Fra pest til korona - et historisk blikk på pandemier

Mot slutten av 1300-tallet skrev forfatteren av den islandske Flatøyannalen under året 1349: "På den tida blei den nordre verdsdelen heimsøkt av ei drepsott som var så stor at slikt aldri hadde skjedd tidlegare sidan landa blei bygde." Dette var en referanse til den pandemien vi kjenner som Svartedauden og som tok livet av omkring 50 millioner mennesker bare i Europa. Nesten 700 år senere, mot slutten av 2019, begynte de første rapportene å komme om et stort og dødelige influensautbrudd i den kinesiske storbyen Wuhan. I månedene som fulgte økte antallet tilfeller av koronaviruset også utenfor Kina og utbruddet spredde seg utover til nær sagt alle verdens hjørner. 11. mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) koronaviruset erklært som en pandemi. Historisk sett er pandemier ikke et nytt fenomen. 

Pesten i Aten

I det historiske kildematerialet finner vi en rekke beskrivelser av ulike sykdomsutbrudd som rammet en større befolkning. Et av de eldste skriftlige vitnesbyrdene av en pandemi, finner vi hos den greske historikeren Thukydides (ca.460-ca.400 f.v.t.). I sitt verk om Peloponneserkrigen, inkluderte han beskrivelser av et dødelig pestutbrudd som rammet i Aten og store deler av Hellas mellom 430-427 f.v.t. Nøyaktig hva slags sykdom dette egentlig var, er noe usikkert. Thukydides forteller at et eldre orakelutsagn, som innvarslet katastrofen ble heftig omdiskutert hvorvidt orakelet hadde varslet katastrofen som en "pest" (loimos) eller som "sult" (limos), men at mange helte mot førstnevnte, pest-begrepet. Tradisjonelt har det også vært antatt at utbruddet i Aten var en byllepest, men i nyere tid har en rekke andre teorier vært lansert. Det har vært hevdet at beskrivelsene passer bedre på enten en eller annen form for infeksjonssykdom (i form av epidemisk flekktyfus, tyfoidfeber, sykdom i flekkfebergruppen, pest, miltbrann, meslinger eller streptokokkinfeksjon), eller også forgiftning av drikkevannet. 

Ifølge Thukydides hadde pesten tatt til i Etiopia, før den spredde seg til Egypt og Libya. Han hevdet også at sykdommen kom til Aten med folk fra havnebyen Pireus. Thukydides var ikke bare et øyenvitne til pestens herjinger: "For både var jeg selv angrepet av den og så også selv andre som var utsatt for den." Han hadde med andre ord førstehåndskunnskap om denne sykdommen. Thukydides forteller at: "[f]ørst kjente de en svær hete i hodet og øyene ble røde og brennende. Svelg og tunge ble snart blodsprengte og ånden ble ganske særlig illeluktende." Han forteller deretter hvordan dette gikk over i nyseanfall og heshet, før sykdommen trengte nedover i kroppen og utløste kraftige hosteanfall. Det kunne også etterfølges av oppkast forbundet med store smerter.

Han forteller deretter om ytre og indre forskjeller: "Utvendig var ikke legemet særlig varmt å kjenne på, og likblekt var det heller ikke, snarere rødlig eller bortimot blåsvart, og med et utslett av små byller og sår." Pasientens indre var derimot noe helt annet: "Men innvendig brente de slik at de syke ikke tålte å ha de tynneste klær på seg eller det fineste lin over seg, og ikke tålte annet enn å være nakne. Helst ville de kaste seg ut i kaldt vann, og når ingen passet på dem, hoppet de ned i brønnene, drevet av sin uslukkelige tørst." Foruten tørste, slet også syke å få hvile eller søvn, noe som plaget dem stort. Det var vanlig at syke enten på den niende eller syvende dagen "bukket under for den indre brann." For de som overlevde denne fasen, var det mer smerte i ventet: "da trengte sykdommen ned i underlivet og fremkalte der stygge sår, og samtidig oppsto en heftig diaré som avkreftet de fleste slik at de døde. Slik gikk sykdommen gjennom hele legemet.

Pesten i Aten, av Michiel Sweerts, c. 1652–1654.

Hvor dødelig denne sykdommen var, er vanskelig å si nøyaktig. Ifølge Thukydides og andre kilder, døde omkring en tredjedel av befolkningen i Attika (landskapet rundt Aten) i pestutbruddet. Noe av årsaken til at dødeligheten ble svært høy, skyldtes at en stor del av den omkringboende befolkningen hadde søkt tilflukt innenfor Atens bymurer for å unngå krigshandlingene i forbindelse med den pågående krigen mellom ulike greske bystater. Aten var dermed overbefolket da pesten slo til. Hvorvidt dette faktisk stemmer, og i så fall hvor mange døde det kan være snakk om, er som nevnt usikkert. Mens pesten i antikkens Hellas hadde en begrenset utbredelse, finnes det flere eksempler på sykdomsutbrudd som kan ha et langt større nedslagsfelt. I slike tilfeller snakker vi gjerne om en pandemi.    

Hva er en pandemi?

Hva er egentlig en pandemi? Begrepet kommer opprinnelig fra gresk, og er sammensatt av de to ordenene pan ("alle") og demos ("folk"). En pandemi referer således til en sykdom som rammer "alle folk", underforstått at den rammer svært mange mennesker og spres over et stort geografisk område. WHO benytter det om en verdensomspennende spredning av en ny sykdom. Mange vil kanskje tenke at pandemier dermed må være et moderne fenomen, som må ses i sammenheng med moderne globaliseringsprosesser. Historisk sett er imidlertid pandemier langt ifra et nytt fenomen, men har en lang og dødelig forhistorie.

Stadig nye innovasjoner innenfor kommunikasjon og transport har vært med på å stadig vekk binde verden tettere sammen, men også legge til rette for at sykdommer har kunne spre seg over langt større distanser. I antikken og middelalderen spredde sykdommer seg gjerne gjennom ulike handelsruter og nettverk, både til havs og på land. På 1800-tallet ble sykdommer ført ut i verden med nye teknologiske innovasjoner som tog og dampskip, mens det på 1900-tallet eksalterte ytterligere med oppfinnelsen av flyet.

Før vi ser nærmere på disse historiske pandemiene, er det nødvendig å påpeke noen viktige forskjeller mellom ulike sykdommer, nemlig forskjellen mellom virus og bakterier. For mens Svartedauden i middelalderen skyldtes pestbakterien Yersinia pestis, så er dagens koronasykdom (COVID-19) en virusinfeksjon. Både virus og bakterier kan ved kontakt med mennesker utrette stor skade og spre farlige sykdommer, men de er likevel to vidt forskjellige ting.

Virus og bakterier - noen sentrale forskjeller 

Virus er mikroorganismer som ikke er i stand til å formere seg alene, men er avhengig av å invadere en vertscelle for å kunne produsere nye viruspartikler. De fleste forskere vil derfor ikke karakterisere et virus som levende, fordi det ikke er en organisme som kan leve et uavhengig liv. Virusene varierer stort i form: mange er mangesidede; andre er formet som taggete rundinger, eller kuber med avrundede hjørner; noen er tynne pinner, mens andre ser ut som en tråd med krøll på; og noen ser også ut som små romsonder. Men det finnes deler som er felles for mange forskjellige typer virus; skall, kjerne og genetisk materiale.

I sin oppbygging består et virus av genetisk materiale (DNA eller RNA), som er omgitt av en beskyttende proteintype. Det er denne genetiske informasjonen som gjør det mulig for viruset å kopiere seg selv ved hjelp av en vertscelle, som den er i stand til å hekte seg fast på og trenge inn i. Viruset overtar deretter cellens maskineri, som den bruker til å lage tusenvis av nye, modne og smittsomme virus. Viruset gjør rett og slett cellen om til en virusfabrikk.

Ikke en appelsin med nellikspiker, men koronaviruset (bilde: www.fhi.no)

SARS-CoV-2 er viruset som forårsaket utbruddet av sykdommen covid-19. Koronafamilien omfatter mange ulike virus som kan gi luftveisinfeksjon. Enkelte av disse medfører bare en forkjølelse, mens andre kan være langt farligere og resultere i alvorlig sykdom og i ytterste fall, dødsfall. Viruset er i slekt med et annet koronavirus som var årsaken til utbruddet av SARS (Severe Acute Respiratory Syndrome) i 2002/2003, men er ikke det samme viruset.

Bakterier er på sin side encellede mikroorganismer, som er i stand til å formere seg selvstendig ved deling. I likhet med virus, kan også formen på bakterier være veldig varierende (kuler, staver eller spiraler), noe som også brukes for å dele dem inn i grupper. Bakterier finnes overalt, både utenpå og inne kroppen vår. De fleste av disse er fullstendig harmløse, og noen er rett og slett til nytte for oss. Enkelte bakterier er derimot i stand til å fremkalle sykdommer, enten fordi de er kommet til feil sted (f.eks. når en tarmbakterie fra mennesker eller dyr overføres til matvarer), eller fordi de er bevisst er konstruert til å invadere oss.

Pestbakterien Yersinia pestis (bilde: Wikipedia).

Disse forskjellene mellom virus og bakterie har avgjørende betydning for hvordan vi kan behandle sykdommene de påfører. I motsetning til bakterier har ikke virus noe stoffskifte, og er derfor ikke i stand til å formere seg før de er inne i en celle. Derfor kan man heller ikke bruke medisiner, eller "giftstoff", uten at det også rammer cellene. Dette er bakgrunnen for at behandlingen av virusinfeksjoner som regel overlates til pasientens eget immunforsvar og er også årsaken til at for eksempel ikke antibiotika virker som medisin. Når skal behandle virusinfeksjoner, som f.eks. influensa, er det som regel symptomene på sykdommen man prøver å gjøre noe med, heller enn å fjerne viruset som forårsaker sykdommen. Det er også mulig å vaksinere seg mot enkelte virussykdommer. Det gir kroppen noen arbeidsredskaper til å nedkjempe viruset raskere. Kroppen utvikler stoffer som virker mot viruset, for eksempel ved å hindre det i å sette seg fast i og komme seg inn i cellene, eller blokkerer virusets formering slik at sykdommen faller raskt til ro.

Den omdiskuterte pestbakterien 

Både middelalderens og moderne pestsykdommer forekommer i to ulike former, bylle- og lungepest, der forskjellene er avhengig av smittemåte og sykdomsutvikling. Byllepest var (og er) mest utbredt. Smitten oppstår gjennom loppebitt fra lopper infisert av pestbakterien Yersinia pestis, som overfører smitten fra rotter til mennesker. Byllene er resultatet av svære hevelser av lymfeknuter i området som drenerer bittstedet, slik som under armen eller i lysken. Fra byllene vil bakteriene ofte spres videre med blodet og gi lungebetennelse, blodforgiftning (sepsis) og noen ganger hjernehinnebetennelse (meningitt).

          Den andre formen, lungepest, kan skyldes dråpesmitte fra pasienter med pestinfeksjon i lungene. Sykdommen ytrer seg som en lungebetennelse med voldsom ødemdannelse (væskeutsiving) i lungene, og har dødelig utgang i løpet av to–tre dager på grunn av åndedrettssvikt. Mens personer med byllepest kunne overleve, er mortaliteten (dødeligheten) ved lungepest 100 prosent uten antibiotikabehandling. Samlet sett er dødeligheten under Svartedauden i middelalderen, antatt å ha vært på omkring 80 % av de som ble smittet.

Ved byllepest og den medfølgende sekundære lungepesten inntreffer døden normalt etter tre til fem dager etter at symptomene viser seg, mens ved primær lungepest inntreffer døden gjerne innen to døgn. Inkubasjonstiden, perioden fra smitte til symptomer viser seg, ligger på tre til fem dager, med noe kortere varighet for primær lungepest. En variant kalt primær septisk pest, som normalt opptrer der loppa har bitt direkte i ei blodåre, forårsaker gjerne døde på mindre enn 14 timer fra smittetidspunktet.

Det er enkelte akademikere som har satt spørsmålstegn til teorien om at Svartedauden skyldtes Yersinia pestis. Disse forsøkene på revisjon har i stor grad blitt møtt med stor skepsis fra andre historikere og forskere. Den norske historikeren Ole Jørgen Benedictow, som er en internasjonalt anerkjent autoritet på Svartedauden, tok i 2010 for seg disse alternative teoriene og grunnlagene de bygde på. Hans konklusjon var at alle de alternative teoriene var umulig og bygde på et sviktende metodisk og empirisk grunnlag. Det var gjentatte pestepidemier i Europa i pestperioden 1347-1654, men det skyldtes ikke stadig tilførsel av nye pestakterier utenifra. Ifølge Benedictow kom det av at “pestbakterier slo rot i rottekoloniene over nesten hele Europa, etablerte lokale pestreservoarer der pest sirkulerte og ga opphav til pestepidemier” (se lenke).

          En annen nestor innenfor norske pest-studier, historikeren Ole Georg Moseng, har derimot advart mot å tenke på pesten som én sykdom og at "pest er en svært fleksibel og mangfoldig epidemi." Moseng problematiserte i sin avhandling fra 2007, blant annet hvordan mye av historikeres tilnærming til pestutbruddene i fortiden tar utgangspunkt i kunnskapen fra moderne pestutbrudd. Det vil alltid være en viss fare for feil forbundet med forsøk på å stille diagnoser basert på beskrivelser av ulike symptomer i kildematerialet, særlig når en tar utgangspunkt i moderne diagnoser og sykdomsbilder. Det er for eksempel ikke uvanlig at middelalderens kronikører brukte bibelske forbilder, gjerne hentet fra apokalyptiske tekster, i skildringer av pestutbrudd. 

Konsensus synes fortsatt å være at Svartedauden skyldtes Yersinia pestis. Senere debatter har i større grad skiftet fokus til hvordan selve spredningen av bakterien forekom og hvorvidt pesten ble introdusert til Europa flere ganger. Den tradisjonelle forklaringen er at pestbakterien først angrep lopper, som deretter bet seg fast på og infiserte svartrotter (Rattus rattus) og at pesten deretter ble overført til mennesker. Manglende referanser til massedød blant rotter i kilder fra middelalderen, har imidlertid fått enkelte til å revurdere rottenes rolle i spredning av pesten. Det har ført til at enkelte akademikere har ment at andre gnagere i større grad var smittebærere, mens andre har hevdet at spredningen i stedet må ha skjedde direkte mellom mennesker gjennom lus og lopper i hår og klær enn med rottelopper (se lenke). Det er likevel lite som tyder på at rottene kan frifinnes.

Når det gjelder spørsmålet om pesten ble introdusert til Europa flere ganger utenifra eller holdt seg i Europa, så tyder mye på at det sistnevnt var tilfellet. Forskere som har undersøkt levningene etter folk fra 21 forskjellige steder og som levde under pestperioden i blant annet dagens Storbritannia, Frankrike, Spania og Tyskland, klarte å trekke ut åtte pestbakterie-genomer fra DNA. Variasjonene mellom disse var forholdsvis små, men vitner om at pestbakterien gikk gjennom en tilpasningsprosess under pestutbruddet i Europa. Disse variantene er tett i slekt med hverandre, og de kan ha eksistert samtidig i forskjellige regioner i Europa. Det at alle disse bakteriene er i samme slektslinje, fikk forskerne til å konkludere med at pesten holdt det gående i Europa i flere hundre år, istedenfor å bli re-introdusert fra utsiden i flere omganger (se lenke).

Nyere forskning har også sannsynliggjort at pestbakterien Yersinia pestis har en mye eldre forhistorie med oss mennesker enn det som tidligere har vært antatt. I 2012 avdekket forskere fra universitet i Tübingen at genprøver fra ofre etter Den justinianske pesten på 500-tallet, hadde flere likhetstrekk med pestbakteriene som herjet både på 1300-tallet og i moderne tid. I 2018 ble også historien til Yersinia pestis dyttet ytterligere tilbake. En svensk studie hevdet å ha funnet spor av pestbakterien i DNA (aDNA) fra skjeletter som var mer enn 4900 år (se lenke). Det vil si at pestbakterien har vært med oss med helt siden både stein- og bronsealderen.

Historiske pandemier

Store deler av menneskets eldste historie ligger imidlertid skjult i fortidens mørke. Kildetilfanget blir desto mindre og mer fragmentert desto lenger bakover i historien vi beveger oss. Det kan derfor ikke utelukkes at det også har forekommet flere pandemier i historien, men at de arkeologiske sporene etter disse fortsatt gjenstår å bli funnet.

Den moderne vitenskapen, representert ved genforskning, har gjort det mulig å se inn i selve mennesket på jakt etter mer kunnskap om fortidige pandemier. Det har også lagt grunnlaget for et nytt forskningsfelt, paleobiologi, som forsøker å forklare livets utvikling. Kartleggingen av menneskets DNA har gitt oss mye ny og verdifull informasjon om menneskets sykdomshistorie. Forskningen tyder på at enkelte dødelige bakteriesykdommer har vandret med oss i tusenvis av år (se lenke).

Når det gjelder dokumenterte tilfeller av pandemier i historien, er det vanlig å snakke om tre store pandemier i løpet av de siste femtenhundre årene. Alle disse pandemiene er særlig knyttet til bakterier, fremfor alt én av disse: pestbakterier.

Den første globale pandemien: Den justinianske pesten

"På denne tiden var det et pestutbrudd, som nesten førte til at hele menneskeheten ble utryddet." Ordenene tilhører den bysantinske embetsmannen og historikeren, Prokopios (ca.500-c.565). Han skrev om det det som gjerne omtales som den første (semi-)globale pandemien, nemlig Den justinianske pesten (ca.541- ca.766). Det var ikke bare ett pestutbrudd, men en serie med stadig tilbakevendende pester, som særlig rammet Det bysantinske riket (Østromerriket) og hovedstaden Konstantinopel (dagens Istanbul). Pesten spredde seg derimot også til mange andre områder. Prokopios bemerket hvordan pesten: "omfavnet hele verden og tok livet av alle mennesker, uansett hvor enn forskjellige de var, uansett kjønn og alder."

Denne pesten har senere blitt oppkalt etter den daværende bysantinske keiseren, Justinian (r.527-566), som selv ble rammet av sykdommen. Keiseren overlevde, men det er antatt at pesten tok livet av opp mot 25 millioner mennesker. Til tross for at den bærer navnet etter keiseren var ikke pesten begrenset til Det bysantinske riket, men herjet også i havnebyer rundt Middelhavet, Midtøsten, Asia og deler av Nord-Afrika. Ifølge Prokopios skjedde det første utbruddet av pesten i havnebyen Pelusium, som lå i det østligste Nildeltaet, i Egypt i år 541. Fra Afrika spredde så pesten seg til Konstantinopel med et egyptisk skip lastet med korn. Konstantinopel var på dette tidspunktet den desidert største byen i hele kristenheten og hadde antakeligvis flere hundretusen innbyggere. 

Keiser Justinian I som har fått "gleden" av å få det store pestutbruddet på 500-tallet oppkalt etter seg. Kilde: Wikipedia.

I likhet med Thukydides, beskrev også Prokopios inngående hvordan sykdommen rammet de smittede. Han forteller hvordan det begynte med at "[d]e [smittede] fikk en plutselig feber", og at "kroppen viste ikke noe endring fra sin tidligere farge, og den var heller ikke så varm som en kunne forventet under en feber, ei var det heller noe inflammasjon som satt inn." Hverken leger eller de syke selv ante noe uråd om farene ved sykdommen: "det var derfor naturlig at ingen av de som ble rammet forventet å dø av den." Men Prokopios forteller så om hvordan sykdommen begynte å komme til syne: "Samme dag eller den påfølgende dagen, eller i løpet av få dager senere, begynte imidlertid byller å komme til syne, og det skjedde ikke bare i den deler av kroppen som kalles boubon (?), som vil si ‘under buken’, men kom også til syne i armhulen, og i enkelte tilfeller bak ørene eller ulike deler av låret." Dette tyder på at det var snakk om byllepest, selv om Prokopios i det videre forteller at sykdommen deretter kunne utvikle seg på ulikt vis hos forskjeller mennesker.

Nyere forskning har sannsynliggjort at pestbakterien som stod bak både Den justinanske pesten, også var den samme som stod bak den senere Svartedauden, nemlig Yersinia pestis. Det er uvisst nøyaktig hvor pestbakterien, men det er antatt at det skjedde et sted i Asia, i deler av dagens Kina og områder som tidligere utgjorde Sovjetunionen (se lenke). Den spredde seg deretter vestover mellom ca.200-1400, sannsynligvis via det eldgamle handelsnettverket som gjerne kalles for Silkeveien.  

Det er svært vanskelig å si noe sikkert om hvor mange som døde som følge av Den justinianske pesten. Historikere antar imidlertid at det kan ha vært så mange som mellom 25-50 millioner mennesker. Det var også slik at det i kjølvannet av det opprinnelige pestutbruddet i 540-årene, var flere gjentatte pestutbrudd i ulike deler av verden de påfølgende århundrene. Det vedvarte inn i tidlig middelalder, der det blant annet er registrert en rekke pestutbrudd i Europa i perioden 629-767.

Den andre globale pandemien: Svartedauden

Den andre globale pestpandemien er nok den mest kjente av alle historiske pandemier, nemlig den vidkjente Svartedauden. Dette pestutbruddet rammet særlig Europa svært hardt i perioden 1347-51, men også Midtøsten, Asia og Nord-Afrika ble rammet hardt. Det var heller ikke bare snakk om ett pestutbrudd, men snarere begynnelsen på en lang rekke med pestepidemier som kom tilbake helt fram til 1722. Den franske legen og historikeren, Jean Noël Biraben, hevdet på 1970-tallet at kildematerialet indikerte at det i snitt brøt ut 28 pestepidemier i ulike deler av Europa hvert år i løpet av pestperioden 1356-1649. Senere forskning har kritisert Biraben for at deler av tallmaterialet hans mangler referanser (se lenke), men rokker likevel ikke ved hovedtendensen om gjentatte og vedvarende pestutbrudd. For Norges del har Ole Jørgen Benedictow sannsynliggjort at det i perioden 1348-1654 var 30 pestbølger bare i Norge (se lenke).

          Pesten kom etter sigende østfra. Allerede i 1330-årene ble rapport om pestutbrudd i Kina, i Hubei-provinsen, som senere også spredde seg til via handelsnettverket som utgjorde Silkeveien. Hvorvidt det var det samme pestutbruddet som også brakte smitten til Europa er mer omdiskutert. Mye tyder på at pestbakterien var den samme som på 500-tallet, men at den hadde holdt seg i de østlige områdene av Volga-elven i påfølgende århundrer.

En rekke samtidige europeiske kilder, plasserer utbruddet i sammenheng med mongolenes beleiring av den viktige havnebyen Kaffa på Krim, nær Svartehavet, i 1346. I forbindelse med beleiringen brøt ut pest i den beleirende mongolske hæren under ledelse av Jani Beg (d.1357). Snarere enn å oppgi beleiringen, brukte mongolene det i stedet til å drive et av de første dokumenterte tilfellene av bakteriologisk krigføring (se lenke): likene av de døde ofrene for pesten ble lagt i katapulter og skutt over bymuren. Smitten spredde seg deretter raskt til de beleirede innbyggerne. Da genovesiske handelsfolk begynte å flykte, og førte de med seg sykdommen på sine skip via Konstantinopel og så til Sicilia og Italia.

Det var ikke bare i Europa pesten herjet, den spredde seg også til det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom året 1348. I de påfølgende årene spredte den seg også til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa og Skandinavia og til sist Russland i 1351. Pesten fulgte gjerne handelsrutene, særlig sjøveien, innad i Europa. Havet var på mange måter middelalderens «motorveier», noe som la grunnlaget for omfattende handelsnettverk og kommunikasjon. Det forklarer også hvorfor pesten rakk å spre seg over såpass store distanser på relativt kort tid. Italienske handelsmenn brakte pesten fra Sicilia og Italia til Nord-Europa, der den dukket opp i England i 1347. Her spredde den seg raskt langs hele kysten og sannsynligvis ble sykdommen ført blant annet Skandinavia på høsten 1348.

I forbindelse med Svartedauden i Norge er det nok mange som har hørt sitatet om at: "det kom et skip til Bjørgvin i 1349…" (som også var tittelen på Torill Thorstad Hauger populære ungdomsbok fra 1980). Sitatet er hentet fra den tidligere nevnte islandske annalen, Flatøyannalen, fra slutten av 1300-tallet (se lenke). Her fortelles det at det nettopp hvordan pesten kom til Bergen med et engelsk skip: "På denne tiden seilte en kogge fra England med mange folk og la inn på Vågen i Bergen. Litt ble losset, siden døde alle folkene på skipet. Men da lasten fra skipet kom opp i byen begynte byfolkene å dø." Deretter spredde den fryktelige pesten seg videre utover i hele landet.

Pestutbruddet i Norge var derimot ikke fullt så enkelt at det oppstod ett sted og deretter spredde seg til hele landet. Benedictow argumentert for at det må ha vært snakk om to pestutbrudd i Norge i 1348/49. Det første utbruddet skjedde sannsynligvis på Østlandet, enten via de viktige handelsbyene Tønsberg og Oslo. Herfra spredde pesten seg til innlandet. Et viktig argument for denne tesen, er nemlig at parallelt med at pesten ble rapport i Bjørgvin, var biskopen av Hamar død av pest – smitten kan ikke ha rukket hit fra Bergen, men hadde etter større sannsynlighet blitt spredd fra andre deler av Østlandet (se lenke).

Men hvor mange var det som døde som følge av Svartedauden? Det er et vanskelig spørsmål å svare på fordi vi ikke har noen sikre tall, hverken på hvor mange det var i Europa i forkant av pesten eller i etterkant. Det som derimot er sikkert er at folketallet i Europa i århundrene forut for pestutbruddet hadde steget betydelig. I perioden 950-1260 var klimaet varmere over store deler av verden, noe som kombinert med nyvinninger innenfor jordbruket (slik som introduksjonen av stålplogen), medførte at overskuddet fra jordbruket økte, noe som igjen la grunnlag for befolkningsvekst. Mens folketallet i Europa rundt år 1000 var på omkring 35 millioner, doblet og nesten tredoblet, befolkningen fram mot 1300. Før pesten traff antar en at Europa hadde en befolkning på rundt 80 millioner. Det er videre antatt at så mange som 50 av disse 80 millionene kan ha omkommet som følge av Svartedauden.  

Svartedauden var katastrofal, men rammet også ulikt i ulike regioner og områder. For Englands hevder historikere at et sted mellom 30-50 prosent av befolkningen kan ha dødd, noe som nok er tilfellet mange steder. I Norge synes derimot mortaliteten (dødeligheten) å ha vært svært høy. Ifølge den islandske Flatøy-annalen, var det etter pestens herjinger bare en tredjedel av befolkningen igjen i Norge (se lenke). Det er nok mulig at det er litt vel høyt tall, men de fleste historikere antar at et sted mellom 50-60 prosent av befolkningen kan ha omkommet. Enkelte land slapp imidlertid unna de verste herjingene. I Polen var en forholdsvis tidlig ute med å stenge grensene, mens islandske kilder nevner at pesten ikke kom til Island fordi det ikke kom noen skip fra Norge dette året.

Demografisk sett er det liten tvil om at Svartedauden var en enorm katastrofe. Selv om senere pestepidemier medførte et høyere tapstall, så var Svartedauden, prosentvis justert etter folketall, det dødeligste sykdomsutbruddet som er registrert – med unntak av de kopper- og mesling-utbruddene som utraderte store grupper blant den amerikanske urbefolkningen i tidlig moderne tid. Men hva er årsaken til det? Jo, dersom Svartedauden bare hadde vært begrenset til ett stort pestutbrudd, ville sannsynligvis folketallet etter nok så kort tid gått tilbake til omtrent forholdene før pesten. Det som derimot var tilfellet var at pesten gjentatte ganger kom tilbake, noe som medførte at befolkningsnedgangen vedvarte helt til omkring 1450.

Men pesten var ikke den eneste årsaken. Senmiddelalderen var på mange måter en dårlig tid for Europa: allerede rundt inngangen til 1300-tallet var klimaet i ferd med å bli kaldere. I tiårene fram til 1320 var det lange perioder med store nedbørsmengder, noe som førte til at avlinger slo feil og utløste perioder med hungersnød. Mye tyder på at immunforsvaret til mange, særlig fattige bønder, dermed var svekket allerede i forkant av pestutbruddet. I tillegg var Europa hjemsøkt av mange ødeleggende kriger, spesielt den såkalte Hundreårskrigen (1337-1453) mellom Frankrike og England. På mange måter la alle disse faktorene til rette for "en perfekt storm", noe som kulminerte i en demografisk og økonomisk krise.

Den tredje globale pandemien og andre epidemier

Den tredje globale pandemien, var det pestutbruddet som slo ut i India, Kina, Indonesia, Madagaskar og flere andre steder mellom 1894 og 1940. Det er i hovedsak lærdommen fra denne pandemien som har dannet grunnlaget for den moderne medisinske forståelsen – og behandlingen – av pestsykdommer. Det var nemlig først mot slutten av 1800-tallet at det ble oppdaget at den samme pestbakterien som stod bak utbruddene i både Kina og India, var den samme som stod bak de to foregående historiske pest-pandemiene, Den justinianske pesten og Svartedauden. Det var også først i denne perioden at en mer effektiv behandling ble utviklet gjennom bruken av antibiotika. Likevel var mortalitetsraten tidvis svært høy også ved dette pestutbruddet; blant annet døde omkring 6 millioner mennesker av pest i India mellom 1900-1909.

          I 1894 brøt det ut byllepest i Hong Kong og fra mai til oktober døde nærmere 2000 mennesker. En rekke medisinske forskere ble sendt til Hong Kong for å studere pestutbruddet, deriblant den sveitsisk-franske legen og bakteriologen, Alexander Yersin (1863-1943). Han var blitt sendt av franske myndigheter og Pasteur-instituttet for å studere pestutbruddet. I forbindelse med dette arbeidet klarte han å isolere pestbakterien. Samtidig gjorde også den japanske legen og bakteriologen, Kitasato Shibasaburō (1853-1931), en liknende oppdagelse, men æren – og derav navnet på pestbakterien (Yersinia pestis) – tilfalt senere Yersin. I tillegg til å ha oppdaget pestbakterien, oppdaget også Yersin at det var samme bakterie som stod bak smitten hos både gnagere og mennesker. I 1898 oppdaget den franske legen, Jean-Paul Simond (1858-1947), at bakterien ble overført av lopper til rotter. En effektiv behandling av pestsmitte ved utviklingen av anti-serum tok til i 1896, men det var ført på 1930-tallet at den ble mer effektiv ved bruken av ulike former for antibiotika (sulfonamider), før bruken av streptomycin tok til i 1947 (se lenke).

Alexander Yersin, som oppdaget pestbakterien. kilde: Wikipedia.

          Selv om det i dag finnes en behandling av pest (i form av antibiotika), forekommer det fortsatt utbrudd av byllepest i deler av verden. Under Vietnamkrigen mellom 1965-1975, var mer enn 80 prosent av alle bekreftede tilfeller her. Siden den gang afrikanske land dominerte statistikken for pestutbrudd, med mer enn 90 % av alle dokumenterte tilfeller mellom 1990-åra og utover på 2000-tallet.  

Foruten disse tre store pest-pandemiene, er det også en rekke andre historiske sykdomsutbrudd som blir regnet som globale pandemier. Det gjelder særlig den influensainfeksjonen som herjet i store deler av verden mellom 1918-1919, som ofte kalles for Spanskesyken (se lenke). Mellom 50-100 millioner mennesker døde – noe som er flere enn antall døde under første verdenskrig og andre verdenskrig til sammen. Utbruddet av influensaen skjedde ikke i Spania, slik navnet skulle tilsi. Det er antatt at utbruddet startet i amerikanske militæranlegg og at smitten spredde seg til Europa med amerikanske soldater. Årsaken til at Spania fikk "æren" av å navngi sykdommen, skyldtes at landet var nøytralt. Mens pressen i andre land var underlagt streng sensur som følge av stridighetene, skrev spanske medier om influensaens herjinger i Spania.

Virusinfeksjoner har også stått bak en rekke andre pandemier i moderne tid. På 1900-tallet var det foruten Spanskesyken, to andre influensa-pandemier; den såkalte Asia-syken i 1957-1958 og Hong Kong-syken (evt. Mao-syken) i 1968. På begynnelsen av 2000-tallet har det også vært en rekke andre influensavirus som har resultert i flere pandemier, slik som HINI, SARS, Avian eller MERS (hvorav enkelte ofte er kjent under sine mer folkelige navn, slik som "svine-" eller "fugleinfluensa"). Blant annet ble SARS-utbruddet i 2002 året etter erklært som en pandemi av WHO.

Foruten disse kunne en godt også inkludert en rekke andre sykdommer og sykdomsutbrudd på lista over historisk pandemier. Lepra-bakterien (spedalskhet eller også kalt "Hansen’s disease") har vært kjent i tusenvis av år, mens det i tidlig moderne tid var store utbrudd av dødelige sykdommer som kopper, kolera, difteri og tuberkulose. Fra vår nyere tid kunne en nok også inkludert den store HIV/AIDS-bølgen fra 1980-tallet eller også det fryktede Ebola-viruset siden 1990-årene.

Enkelte historiske sykdommer og pandemier, har vi derimot til gode å ennå fullstendig forstå hva slags sykdommer de egentlig var. Det gjelder for eksempel den store danse-epidemien som herjet deler av Europa på begynnelsen av 1500-tallet (se lenke), eller også de dødelige såkalte svette-sykdommer, slik som den dødelige Engelsk svette i senmiddelalderen (se lenke) eller den såkalte Picardiesvetten på 1700-tallet (se lenke). Men hvilke grupper i samfunnet er mest utsatt i forbindelse med en pandemi?

Hvem er det som rammes i samfunnet?

Pandemier rammer tidvis mange ulike grupper i samfunnet, men kan gjøre det på ulikt vis. Alder, kjønn eller sosial posisjon er alle faktorer som spiller inn. Historisk sett har rikfolk hatt større sjanser for å overleve enn fattige, som vanligvis er mer mottakelige for syk­dom­mer som følge av feil- og underernæring. Svært mange av rapportene i forbindelse med det pågående koronautbruddet har pekt på liknende tendenser.

I USA har afro-amerikanske og spansktalende/latin-amerikanske grupper vært mer utsatt for å pådra seg koronasmitte enn tilsvarende tall er innenfor andre grupper (se lenke). Dette henger i stor grad sammen med økonomiske forhold, der afro-amerikanere og spansktalende/latin-amerikanske minoriteter ofte ikke har like stor tilgang på medisinsk behandling eller mulighet til å holde seg hjemme i karantene for å unngå smitte.

Når det gjelder forskjeller innenfor alder og kjønn. Det er generelt rapporter om en overvekt av eldre eller personer med underliggende sykdommer (hjerte- og lungesykdommer, diabetes eller overvekt) blant de døde. I tillegg synes menn å være mer utsatt enn kvinner. Ifølge rapporter fra WHO og kinesiske myndigheter ved utgangen av februar (28.02), var aldersgruppen 80+ overrepresentert blant de bekreftede dødsfallene (21,9%), mens den bekreftede dødsraten for menn (4,7%) var markant høyere enn for kvinner (2,8%).

De norske tallene speiler en del av de samme tendensene. Ifølge tall fra FHI (Folkehelseinstituttet), så er det i skrivende stund (per 15.04) registrert 184 bekreftede pasienter som behandles på norske sykehus for korona, hvorav gjennomsnittsalderen for disse pasientene var 62 år, og 76 % er menn. Det er totalt 130 dødsfall varslet til Folkehelseinstituttet (per 15.04.2020 kl.08.00). Dette er riktignok noe usikre tall, siden det ikke alltid er mulig å skille om pasienten har dødd av eller med covid-19. Blant de døde er gjennomsnittsalderen 84 år (medianalderen er 86), og 53 % er

menn. Det er altså særlig de eldre som synes å være mest utsatt. I så måte synes Spanskesyken i 1918 å danne en kontrast.

Da influensautbruddene først ble rapportert på sommeren 1918, var det særlig mange unge som synes å ha blitt rammet. Den høyeste dødsraten var innenfor aldersgruppen 27-30 år. Hvorfor akkurat denne aldersgruppen med relativt unge mennesker, var såpass utsatt, er noe forskere fortsatt forsøker å forklare. Muligens var dette personer som hadde unnsluppet et tidligere influensautbrudd omkring 20 år tidligere, eller, alternativt det stikk motsatte, nemlig at immunforsvaret til disse personene allerede var svekket som følge av deres tidligere influensa-historikk.

For Svartedaudens vedkommende, synes det å ha vært en langt mer "demokratisk" sykdom. Ikke bare rammet pesten langt flere enn tidligere, men den rammet også (i hvert fall i den første fasen etter 1347) like hardt blant alle grupper i samfunnet: ung som gammel, kvinner som menn, fattig som rik. Det faktum at pesten rammet alle i samfunnet, kom blant annet til uttrykk i kunsten. Allerede i forkant av Svartedauden, men markant økende i etterkant, er såkalte motiver av såkalte "dødsdanser" (Totentanz eller Dance macabre) i kirkebygg rundt om i hele Europa. Disse bildene framstiller hvordan pesten rammet både høy og lav: døden danser i lag med personer fra en rekke ulike samfunnsgrupper, slik som konger og dronninger, biskoper og paver, kjøpmenn og fattige.

Bernt Notke (1435-1509), Surmatants (Totentanz), fra slutten av 1400-tallet. I Nikolaikirken i Tallinn, Estland. kilde: Wikipedia.

Det som derimot kjennetegner pestutbruddet i 1340- og 1350-årene, er at disse ikke var enestående, men snarere vendte pesten tilbake gjentatte ganger i århundrene som fulgte. Enkelte av disse senere utbruddene synes å ha rammet enkelte grupper. Flere steder rundt om i Europa ble det rapport tilfeller av epidemier senere på 1300-tallet som særlig rammet de aller minste i samfunnet. Denne barnedauden slo blant annet til i Norge i 1360. Det at gjentatte barnekull nærmest ble utradert fikk store demografiske konsekvenser ettersom hele generasjoner på den måten forsvant. Det er også noe av forklaringen på at folketallet i Norge og Europa ikke klarte å ta seg opp igjen før fra midten av 1400-tallet. Men hvordan var det å leve gjennom Svartedauden? 

Boccaccio og Svartedauden i Firenze

En av de mest kjente beskrivelsene av en historisk pandemi, finner vi hos den italienske forfatteren og poeten, Giovanni Boccaccio (1313-1375). Boccaccio har ikke bare etterlatt en beskrivelsene av Svartedauden, men også et av verdenslitteraturens store klassikere. I sitt mesterverk, Dekameronen, beskrev Boccaccio pestens herjinger i sin egen hjemby, Firenze: "Det første jeg har å fortelle, er altså at i det Herrens år 1348 brøt pesten ut i den vakreste av alle Italias byer, det så berømte Firenze".

Boccaccio kom også inn på symptomene til de som ble rammet, noe som etter sigende skilte seg fra slik pesten hadde utviklet seg lenger østover: "Disse symptomene var ikke de samme som i Østen, hvor det sikreste tegn på at døden nærmet seg, var at den syke begynte å blø neseblod. Hos oss opptrådte det til å begynne med byller i lysken eller under armene, og de kunne bli så store som et egg eller til og med som et eple; folk kalte dem i alminnelighet gavoccioli ("hevelser" eller "byller"). Disse byllene spredte seg snart i alle retninger utover hele kroppen, og etter en stund opptrådte også andre symptomer, nemlig noen mørke, ofte helt svarte flekker, som viste seg på armene eller lårene; de kunne være store og forholdsvis få, eller tallrike og ganske små. Både byllene og flekkene var sikre tegn på at døden nærmest seg." 

Han forklarte videre hvordan de fleste som ble rammet døde etter tre dager når symptomene hadde vist seg, men også at svært mange av de som døde ikke hadde vist tegn til feber eller sykdom. Etter hvert som pesten spredde seg, ble hele samfunnet lammet. Det lille som var av noen form for "helsevesen" ble raskt overbelastet. Til slutt ble det ikke en gang mulig å begrave alle de døde. Samfunnet brøt rett og slett sammen: "Ingen hadde noen respekt mer hverken for menneskelige og guddommelige lover, for de som skulle påse at disse ble overholdt, var for en stor del syke eller døde, og de få som var igjen, manglet folk, slik at det ble umulig for dem å overholde sine embetsplikter. Det hersket med andre ord full oppløsning i byen; enhver kunne gjøre presis hva som falt ham inn, og ingen falt på å straffe ham for det."

A Tale from the Decameron (1916), maleri av John William Waterhouse. Kilde: Wikipedia.

Det var ikke bare i byene at samfunnsstrukturene som kollapset. Selv ikke de menneskene som stod hverandre nærmest var i stand til å ta hånd om de syke og døde: "Denne store ulykke som hadde rammet byen, førte til at familielivet gikk i oppløsning, slik at foreldre ikke brydde seg om å ta seg av barna når de var blitt syke, men simpelthen lot dem ligge hvor de var og overlot dem til sin skjebne." I denne perioden utviklet det seg nærmest en apatisk tilstand, der noen knapt registrerte alle de døde som mennesker: "folk ble etter hvert så vant til alle disse dødsfallene at en død mer eller mindre ikke spilte noen rolle; det kunne like godt vært et hvilket som helst husdyr som var død for den saks skyld."

Boccaccio fortalte så hvordan situasjonen etter hver antok nærmest apokalyptiske tilstander: "[h]ver eneste dag og hver eneste natt falt en mengde mennesker døde om på gaten, og de som døde hjemme, var det ingen som i det hele tatt tenkte på før likstanken ble sjenerende for naboene. Det var så mange døde og døende overalt at hele byen til slutt nærmest lignet et likhus. Når en var død, pleide naboene gjerne, hvis det i det hele tatt var mulig, å tilkalle hjelp for å få båret den døde ut på gaten. Svært ofte var det ingen hjelp å få, så de måtte gjøre det selv. Dette gjorde de ikke av omtanke for den døde, men simpelthen for å unngå å bli smittet selv. Hvis man gikk omkring i byen tidlig en morgen kunne man på kort tid se så mange lik ligge foran husdørene at det var nytteløst å forsøke å telle dem." 

          Det var ikke bare over bakken at det etter hvert begynte å bli overfylt av døde, det samme gjaldt også under bakken: "Kirkegårdene var ikke store nok til at alle de som døde, kunne bli begravd i innvidd jord. Ellers hadde det vært skikk og bruk at hver død skulle ha sin egen grav, men nå ble brakt inn døde hver time på dagen; derfor måtte man, ettersom kirkegårdene fyltes, grave store massegraver, og her dynget man simpelthen likene oppå hverandre så lenge det var plass." Slike massegraver har vi også forekommet ved en rekke senere pandemier, og er noe vi også har sett tendenser til flere ulike steder i forbindelse med den pågående koronapandemien.

          

En av overraskende få samtidige illustrasjoner av pestens herjinger i Europa under pestubruddet i 1347-51. Illustrasjon (ca. 1353) av Pierart dou Tielt , som viser innbyggere i Tournai som begraver ofrene for pesten (ms. 13076 - 13077 fol. 24v). Kilde: Wikipedia.

Ofre for koronapandemien gravlegges i massegraver i New York, på Hart Island. Kilde: Reuters. 

Boccaccio beskrev også hvordan mennesker reagerte på forskjellig vis i den situasjonen som oppstod som følge av pesten. Enkelte tenkte at "det sikreste middel mot smitten var å leve forsiktig og måteholdent og unngå all slags overdådighet". Disse sluttet seg sammen i små samfunn, der de isolerte seg fra omverden i håp om å unngå smitten. Boccaccio forteller deretter at enkelte valgte den stikk motsatte ytterligheten: "de mente at man skulle ete og drikke alt det man hadde lyst på, tam ed seg alle de fornøyelser livet bød på, og i det hele tatt ikke ta sykdommen alvorlig, men bare le og holde gjøn med den." Slike vitnesbyrd om hedonistisk oppførsel finnes det også beskrivelser av fra kronikører i andre land. Mange av disse klaget over hvordan moralen i samfunnet kollapset som følge av pesten, særlig hvordan kriminaliteten i samfunnet økte – siden det ikke fantes noen til å straffe de som brøt loven.

For kirken var det særlig den løsslupne seksualmoralen som var problematisk (se lenke). Det gjaldt ikke bare hvordan menn og kvinner oppførte seg, men det var særlig et problem med alle sodomittene. Enkelte geistlige så en klar sammenheng mellom tidens skandaløse moter, homoseksualitet og pest. Den italienske presten og fransiskaneren, Bernardino av Siena (1380-1444), hold ten lang preken der han hevdet at "Gud har sendt pesten på grunn av sodomi." Han hevdet videre at unge gutter hadde blitt "smittet av sodomi". Han mente at de skyldige var skreddere som hadde utstyrt guttene med for avslørende og trange hoser. I det store og det hele hevdet han at årsaken til alle av tidas katastrofer, fra pest til kriger og stormer, skyldtes sodomi.

Frykten for at homoseksualitet hadde forarget Gud, medførte forfølgelse av alle som ble mistenkt for sodomi. For enkelte fikk kirkens harde innfall mot homoseksualitet svært dramatiske konsekvenser – uansett alder. I 1365 ble det holdt en rettsak i Firenze mot den 15 år gamle Giovanni di Giovanni. Han ble anklaget og dømt for å være "en offentlig og beryktet passiv sodomitt." Dommen var svært brutal: Giovanni skulle føres rundt om i byen sittende på et esel, før han deretter offentlig skulle kastreres og deretter få ført et glødende jern ført "inn i den delen av kroppen der han hadde tillatt seg å bli kjent med sodomittenes praksis". Den brutale og barbariske dødsdommen skulle avtjene til skrekk og advarsel mot sodomiens konsekvenser.

Hvordan kan en forstå og behandle Dommedag?

I vår tid tror vi kanskje at "falske nyheter" er et moderne fenomen. På nett florerer det av ulike konspirasjonsteorier og dårlige råd om hvordan en skal forholde seg til koronapandemien, noe både norske myndigheter og andre har advart mot. Det er interessant at Boccaccio også nevner liknende tendenser i forbindelse med Svartedaudens herjinger:" Det var nok en del kvalifiserte leger, men det var også mange, både menn og kvinner, som syslet med legehåndverket uten noen gang å ha studert legevitenskap. Det var ganske rimelig at disse ikke ante noe om sykdommens opprinnelse og derfor ikke ante noe om sykdommens opprinnelse og derfor var ute av stand til å bekjempe dem. Svartedauden skånte ingen, men ofte kan det være stor forskjeller på hvilke grupper i samfunnet som klarer seg best og hvilke som er mer utsatt i forbindelse med pandemier.

Da Svartedauden dukket opp i 1347, hadde vestlig legevitenskap lite å stille opp med. For hvordan skal en gå fram for å kurere en sykdom som tilsynelatende tar livet av alle, men som en ikke kan se noen åpenbar forklaring på hvordan angriper eller sprer seg? Europeiske leger ble under den første bølgen (1347-1351) dermed stående som ubehjelpelige vitner til pestpandemiers herjinger. Vestlig medisin bygde ved midten av 1300-tallet fortsatt i stor grad på antikkens legevitenskap, slik den var blitt utformet av medisinere som Hippokrates (460-377 f.v.t.) og Galenos (ca.129-ca.210).

Portrett av Galenos av Georg Paul Busch fra 1700-tallet. Kilde: Wikipedia.

Menneskekroppen og hvordan den fungerte, samt hvordan ulike sykdommer påvirket den, bygde i stor grad på Galenos’ tanker om de fire væsker (humorer). Den gikk ut på at det i kroppen gjennomstrømmet fire væsker: svart galle, gul galle, blod og flegma (slim). Disse ble videre balansert av de fire elementene (ild, luft, vann og jord), de fire kvalitetene (varme, fuktighet, kulde og tørrhet), de fire livsfasene (barndom, ungdom, voksen alder og alderdom) og de fire årstidene. sykdom ble forstått som ubalanse i kroppen og mellom de ulike væskene, elementene eller kvalitetene.

Pesten kunne derimot ikke forstås – eller behandles – med utgangspunkt i teoriene til hverken Galenos eller andre av antikkens storheter. På mange måter måtte middelalderens leger begynne på bar bakke når det kom til det å forstå og behandle pesten. Det resulterte i en rekke teorier om hva som var årsaken til pesten. Noe overforenklet kan vi si at det i hovedsak fantes to overordnede forklaringer, nemlig det vi kan kalle teologiske og naturlige årsaksforklaringer. Disse fikk ulike konsekvenser.  

Den teologiske modellen – jakten på synd og syndebukker

Da pesten først slo til, så legene ingen andre muligheter enn å vende seg til Gud og stjernene. Årsaken til pesten ble særlig satt i sammenheng med fjerntliggende årsaker og pesten ble tolket ut i fra et teologisk rammeverk. Menneskene måtte åpenbart ha gjort noe som Gud ikke likte og at pesten derfor var en straffedom for menneskenes synder. Boccaccio nevner blant annet hvordan denne teoriene var utbredt i samtiden: "Man vet ikke om denne pesten skyldes innflytelsen fra himmellegemene eller om det er en straffedom som Herren har sendt over oss for våre synders skyld."

Mange følte at de levde gjennom Apokalypsen og at Dommedag var forestående. Bibelen var tross alt den store autoriteten og beskrivelsene i Johannes’ Åpenbaring synes å passe godt med hvordan samfunnet tilsynelatende kollapset. Botsøvelser og prekener understreket behovet for å gjøre bot og sone for sine synder. Et resultat av det sterke teologiske fokuset, var at mange vendte seg mot helgener og martyrene for støtte, slik som den hellige Sebastian (d.288), som ofte framstilles ved sin martyrdød gjennomboret med piler (som også ble et symbol på selve pesten), eller også den mer samtidige helgenen, Rochus av Montpellier (d.1327?/1376?), som også var en vernehelgen mot pest. Valfarten til ulike pilgrimsmål økte derfor i senmiddelalderen. I tillegg vokste det fram en omfattende minnekultur, der det ble svært viktig å minnes de døde. 

Umiddelbart etter at pesten slo til, synet mye av kunst- og kulturproduksjonen å ha stoppet opp. Flere steder stoppet byggevirksomheten opp eller forfalt. Det skjedde blant annet i England, der arbeidene med kirkebygg i Exeter, Tewkesbury og Lichfield synes å enten ha blitt oppgitt eller gikk svært dårlig i løpet av 1340-åra. Også i Italia kom konsekvensene av Svartedauden til uttrykk i kunsten, der det tilsynelatende skjedde et stil-skifte mot en mer inhuman kunst. Generelt ble kunsten i andre halvdel av 1300-tallet, preget av mer makabre uttrykk. Undertonen i mye av kunsten var gjennomsyret av utsagnet om memento mori - "husk at du skal dø".

Foruten det allerede omtalte motivet med "dødsdansen", var det fra slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet svært populært med kadavergraver, også kalt transi-graver. Det vil si at gravmonumenter og malerier gjerne framstilte groteske lik (ofte vedkommende som var gravlagt) i forråtnelsesprosessen. Dette var særlig et nord-europeisk elitefenomen. Et annet gjennomgangstema var også motivet med "de tre levende og de tre døde". Dette bygde på historien om tre unge prinser som er ute i skogen. Her møter de plutselig seg selv (som i et speil), men da i form av tre kadaver/skjeletter. I dette møtet minner så de tre døde de tre prinsene på at alt skal gå til grunne og at alt er forgjengelig, gjennom ulike utgaver av det latinske utsagnet: sum quod eris/ quod es olim fui (fritt oversatt: "vi var en gang som dere er/slik vi er skal dere bli").

Det mest ekstreme utslaget av periodens religiøse strømninger var de såkalte flagellantene (fra latin, flagellare, "piske"), "selvpiskerne". Dette var store grupper av mennesker som gikk barfot i prosesjoner fra sted til sted. Når der kom fra til en ny by, kledde de av seg på overkroppen og slo eller pisket seg selv til blods. Målet med denne avstraffelsen var å forhåpentligvis blidgjøre Gud ved å straffe sitt eget syndige legeme, men også gjennom å imitere Kristus’ lidelseshistorie (imitatio Christi). Slike opptog tiltrakk seg store skarer av skuelystne, noe som ironisk nok sannsynligvis også var med på å spre pestsmitten videre. Fenomenet var ikke like utbredt i hele Europa. Hovedsakelig var flagellanter mer utbredt i tyske og italienske områder. Mens mange dermed vendte blikket innover, mot egen syndighet, var det andre som vendte blikket utover i samfunnet på jakt etter syndebukker.

Framstillinger av flagellanter i et manuskript fra 1300-tallet. Kilde: Wikipedia. 

Vender vi kort tilbake til vår egen tid, så har det i forbindelse med det pågående koronautbruddet dukket opp mange rapporter fra ulike deler av verden om rasistisk motiverte angrep, kanskje særlig mot kinesere eller andre asiater. Slike tilfeller har blant annet blitt rapportert fra Storbritannia (se lenke), men faktisk er omfanget så stort at det allerede har fått en egen Wikipedia-side (se lenke). Under Svartedaudens herjinger i 1340-åra, var det også mange i Europa som ønsket å finne en syndebukk. Det gjorde at mange minoriteter ble ekstra utsatt for mulige overgrep. Det var flere ulike grupper i samfunnet som ble pekt ut, alt fra fattige, vandrere, tiggere, spedalske eller fremmede.

          På Sicilia var det for eksempel katalanerne som fikk skylden for pesten og svært mange ble i den anledning drept. Men den gruppen som det gikk desidert hardest utover, var den jødiske minoriteten i Europa. Antisemittisme og forfølgelsen av jøder var ikke noe nytt fenomen. Jødiske samfunn i Europa hadde særlig sett en eskalering av angrep i etterkant av Det første korstoget (1095-1099). Det ble rettet en rekke anklager mot jødene, slik som at de forgiftet drikkevann eller drepte kristne barn til sine blodritualer begynte å spre seg. I kjølvannet av pestens herjinger forekom det også en rekke massakre og pogromer (av russisk for "ødeleggelse") mot ulike jødiske samfunn rundt om i Europa, slik som Rhinland, Sveits, Spania og deler av Frankrike.

Disse angrepene på jødene var ikke autorisert av kirken og faktisk truet paven med å ekskommunisere de som angrep jøder. Det ble også påpekt at pesten herjet i områder av Europa der jødene var kastet ut, slik som i England og Italia. Det var derimot heller ikke en bred og populær folkebevegelse, selv om det tradisjonelt har vært framstilt noe som noe som sprer seg nedenifra og opp. Snarere har historikere som Samuel Cohn, påpekt at det i hovedsak var den sekulære og verdslige samfunnseliten som stod bak. Kildene vitner om at det i stor grad var borgherrer, grever eller hertuger, og kanskje den sterkeste pådriveren av de alle, den tysk-romerske keiseren, Karl IV av Böhmen (r.1346-1378).

Naturlige årsaksforklaringen: begynnelsen på moderne medisin?

Det var ikke utelukkende overnaturlige forklaringer som dominerte den medisinske ekspertisen i middelalderens Europa. Som allerede nevnt hadde legene i forbindelse den første pestbølgen innsett at deres kunnskaper var utilstrekkelig. Det fantes derimot også andre forklaringer. I middelalderen var det nære bånd mellom medisin og astrologi. Det var en utbredt tanke at himmellegemene, som planter, stjerne, solen og månen, kunne innvirke på menneskekroppen.

Mann og kvinne med pest, samt lege (?) som studerer stjernehimmelen. Illustrasjon fra Toggenburg-biblen (Sveits) fra 1411. Kilde: HistoryToday. 

Innenfor den astrologisk-medisinske tankegangen, var det ansett at det eksisterte en kobling mellom de 12 stjernetegnene og ulike deler av kroppen – slik som at Fiskene var særlig forbundet med føttene, Væren med hodet, osv. Månens bevegelser var blant annet antatt å regulere blodstrømmen i kroppen, slik at årelating måtte skje når himmellegemene tillot det. Mange trodde derfor at pesten var et resultat av en uheldig ansamling av himmellegemene. Men ikke alle leger trodde på astrologiens betydning. Den franske legen, Jacques Despars, som arbeidet mellom 1432-1453, påpekte at astrologenes påstander for det meste var usikre eller tvetydige og svært ofte villedende. Han tok derfor til orde for at årelating burde foregå uavhengig av plantenes posisjon.   

Det fantes derimot også en rekke andre – om enn fra et moderne synspunkt høyst fantastiske – forklaringer på pesten: enkelte hevdet årsaken var store jordskjelv som førte til mutasjoner i luften; andre at årsaken var svart snø som smeltet på store fjell; eller også at det skyldtes åtte-beinede ormer som utåndet en lykt mennesker døde av. Disse forklaringene kan virke latterligere, men markerte et viktig skritt i retning av å søke etter svarere andre steder enn i religionen. Pesten kom derimot gjentatte ganger tilbake i 1360- og 1370-årene, noe som ga legene nye muligheter til å studere, men også forsøke å behandle – eller forhindre – pesten. På sikt la det grunnlaget for et paradigmeskiftet.

Pest-lege med tilhørende "verneutstyr" fra midten av 1600-tallet. Kilde: Wikipedia.

På 1400- og 1500-tallet beveger legene seg vekk fra Galenos’ tanker om å regulere balansen i kroppen, til å se på pesten som en form for gift og at det var nødvendig med en form for mot-gift. Det gjenopplivet eldre ideer fra 1200-tallet, særlig om eliksirer. Det førte på mange måter til gjenoppliving av alkymi, som senere ble til kjemi. Selv om dette ikke var det vi i dag vil kalle vaksiner, så kan det kanskje ses på som et første skritt i den retningen. Mot slutten av 1300-tallet begynte legene i Europa å hevde at de nå hadde overgått antikkens storheter og at deres behandling av pasienter ga atskillig bedre resultater. Det begynte også å dukke opp en rekke medisinske traktater og annen litteratur, som med oppfinnelsen av trykkpressen på 1400-tallet førte til at ny kunnskap lettere ble spredd rundt i vitenskapelige miljøer.

Det var i den nye medisinske litteraturen som vokste fram i kjølvannet av Svartedauden, særlig ett begrep som særlig gikk igjen, nemlig det latinske ordet contagion ("kontakt"), som dukker opp i litteraturen. Dette ble sett i sammenheng med hvordan sykdommen spredde seg. Så spørsmålet ble dermed hvordan en kunne hindre smittespredningen. Boccaccio nevner i Dekameronen en rekke tiltak som ble innført av myndighetene i Firenze, der man hadde "gjort alt som stod i menneskelig makt for å forebygge katastrofen. Man hadde utnevnt spesielle embetsmenn, som sørget for at rensligheten i byen var tilfredsstillende og for at alt det som var smittefarlig, ble fjernet." Interessant nok nevner han også at: "Ingen syke fikk lov å komme inn i byen, og alle forholdsregler ble tatt for å bevare borgernes sunnhet." Det å skille ut syke fra friske personer var på ingen måte nytt. I Tredje Mosebok er det for eksempel nevnt at dersom det er mistanke om at noen har lepra, så skal de føres til presten som skal "holde den syke innestengt i sju dager" (3. Mos 13:4).

De første organiserte karantenesystemene og lovgivningen, dukker derimot opp i Italia i kjølvannet av Svartedauden. I Venezia ble alle innkomne skip holdt tilbake og satt i karantene i lagunen. På 1400-tallet ble øya Santa Maria di Nazareth i Venezialagunen tilholdssted for den første, kjente maritime karantene-stasjonen i 1423. Dette var et anlegg som både huset pest- og leprapasienter, og ble derfor på folkemunne kalt for Lazzaretto, etter St Lazarus som var vernehelgen for spedalske. Fra Ragusa (dagens Dubrovnik i Kroatia) stammer et edikt fra 1377, som forbød både folk og varer fra å pestrammede områder å komme inn i byen inntil de hadde tilbrakt en måned på en øde øy, for på den måten å bli renset av sol og vind. Dette ble senere satt til en periode på 40 dager. Førti heter på italiensk quaranta, noe som også ga opphav til ordet ‘karantene’. Dette tidsestimatet på 40 dager gikk både tilbake til Hippokrates’ tanker om en sykdoms utviklingsbilde, men hadde også en klar religiøs assosiasjon til åndelig renselses: Jesus hadde som kjent tilbrakt 40 dager i ørkenen. Karantene ble – og er fortsatt – et viktig redskap i kampen mot spredning av sykdommer og forebygging av pandemier.  

Andre teorier om smitten fikk også stor betydning, selv om de er blitt falsifisert av moderne vitenskap. Når det gjaldt spredning av sykdommer, så var middelalderens leger svært opptatt av luftkvaliteten. Det var i og for seg også tanker som gikk tilbake til antikken. Det var antatt at sykdommer kunne komme inn i kroppen gjennom dårlig eller giftig luft, som ble inhalert i lungene eller gjennom porene i huden. Denne dårlige luften ble omtalt som miasmer (fra gresk for "forurensning"). Sammenhengen mellom pest og miasmer fikk mange byer rundt om i Europa til å innføre tiltak som sikre folkehelsen mot skadelige avfall. I London ble det i 1357 for eksempel forbudt å etterlate seg dyreavfall eller andre illeluktende avfall i gatene. Personer som gjorde det ble truet med bøter og i verste fall fengsel.

Miasmeteorien holdt stand i flere århundrer, også inn i moderne tid (se lenke). Faktisk var det ikke før bakteriologien utviklet seg på 1880-tallet at denne teorien mistet vitenskapelig støtte. Men selv om miasmeteorien fra et vitenskapelig perspektiv var feil, fortsatte den å være sentral i myndighetenes investeringer i folkehelsen: I Norge ble det på midten av 1800-tallet iverksatt en storstilt utbygging av vannverk og tette kloakker for å fjerne de antatte smittekildene. Selv om teorien i utgangspunktet var feil, medførte den likevel flere positive konsekvenser. Med bakteriologiens inntreden skiftet også fokus over på andre former for forebygging, slik som betydningen av renslighet samt effektive og lukkede kloakksystemer. Sammen med innføringen av vaksiner, bedre ernæring og andre folkehygieniske tiltak, var det mot slutten av 1800-tallet en sterk nedgang i en rekke smittsomme sykdommer i store deler av Europa, også i Norge. På sett og vis spilte dermed middelalderens legevitenskap en viktig rolle i utviklingen av moderne medisin.

  

Sosiale og samfunnsmessige endringer?

I forbindelse med koronapandemien og den nær sagt globale nedstengningen, er det mange som frykter for de langvarige økonomiske konsekvensene av utbruddet. Børsene rundt omkring i verden faller ettersom handelen stopper opp. En rekke næringer er særlig hardt rammet, slik som service-, bygge- og transportbransjen. Arbeidsledigheten har skutt i været ettersom svært mange enten har blitt permittert eller sagt opp. Svært mange bedrifter har allerede gått konkurs eller frykter at de vil gjøre det om den nåværende situasjonen blir langvarig. 

I flere vestlige land, slik som i blant annet Norge, har regjeringer bevilget storstilte økonomiske hjelpepakker til ulike næringer eller myknet opp på velferdsordninger for å hjelpe folk som står uten inntekt. Det er derimot ikke alle land i verden som er i stand til å gjøre liknende bevilgninger, og det er åpenbart at dette kommer til å ramme fattige atskillig hardere i andre deler av verden. Det er nå mange som setter den økonomiske nedgangen og den skyhøye arbeidsledigheten som har oppstått i sammenheng med de harde 1930-årene, og som derfor frykter at vi er i ferd med å gå inn i en ny global depresjon. 

I middelalderen var det ingen land, hverken i Europa eller andre steder i verden for den saks skyld, som var i stand til å yte noe større hjelp til befolkningen i etterkant av Svartedaudens herjinger. Svartedauden fikk store sosiale, økonomiske og kulturelle konsekvenser. Europa bestod i middelalderen i all hovedsak av jordbrukssamfunn og nærmere 90-95% av befolkningen arbeidet i jordbruket. De føydale samfunnsstrukturene innebar at en liten sosial elite, gjennom tvang og voldsmakt, klarte å undertvinge seg denne bondebefolkningen og levde av det overskuddet de produserte. Mange bønder var dessuten livegne, det vil si at de var bundet til jorda og hadde arbeidsplikt for sin lokale godsherre. Den lille samfunnseliten bestod derfor i hovedsak av medlemmer av det jordeiende aristokratiet og de to store samfunnsmaktene, konge- og kirkemakt.

Svartedauden rammet som nevnt alle i samfunnet, men de økonomiske konsekvensene ble særlig merkbare for de få på toppen av samfunnet. Pesten omtales nemlig også tidvis som "den katastrofale velgjører." Årsaken skyldes at selv om pesten resulterte i både demografisk og økonomisk nedgang, så slo dette noe forskjellig ut for ulike samfunnsgrupper. Umiddelbart etter pestens herjinger på begynnelsen av 1350-åra, var etterspørselen etter mat så stor at prisene skjøt i været. Men etter bare noen år modererte de seg og i stedet åpnet det seg opp nye muligheter for mange.

For de som overlevde var det flere nye muligheter som åpnet seg opp. Lønnede arbeidere kunne nå kreve høyere betaling, siden arbeidskraft ble langt mer etterspurt. Men også i jordbruket var det muligheter. Flere steder lå den beste jorda brakk, ettersom eierne hadde dødd under pesten. Noe som også innebar at mange flyttet fra de mer perifere områdene til sentrale strøk. Det var også en tendens til at mange bønder rundt om i Europa la om fra kornproduksjon, som var svært arbeidsintensivt, til husdyrhold, som både var mindre slitsomt arbeid og samtidig ga mer næring.

          Svartedauden var først og fremst en katastrofe for den jordeiende eliten, noe som vil si både kongemakt, aristokratiet og kirken. Fra norske forhold vet vi at prisene på jord i etterkant av pesten ble halvert med nærmere 50 %, mens fallet i landskyld var på 75 %. Det medførte et massivt inntektstap for konge, kirke og aristokrati. I deler av Europa forsøkte imidlertid eliten å skru klokka tilbake. I England ble det innført lover som regulerte lønnsnivået til slik de hadde vært i 1346, før pesten slo til. Dette var et svært upopulære tiltak, som sammen med blant annet det høye skattetrykket til krigføringen i Frankrike, noe som var en av foranledningene til Det store bondeopprøret i 1381.

          I Frankrike førte sammenfalt en rekke uheldige omstendigheter, slik som Hundreårskrigen, hungersnød, skattepress og pesten. Dette la også grunnlaget for sosiale konflikter og bondereisninger. Det mest kjente av disse bondeopprørene var det såkalte jacqueriet (etter aristokratiets nedsettende omtale av bønder som "Jacques" or "Jacques Bonhomme"). Sommeren 1358 gikk franske bønder til angrep på eiendommene og familiene til en rekke regionale adelsmenn og riddere. Det var rapporter om groteske drap og voldtekter. Etter hvert ble derimot opprører slått ned med hard hånd og lederne henrettet.

          En noe uhyggelig parallell til disse bondereisningene i middelalderen mot myndighetene, finner vi også i dagens nyhetsbilde. En rekke medier har de siste dagene rapportert om flere demonstrasjoner rundt omkring i verden mot myndighetens korona-restriksjoner (se lenke). Ironisk nok står disse demonstrantene dermed i fare for å videreføre smitten, og dermed øke sjansene for at nedstengningene de protesterer mot, vil vedvare enda lenger.   

Til slutt?

Er det mulig for oss å ta noe lærdom av historien når det kommer til pandemier? Først og fremst så er det nok alt for tidlig å si hvorvidt den pågående koronapandemien vil markerer et like betydelig skifte, slik som enkelte av de historiske pandemiene. Flere dommedags-scenarioer har allerede blitt satt fram. Enkelte hevder globaliseringens tidsalder med dette er forbi og at vi muligens vil se en retur til tidligere perioders proteksjonistiske linjer. Andre er mer bekymret for at vi ser starten på en langvarig og global depresjon, preget av høy arbeidsledighet og stor usikkerhet. Mange synes å forvente at verden ikke vil bli den samme igjen etter koronakrisen. Men det må jo ikke gå så ille? Verden gikk tross alt videre etter både Den justinianske pesten og Svartedauden.

Historien vitner om at mennesket og våre samfunn i stor grad evner å tilpasse oss nye omstendigheter, men også at det er sterke tendenser som taler for at livet - på godt og vondt - ofte fortsetter som før selv i etterkant av store katastrofer. Det var neppe alle som så noen større lyspunkter hverken i 542 eller senere i 1351. Snarere så det ut til at gud hadde kastet en straff over menneskeheten. Mange av dem som overlevde disse massive katastrofene og deres etterkommere, gikk på mange måter en bedre framtid i måte. Det er ikke lett å spå om framtiden, men historien gir oss likevel en viss trøst. Kanskje vil noe helt nytt vokse fram, noe vi ennå ikke har fått syn på bak horisonten.

Kilder

Giovanni Boccaccio, Kjærlighetsfortellinger fra Demakeron, Oslo 1966.

Islanske Annaler indtil 1587, utg. Gustav Storm, Christiania 1888.

Prokopios, History of the Wars, 7 vols., overs. H. B. Dewing, Loeb Library of the Greek and Roman Classics, Cambridge 1914, vol. I: 451-473.

Thukydides, Peloponneserkrigen, bind 1. overs. H. Mørland, Oslo 1999.

Sekundærlitteratur

Benedictow, O. J. (2002). Svartedauen og senere pestepidemier i Norge: pestepidemiens historie i Norge 1348-1654. Oslo: Unipub.

_______, (2010). What Disease was Plague? On the Controversy over Microbiological Identity of Plague Epidemics of the Past. Leiden: Brill.

_______, (2016). The Black Death and Later Plague Epidemics in the Scandinavian Countries: Perspectives and Controversies. Berlin: De Gruyter.

Cohn, S. K. (2002). The Black Death Transformed: Disease and Culture in Early Renaissance Europe. London: Arnold & New York: Oxford University Press.

Moseng, O. G. (2007). Den flyktige pesten: Vilkårene for epidemier i Norge i seinmiddelalder og tidlig nytid. Serie: Acta Humaniora 265. Oslo: Unipub forl.

Green, M. H (red). (2014). Pandemic Disease in the Medieval World: Rethinking the Black Death. Serie: The Medieval Globe, 1. Kalamazoo: Arc Medieval Press.

Andre artikler/nettsider

-        Informasjon om koronaviruset og norsk statistisk materiale, er hentet fra hjemmesidene til FHI: https://www.fhi.no/

-        Informasjon om virus og bakterier, se: "Bakgrunn: Hva er virus?" (https://forskning.no/bakgrunn-virus-sykdommer/bakgrunn-hva-er-virus/1079502) [besøkt 15.04.2020].

-        All global statistikk vedrørende kjønn- og alderssammensetting for koronapasienter, er hentet fra: https://www.worldometers.info/coronavirus/coronavirus-age-sex-demographics/ [besøkt 15.04.2020].

-        Om Svartedauden, se også podkasten In Our Time: https://www.bbc.co.uk/programmes/b00bcqt8.