe som innebar at den beveget seg med enrom hastighet rundt i deres hjerner. Hos enkelte grupper var derimot denne viktige substansen tykkere og fløt derfor mye tregere, noe som påvirket mentale evner. Luqa mente dette særlig for barn, «idioter» og kvinner.

Middelalderens leger dokumenterte også mer seriøse tilfeller av mental ubalanse. Dersom en pasients kognitive eller mentale evner gradvis ble svekket over tid, noe som gjerne ga seg utslag i søvnmangel eller ekstrem manisk oppførsel, kunne de utskrive visse forsøk på beroligende behandlingen, slik som plantebaserte søvnmiddel, massasje eller at pasienten ble flyttet til rolige omgivelser, omgitt av beroligende lyder som rennende vann eller klokkespill.

Galskapens stein: dette maleriet av den nederlandske maleren, Hieronymus Bosch (ca.1450-1516), er en satirisk framstilling av behandlingen av en gal mann, der legen (som kanskje er gal eller en kvakksalver?) skjærer ut galskapen, i form av en blomst, fra pasientens hode. Den gotiske teksten rundt bildet lyder: "Meester snyt die keye ras/ Myne name is Lubbert Das" ("Mesteren skjærer hurtig ut steinen/ Mitt navn er Lubbert Das"). Lubbert Das er forøvrig en komisk karakter i nederlandsk litteratur. 

I middelalderen ble en persons egenskaper og karaktertrekk ofte relatert til utseende. En utbredt tanke både hos både biografer og leger var rollen til fysiognomikk, altså tanken om at det fantes en sammenhengen mellom menneskers psykiske egenskaper og deres fysiognomi. Det innebar at ansiktstrekk og ytre kroppsbygning eller andre aspekter ved en persons utseende, kunne si noe om personens intelligens, mot eller høviskhet. Men også mer negative aspekter, slik som å avsløre karakterbrister eller mental ubalanse. Hår var et annet tegn. Håret vokste tross alt ut fra hodet og måtte derfor ha en forbindelse til hjernen. Dermed kunne også håret si noe om en persons karaktertrekk: rødhårede var ofte hissige; tykt eller floket hår tydet på brutal framferd; langt og rett, eller tynt, blondt hår var tegn på en utspekulert eller forrædersk person.  

Den katalanske legen, Arnau de Vilanova (ca.1240-1311), nedtegnet flere av lidelsene som ulike pasienter fortalte ham om. De ulike plagene varierte fra nok så milde symptomer, som angstanfall til langt mer ekstreme vrangforestillinger – slik som pasienten som trodde at en elefantsnabel vokste ut av munnen. For Vilanova var pasientens ordbruk ofte en nøkkel til å sette diagnose og komme med behandlingsforslag. Problemet var dermed tause pasienter. Manglende evne til å være aktiv eller rent katatoniske tilstander, ble ofte sett i sammenheng med treig hjerneaktivitet. Slike symptomer kunne behandles ved å stimulere hjerneaktiviteten ved ulike sjokkbehandlinger. 

Ikke alle former for behandling framstår som like rasjonell sett fra et moderne perspektiv. Den franske legen, Bernard de Gordon (ca.1258-1318), som blant annet skrev om epilepsi som en sykdom i nettopp hjernen, hade noen heller kreative forslag til behandling av pasienter med psykiske lidelser: Gordon anbefalte for eksempel å skrike til pasienten, spille på trompet eller bjeller, plukke pasientens brysthår eller få en sugge og hennes grisunger til å hyle rett i pasientens ansikt. Slik behandling var neppe særlig effektiv, men i realiteten var det kanskje bedre enn det eneste andre alternativet, nemlig nok en runde med årelating.    

  

Melankoli på hjernen

Det er også andre aspekter ved middelalderens medisinske tilnærminger som ved første øyekast kan virke veldig fremmede for oss. Humoralteorien stod som kjent sterkt, noe som også innebar at ubalanse i væskeforholdet kunne få konsekvenser for hjernen. I sitt store verk, Canterbury Tales (1375-76), var den engelske dikteren, Geoffrey Chaucer (ca.1343-1400), svært opptatt av å beskrive både de fysiske og kognitive aspektene ved følelser, og hvordan disse påvirket både kropp og sjel.

I Ridderens fortelling i Canterbury Tales kommer Chaucer med en nok så grafisk beskrivelse av hvordan kjærlighetssorg påvirket kroppen, men også hvordan det hadde en forbindelse til væskebalansen i hjernen: ”Engendered of humour malencolik / Biforen in his celle fantastic”. Chaucers medisinske forståelse synes å ha bygget på Bartholomaeus Anglicus’ (d.1272) encyklopedi, De proprietatibus rerum, som nylig var blitt oversatt fra latin til engelsk av Johann av Trevisa (1342-1402).

En av karakterene til Chaucer lider av melankoli, noe som var forårsaket av for mye svart galle i kroppen, noe som igjen påvirket hjernens ”celle fantastic”, altså området av hjernen som bar merkelappen ymaginatio eller phantasy. I en tilstand av melankoli mistet pasienten evnen til å logisk vurdere og resonnere, noe som også førte til en tilstand av mania, der hjernens ymaginatio var blokkert fra å vise andre bilder enn av ens utkårede. En kunne derfor være fysisk sett «kjærlighetssyk».   

Tanken om melankoli og hjernen kan virke snedig, men er ikke så alt for langt unna mer moderne psykologiske teorier om sykelig grubling (ruminasjon) og depresjon som koblet til neurobiologiske faktorer. Forskning tyder på at høye nivåer av serotonin (som er et signalstoff i hjernen), i forbindelse med forelskelse kan føre til sykelig grubling. Altså kan dette skyldes en kjemisk ubalanse - dog ikke av svart galle.   

Vestlig medisins begrensninger

Den syriske diplomaten, krigeren og poeten, Usama ibn Munqidh (1095-1188), var i løpet av livet i tjeneste for noen av de mektigste muslimske herskerne i Midtøsten på 1100-tallet, slik som Zengi, Nur al-Din og Saladin. Dette sammenfalt også med de vest-europeiske korstogene til Midtøsten, noe som førte til etableringen av et latinsk kongedømme i Levanten. Usama kom gjennom sitt virke som diplomat hyppig i kontakt med de nyankomne fra Vesten og beskrev senere disse møtene i en svært spennende og lesverdig selvbiografi.

Usama var på ingen måte en nøytral observatør av de vest-europeiske korsfarerne. Han var på mange måter imponert over deres fysiske utseende og mot, men var til gjengjeld mindre imponert over deres kultur og intellektuelle kapasiteter. I sin biografi forteller Usama om flere tilfeller der han fikk se vestlige leger i aksjon. Ved en anledning forteller han blant annet om behandlingen av en kvinne som, ifølge Usama, led av «tørrhet av humoren» (altså i kroppens væskebalanse, i henhold til humoralteorien), noe som tidvis også har vært oversatt som at kvinnen var «imbesil» eller «åndssvak». Usama forteller hvordan behandlingen foregikk:

«[Legen] undersøkte kvinnen og sa: ‘denne kvinnen har en demon på innsiden av hodet som har besatt henne. Barber av henne håret!’ Så de barberte henne på hodet. Kvinnen fortsatte så å spise deres vanlige diett – hvitløk og sennep. Som et resultat av behandlingen, vedvarte humorene hennes å tørke ut. Da sa legen: ‘Demonen har trengt dypere inn i hodet hennes’. Deretter tok han et barberblad og skar inn et kors i kvinnens hode. Han tro så huden til side, slik at hodeskallen ble eksponert, og gned det inn med salt’. Kvinnen døde umiddelbart.» Usama var mildt sagt lite imponert over vestlig medisinsk kunnskap og behandlingsmetoder.  

Penguin-utgaven av Usama ibn Munqidhs selvbiografi: Illustrasjonen er hentet fra det såkalte Maquamat-manuskriptet, som ble illustrert av al-Wasiti i Bagdad i 1247, som i dag befinner seg i Paris.

Skikket til å være konge 

Fra norsk middelalder kjenner vi, så vidt jeg vet, til svært få medisinske tekster, særlig der hjernens funksjoner er omtalt. Problemet med eventuelle hjerneskader eller nedsatte mentale evner, kom derfor kun fram i lovverket som utviklet seg på 1100- og 1200-tallet. Det gjaldt særlig i forbindelse med nye bestemmelser om hvem som kunne bli norsk konge i Norge.

I 1160-årene fikk jarlen og kongemakere, Erling Skakke (d.1179), plassert sin egen sønn, Magnus Erlingsson, (r.1161-1184), på den norske tronen med støtte fra kirken. Erling og Magnus måtte gå med på å gi kirken omfattende rettigheter, men fikk til gjengjeld både legitimitet og beskyttelse i lovverket. I Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163 ble enekongedømmet stadfestet, samt at kun den eldste, ektefødte sønnen av den sittende kongen skulle arve tronen – dersom han var skikket!

I loven heter det seg at: «Det er slik at den skal bli konge i Norge som er ektefødt sønn av Norges konge, dersom ikke ondskap eller dumskap tar makta fra ham». Arvingen til tronen kunne altså diskvalifiseres dersom han ikke var ved sine fulle fem. Loven stadfestet også hva som ville skje dersom kongens eldste sønn ikke ble ansett som skikket: «Men synes han ikke å være skikket, da skal den være konge som de oppnevnte synes egner seg best til å være både Guds retter og landsens lov.» Dersom det ikke ble enighet om hvem som var best egnet, skulle kirken, gjennom erkebiskopen og biskopene, gis ansvaret med å utpeke en ny konge. Magnus Erlingssons tronfølgelov ble på mange måter aldri gjeldende rett, siden kong Sverre (r.1177-1202), kom seirende ut av den påfølgende maktkampen og la grunnlaget for et nytt dynasti. I 1260 utstedte den store lovgiveren i norsk historie, Magnus Lagabøte (r.1263-1280), en ny tronfølgelov. Mye er nok så likt med loven fra 1163, bortsett fra på et punkt: kravet om skikkethet har falt ut.

Interessant nok ble derimot nettopp tankene om kongens skikkethet brått aktualisert i perioden rett etter kong Magnus’ død. Spørsmålet er nemlig hvor egnet hans eldste sønn og etterfølger egentlig var til å sitte på tronen?

 

En svak eller hjerneskadet konge?

Mot slutten av 1200-tallet var det såkalte Norgesveldet på sitt største under kong Magnus’ sønn og etterfølger, kong Eirik II Magnusson (r.1280-1299). Dette er ansett som selve gullalderen for det norske kongedømmet i middelalderen før den store nedturen tar til i senmiddelalderen med unionene med Sverige og Danmark og selvstendighetstap. Til tross for å ha styrt under glansdagene, har kong Eirik likevel blitt stående igjen med et heller dårlig rykte.

Kong Eirik fikk i samtiden tilnavnet «prestehater», mye på grunn av en serie med bitre konflikter mellom kongemakten og kirken under hans styringstid. Tilnavnet var imidlertid noe urettferdig, særlig siden kongen under deler av denne konflikten var mindreårig og at konflikten i all hovedsak var utløst av baronene i formynderstyret. Historikere har også vurdert kong Eirik II Magnusson som en svak konge, der han enten er blitt sett på som en veik person som havnet under stormennenes kontroll og ble et verktøy for deres interesser, men det har også vært en utbredt oppfatning om at kongen var mentalt tilbakestående. Men hvilke spor finner vi egentlig i kildematerialet som kaster lys over kong Eiriks personlighet og eventuelle mentale helse?

Det er få spor i kildematerialet som kan si oss noe konkret om kong Eiriks personlighet. Sagalitteraturen var for lengst blitt passé og i stor grad erstattet med oversettelser av kontinentale ridderromaner og annen høvisk diktning. Det finnes derfor ingen narrative kilder som direkte framstillingen kongens styringstid. Hans noe tilbaketrukne natur er ikke nødvendigvis et så stort mysterium som historieskrivingen kan gi inntrykk av. Det var nemlig flere traumatiske episoder i kongens liv og oppvekst. Innen Eirik fylte 15 år, hadde han ikke bare mistet sin far og blitt norsk konge, men også blitt gift, fått en datter og deretter blitt enkemann.

Bare 12 år gammel hadde Eirik overtatt tronen etter sin far og det påfølgende året, i 1281, hadde den knapt 13 år gamle Eirik blitt gift med den skotske kongsdatteren, Margareta Alexandersdatter. Hun var en ung kvinne på nærmere 20 år. Ifølge den engelske Lanercost-krøniken hadde Margareta nærmest påtatt seg en oppdragerrolle for sin syv år yngre ektemann; hun lærte ham fransk og engelsk og introduserte mer sømmelige klesdrakter og matvaner ved hoffet. Til tross for kongens unge alder, hadde Margareta raskt blitt gravid. Hun fødte parets eneste barn, en datter som også fikk navnet Margareta, men døde i barselseng. Alle disse hendelsene må ha gjort inntrykk og kan nok ha ført kongen inn i det vi i dag ville kalt en depresjon. Det kan kanskje forklare hvorfor det tok nærmere ti år før kongen giftet seg igjen.    

Hjerneskadet monark: dette mannshode fra Stavanger katedralkirke identifiseres ofte som et portrett av kong Eirik II Magnusson. Kilde: Wikipedia.

Fallet fra hesten

Det finnes andre mulige forklaringer på kong Eiriks svekkede kapasitet, nemlig som følge av at han pådro seg en alvorlig hodeskade. Den islandske bispesagaen, Biskop Arnes saga, omtaler under året 1283 at den unge enkekongen ikke bare var involvert i én, men to alvorlig rideulykker.

Den første av disse ulykkene medførte en alvorlig hodeskade der den unge kongen etter sigende hadde «falt av ryggen på en skremt hest slik at føttene hang fast i stigbøylene, og hodet traff trær og stein mens ridehesten sprang fra dem som forsøkte å stoppe den». Da hesten endelig stoppet ble det først antatt at kongen var død, «inntil Faderen over all nåde så med miskunn på sin skadde sønn og leget ham med forbønn fra den gjeve kong Olav». Kongen fikk derimot varige mén og skaden ble «aldri fullstendig helbredet».

Allerede samme år var den unge kongen involvert i enda en hesterelatert ulykke. Denne gangen var det ikke hodet, men beina det gikk hardest utover. Det skjedde da en av kammertjenerne ved et uoppmerksomt øyeblikk lot hesten sin springe rett på kongen. Det medførte at den ene leggen brakk. Bruddet ble dårlig forbundet, noe som resultatet i at kongen ble halt resten av livet.     

 

Avslutningsvis

Det er påfallende at hverken kong Sigurd eller kong Eiriks svekkede mentale helse og til tider svært avvikende oppførsel, var nok til å få dem avsatt. De to kongene fikk likevel et ulikt ettermæle, for der kong Sigurds styringstid ble omtalt som gode år for hele riket og kongen hyllet for sin korstogsbragd under fjerne himmelstrøk, ble kong Eirik stående som en svak og evneveik konge, som påførte landet varig skade. Mye av årsaken til at kong Sigurd ikke ble rammet av en like sterk kritikk skyldtes nok først og fremst den politiske uroen som oppstod i Norge etter hans død, der den påfølgende hundreårsperioden, ofte omtalt som innbyrdesstridene (ca.1130-1240) og var preget av at ulike fraksjoner og kongsemner kjempet om makten. For Eiriks del, ble han etterfulgt av sin bror, Håkon V Magnusson (r.1280-1299), som har blitt vurdert som en langt mer handlekraftig og selvstendig monark.    

Hva så med middelalderens forståelse av hjernen og dens funksjoner? Middelalderens leger stod i stor grad i tradisjonen med sine forgjengere fra antikken, men de slo ettertrykkelig fast at hjernen var kroppens kognitive senter, og det primære organet for menneskets intellekt og tankevirksomhet. Studiet av medisin og kroppen ble dessuten mer institusjonalisert i middelalderen, særlig gjennom opprettelsen av den første universitetene. Flere av disse, slik som universitet i Salerno og Montpellier, ble sentrum for medisin-studiet og tiltrakk seg studenter fra hele Europa.

Det var likevel store begrensninger i middelalderen når det kom til forståelsen av hvordan kroppen, og ikke minst hjernen, egentlig fungerte. Det var dessuten vanskelig å bryte ut av eldre paradigmer som var etablert av antikkens store medisinere, slik som Hippokrates og Galenos, noe som innebar at blant annet humoral-teorien bestod gjennom hele middelalderen. Den dominerende vitenskapelige metoden forble skolastikken, som i stor grad gikk ut på å tenke mye, men i liten grad utføre eksperimenter. Derfor var det først da legevitenskapen ble mer eksperimentell på 1500- og 1600-tallet, at leger som Andreas Vesalius, Michael Servetus, Jacques Dubois og William Harvey, begynte å få en bedre forståelse av kroppens anatomi - men det er en annen historie. 

Middelalderens bidrag til hjerneforskningen var nok større enn den ofte gis ære for. Mye av kimen til en mer innfløkt forståelse av hjernen og dette organets betydning ble likevel lagt i middelalderen, særlig gjennom arbeidene til medisinere som Avicenna eller Arnau de Vilanova. Det er lett å påpeke begrensningene i kunnskapen til middelalderens medisinske ekspertise, men fakta er at vi selv i dag – til tross for all vår kunnskap og teknologiske framskritt – ennå ikke har løst hjernens mange mysterier.

 

Kilder og litteratur

Biskop Arnes saga, overs. G. og M. Stefansson, Oslo 2007.

Dietrichs,E., Brean, A. og Frich, J. C. (2018). «Introduksjon – hjernen i historien», Michael, 15: Supplement 22: 7-14.

Dietrichs, E. og Stien, R. (red). (2006). Hjernen og kunsten, 2.utg. Oslo.

Hartnell, Jack. (2019). Medieval Bodies: Life, Death and Art in the Middle Ages, London.

Morkinskinna: Norske kongesoger, 1030-1157, overs. K. Flokenes, Stavanger 2001.

Raziman-Kedar, Y. (2009). "The Intellect Naturalized: Roger Bacon on the Existence of Corporal Species within the Intellect," Early Science and Medicine, 14:1/3: 131-157. 

Saunders, Corinne og Fernyhough, Charles. (2016). “The Medieval Mind”, The Psychologist, vol. 29: 880-883.

Snorre Sturlusson, Norges kongesagaer [Heimskringla], overs. A. Holtsmark og D. A. Seip, 8. opplag, Oslo 1995.

Stratton, G. M. (1931). "Brain Localization by Albertus Magnus and Some Earlier Writers", The American Journal of Psychology, vol. 43:1: 128-131.

Trenery, Claire og Peregrine, Horden. (2017). "Madness in the Middle Ages", i: The Routledge History of Madness and Mental Health, Greg Eghigian (red), London: 62-80. 

Tronfølgelovene av 1163 og 1260, begge i Norske middelalderdokumenter, i utvalg ved S. Bagge, S. H. Smedsdal og K. Helle, Bergen/Oslo/Tromsø 1973.

Usama ibn Munqidh, The Book of Contemplation. Islam and the Crusades, overs. P. M. Coob, London 2008.

Verger, J. (2015). «The Universities and Scholasticism», i The New Cambridge Medieval History, V, c.1198-c.1300, D. Abulafia (red), Cambridge: 256-276.