Crucesignatos: Det femte korstoget og den glemte kongen Inge Bårdsson

Tidlig på sommeren 1217 kom det et brev til det norske riket fra Roma. Brevet som var datert 6. mars, var fra ingen ringere enn selveste paven, Honorius III (r. 1216-1227), og adressert til birkebeinerkongen, Inge II Bårdsson (r. 1204-1217). Paven var svært glad for at den norske kongen, i likhet med så mange andre herskere rundt om i Europa, hadde forpliktet seg til å bidra i det planlagte korstoget for å komme Det hellige land til unnsetning. For pavemakten så situasjonen dermed svært lovende ut. Fra før hadde den tyske keiseren, Fredrik II, lovet å å dra på korstog, og dermed forhåpentligvis påta seg ansvaret med å lede ekspedisjonen, men nå hadde også den norske kongen, vidkjent for å beherske en stor og mektig flåte, sluttet seg til kampen for å gjenvinne Det hellige land. Situasjonen så svært lovende ut. Det var bare ett problem. Kong Inge var allerede død.  

JERUSALEM

Begynnelsen av 1200-tallet var en turbulent tid. Det gjaldt ikke bare for situasjonen i det norske riket, der innbyrdesstridene mellom birkebeinere og baglere var på sitt mest intensive, men også under fjerne himmelstrøk tusenvis av kilometer unna, i Det hellige land. I 1187 hadde sultanen av Syria og Egypt, den vidkjente Saladin (r.1174-1193), gjenerobret Jerusalem for islam. Byen som var - og fortatt er - både hellig og omstridt hadde en framtredende posisjon i tre av de store verdensreligionene, nemlig jødedommen, kristendommen og islam.

Et manuskript fra 1100-tallet med et kart over Jerusalem, samt en illustrasjon av tempelherrer (?) og andre korsfarere i kamp mot muslimske styrker

Opprinnelig var byen stedet for jødenes store tempel, men gjentatte erobrere, fra babylonerne til romerne, hadde revet ned tempelet og sendt jødene i eksil. Det var i disse områdene at mange av de sentrale hendelsene fra Bibelen hadde foregått, samtidig som det også var kristendommens fødested. Det var her at Jesus Kristus hadde levd, virket, død og ettersigende gjenoppstått. På 600-tallet hadde en ny religion oppstått på Den arabiske halvøya, islam, grunnlagt av profeten Muhammed fra kjøpmannsaristokratiet i Mekka. I 637 hadde islamske styrker erobret Jerusalem, som også var en hellig by i islam, men både jøder og kristne hadde fortsatt fått tilgang til byen.
 
I 1099 hadde byen blitt erobret av de første korsfarerne, noe som markerte etableringen av et latinsk kongedømme, som i varierende grad og utstrekning var en maktfaktor i Levanten i nærmere 200 år. Hendelsene i 1187 sendte imidlertid sjokkbølger gjennom Europa. Etter sigende ble nyheten for mye for den aldrende paven, Urban III (r.1185-1187), som døde av sjokk. Hans etterfølger, Gregorius VIII (r.1187), satt kun noen måneder på den apostoliske stol, men rakk å utstede pavebullen, Audita tremendi, som markerte begynnelsen på det såkalt Tredje korstoget. Både den tyske keiseren, Fredrik I Barbarossa, og de to monarkene av England og Frankrike, henholdsvis Rikard I Løvehjerte og Filip II Augustus, hadde tatt korset og dro for å gjenerobre Jerusalem. Til tross for at korsfarerne klarte å innta den strategisk viktige havnebyen, Acre, noe som sikret det latinske kongedømmets videre eksistens, hadde de ikke klart å gjenerobre Jerusalem.


KORSTOGET

I 1198 ble den unge og energiske Lotario d'Angani dei conti di Segni valgt til pave som Innocens III (r.1198-1216). Det markerte ikke bare et høydepunkt for de pavelige maktanstrengelsene i middelalderen, men også for korstogene. I løpet av hans pontifikat ble korstogene utvidet til å ikke bare gjelde kamper mot muslimer i Midtøsten og Iberia eller hedninger i Baltikum, men korstog ble også proklamert mot andre kristne, slik som kjettere og skismatikere. Det inkluderte blant annet kjetterkorstogene mot de såkalte katarene i Sør-Frankrike (1208-1229), som var en kristen sekt som avviste den katolske kirkens lære og autoritet. Mest kontroversielt var imidlertid det faktum at Innocens åpnet opp for at korstog også kunne brukes mot pavemaktens politiske fiender i Italia.

Blant Innocens IIIs første gjerninger som pave, stod proklamasjonen av et nytt korstog øverst på agendaen. Korstoget, som tok til i 1202, endte imidlertid på katastrofalt vis. I motsetning til det forestående korstoget i 1189, var det ingen monarker som deltok i dette korstoget. I stedet var lederskapet dominert av en rekke mektige adelsmenn fra franske områder. De sendte en delegasjon til Venezia, for å avtale transport av korstoget til Det hellige land. Forhandlingene endte med at venetianerne under ledelse av den aldrende dogen, Enrico Dandolo (r.1192-1205), gikk med på å innstille alle kommersielle aktiviteter i ett år for å bygge en tilstrekkelig stor flåte for å kunne transportere korstoget trygt fram. På grunn av koordineringsproblemer dukket bare omkring halvparten så mange korsfarere som avtal opp til det avtale møtetidspunktet. Det ble begynnelsen på en ond spiral, der en rekke uheldige omstendigheter førte til at korsfarere to år senere ikke inntok Jerusalem, men snarere kristenhetens aller største by, Konstantinopel! 

Tross fadesen i 1204, ga ikke Innocens III opp drømmen om Jerusalem. Han gikk derfor i gang med å legge nye korstogsplaner, men hadde også store ambisjoner om å reformere kirken. I april 1213 innkalte han til et storstilt økumenisk konsil, Det fjerde Laterankonsil, som kom sammen to år senere. Dette var det største kirkemøtet som ble holdt i løpet av hele middelalderen: på konsilet deltok 71 patriarker og erkebiskoper, 412 biskoper og mer enn 900 abbeder, priorer og andre geistlige og utsendinger fra ulike monarker. Til stede var også en delegasjon utsendt fra det norske riket. Disse var anført av den nye norske, erkebiskopen, Guttorm (r.1214-1224), som allerede var i Roma for å motta palliet. På konsilet ble det vedtatt en rekke bestemmelser angående kirkelige forhold, men også proklameringen av et nytt korstog.

Dette korstoget, som ofte omtales som Det femte korstoget (1215-1221), var et nytt forsøk på å befri Det hellige land. Av strategiske hensyn var imidlertid målet for korstoget Egypt. Saladins forening av Syria og Egypt, skapte en knipetang mot det latinske kongedømmet. Mange trakk også på erfaringene fra Rikard Løvehjertes korstog. Selv om kongen hadde kommet innenfor rekkevidde av Jerusalem, hadde det kommet til en erkjennelse av at byen neppe kunne holdes så lenge den muslimske overmakten var såpass stor som den var. Skulle det være noe håp om å holde Det hellige land, måtte det drives inn en kile i Saladins rike, nemlig ved å ta Egypt. Egypt var dessuten også svært rikt på ressurser og hadde i sin tid vært Romerrikets "kornkammer". 

Da nyheten om dette korstoget etter hvert nådde Norge, var det flere av rikets ledende stormenn som tok korset og lovet å dra på korstog. I spissen for disse sto ingen ringere enn den norske kongen selv, Inge II Bårdsson (r.1204-1217).   

Den norske kongen Inge II Bårdsson portrettert av skuespilleren, Thorbjørn Harr, i den fantastisk dårlige norske spillefilmen, "Birkebeinerne" (2016). Foto: Ian Brodie Paradox Film.

"VIKAR-KONGEN"?

Inge Bårdsson var ikke født som kongssønn. Han er også en konge norske historikere i mindre grad har fokusert så mye på. Muligens fordi hans styringstid lå mellom to ruvende skikkelser i norsk middelalderhistorie, nemlig kong Sverre (r.1177-1202) og hans sønnesønn, Håkon IV Håkonsson (r.1217-1263). Bård tilhørte således ikke Sverre-ætten, som i stor grad er assosiert med det norske rikets "gullalder" i høymiddelalderen. Inge var heller ingen dyktig hærfører. Hverken Inge eller hans halvbror, hertug Skule Bårdsson, klarte dessuten å etablere noe rivaliserende dynasti til Sverreætten. På mange måter er han blitt stående som en slags "vikar-konge" i norsk historie.   

Det er uvisst nøyaktig når han var født, men sannsynligvis var det i midten av 1180-åra. Faren var lendmannen, Bård Guttormsson (d.1194), som kom fra en rik og mektig lendmannsætt fra Trøndelag med hovedsete på Rein i Rissa. Moren var Cecilia Sigurdssdatter, som var datteren av den tidligere norske kongen, Sigurd II Haraldsson Munn (r.1137-1155). Under de politiske konfliktene i riket i andre halvdel av 1100-tallet, hadde faren sluttet seg til birkebeinerne.
   
Tiårene etter kong Sigurd Jorsalfares død i 1130, hadde vært turbulente og preget av en rekke konflikter mellom ulike kongsemner og deres støttespillere. Konfliktene var imidlertid nok så begrenset. Kampene foregikk i stor grad mellom ulike stormannsgrupperinger, som samlet seg rundt ulike, unge kongsemner. De politiske konstellasjonene var gjerne løsere og kamphandlingene var i stor grad begrenset til sammenstøt mellom profesjonelle krigere. I 1160-åra klarte imidlertid stormannen Erling Skakke (d.1179), gjennom en allianse med kirken å få sin egen sønn, Magnus Erlingsson (r.1161-1184), kronet og salvet til konge i 1163/64. I samme tidsrom gikk Erling også hardt fram mot flere mektige slekter i Trøndelag. Det skapte grobunn for misnøye og motstand mot det nye regimet. 

I 1177 kom færøyingen, Sverre Sigurdsson, til Norge og hevdet han var sønn av den tidligere kongen Sigurd Munn. På samme tid overtok han også ledelsen av opprørsflokken som ble kalt for birkebeinerne, som hadde lid nederlag mot Magnus og Erling i slaget på Re samme år. Sverre viste seg imidlertid å være et heldig valg; han var en dyktig taktiker og vant flere slag mot en overlegen fiende. Sverre og birkebeinerne tiltrakk seg stor støtte i Trøndelag, som inkluderte blant annet Bård Guttormsson. I 1179 ble Erling felt på Kalveskinnet i Trondheim og det var i perioden etter dette at Bård fikk en mer framtredende rolle i Sverres nære krets. Fra 1181 var han lendmann og Reinsætten var dermed en av få blant de eldre lendmannsslektene som gikk over til Sverre og birkebeinerne. I 1184 falt kong Magnus i slag mot Sverre ved Fimreite og samme år ble også Bård gift med Cecilia, som var Sverres halvsøster.

Fra et tidligere ekteskap med den svenske stormannen, Folkvid Lagmann, hadde Cecilia sønnen, Håkon (ca.1175-1214), som fikk tilnavnet Galen på grunn av sin villskap i strid. Sammen med Bård fikk hun sønnen, Inge, mens Bård senere fikk sønnen, Skule, med Ragnhild Erlingsdatter, som var datter av lendmannen Erling på Kvie. Disse tre brødrene inntok alle sentrale roller i birkebeiner-regimet på begynnelsen av 1200-tallet. Bård Guttromsson var blant den innerste kretsen av Sverres støttespillere, noe han var helt fram til han ble dødelig såret i slaget mot øyskjeggene ved Florvåg i 1194. To år seinere reiste også baglerne flokk, støttet av kirken og sentrert rundt flere av Magnus Erlingssons tidligere støttespillere. I perioden fram mot 1200 ble partidannelsene mer permanenten, der riket i større grad ble delt: birkbeinerne kontrollerte i hovedsak Vestlandet og Trøndelag, mens baglerne kontrollerte Østlandet og områdene rundt Viken. Da kong Sverre døde i 1202 og hans sønn og etterfølger, Håkon Sverreson, gjorde det samme knapt to år senere, var det stor uenighet innad i birkebeinerflokken om hvem som skulle være konge.

Til slutt falt valget ned på et barn, den 4-årige Guttorm Sigurdsson (r.1204). Han var uekte sønn av Sigurd Lavard (d.1202), som selv var en uektefødt sønn av kong Sverre. I denne perioden fikk Inge styring i Trøndelag, mens broren, Håkon Galen, ble gitt tittelen jarl og overtok lederskapet av hird og hær. Den lille kongen ble imidlertid etter kort tid syk og døde innen året var omme. På nytt måtte lederkabalen legges. Samtidig reiste også baglerflokken seg og grep makten på Østlandet. Norge var igjen et delt rike. Blant birkebeinerne stod valget om kongsmakten mellom Cecilias to eldste sønner, Håkon og Inge. mange i hirden ønsket den mer krigsvante Håkon, særlig siden baglerne på nytt utgjorde en stor trussel. Bøndene i Trøndelag var imidlertid skeptiske til en konge av "gautsk" (svensk) ætt og gikk sammen med erkebiskop Eirik om å få valgt Inge til konge. Det endte slik bøndene og erkebiskopen ville. Mens Inge ble tatt til konge, ble Håkon på ny utnevnt til jarl og hærleder, med halvparten av kongsinntektene.



Kong Inge II Bårdssons segl, som viser kongen med krone og septer sittende på en trone og med teksten: "✠ SIGILLvm : DEI : GRATIA : INGONIS : REGIS : NORWEGIE". Tegnet av Oluf Bagge (1780-1836).


FORLIK OG PILEGRIMSFERD

De første tiårene av 1200-tallet var preget av konfliktene mellom baglerne og birkebeinerne og Norge var i denne perioden på nytt delt i to. Kildematerialet for akkurat denne perioden av norsk historie er svært sparsomt. Foruten enkelte dokumenter er den narrative hovedkilden for denne perioden, den såkalte Böglunga sögur. Denne sagaen er (sammen med Magnus Lagabøtes saga) blant de dårligst bevarte av den norrøne kongesagaene. Den finnes i to versjoner, hvorav av den eldste versjonen kun er bevart i to håndskrifter, nemlig Eirspennill og Skålholtsbok, fra 1300- og 1400-tallet, mens den fullstendige versjonen av den yngre sagaen er tapt og kun finnes overlevert i en avskrift av Peder Claussøn Friis (1545-1614), fra slutten av 1500-tallet.

Den fornyede kampen mellom baglere og birkebeinerne var tidvis både harde og gikk i større grad enn tidligere også ut over bondebefolkningen. Det medførte at den andre store statsmakten, nemlig kirken, etter hvert kom på banen. Anført av erkebiskop Tore (r.1206-1214) og biskop Nikolas Arnesson av Oslo (d.1225), som hadde vært en av drivkreftene bak baglerreisningen mot kong Sverre, tok kirken til orde for å få i stand et forlik mellom de to partene. I 1208 møttes baglere og birkebeinere til forliksmøte på Kvitsøy i Ryfylke.

Kvitsøy-forliket endte med en deling av riket. Mens birkebeinerne og kong Inge beholdt makten i store deler av landet, fikk baglerkongen, Filippus Simonsson (r.1207-1217), beholde herredømme over Østlandet og fikk samtidig kong Sverres datter, Kristin, til ekte. Det påfølgende tiåret, fram til 1217, var i stor grad preget av fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

På Kvitsøy-møtet var det flere på begge sider av konflikten som var misfornøyd. Mange hadde mistet slektninger, men på grunn av forliket fikk de ikke bøter for disse og led dermed økonomisk tap som følge av freden. Flere av disse ble enige om å sikre seg inntekter på annet vis. Det ble nemlig avtalt å herje på Hebridene året etter. Muligens som en kontrast til denne plyndringsferden, kom det også i stand en helt annen form for avtale mellom to tidligere fiender, nemlig en pilegrimsferd til Jerusalem.

Reidar Sendemann og Peter Støype var begge to rutinerte sveitehøvdinger, henholdsvis blant baglerne og birkebeinerne. En avgjørende faktor bak at en slik ferd kom i stand, var nok at de begge var gift med hver sin datter av Magnus Erlingsson; Peter var gift med Ingebjørg, mens Reidar var gift med Margrete (i enkelte kilder omtalt som Kristin). Som svogere må de dermed også ha hatt interesse av å billegge konflikten og gjennom et felles foretak styrke mågskapsbåndet. 

Først i 1210 dro Peter og Reidar fra landet sammen med sine hustruer og et stort følge. Mens både Peter og hans kone, Ingebjørg, begge døde underveis, nevner  at Reidar kom til Det hellige land og at han deretter reiste til Konstantinopel. Her hadde han tidligere tjenestegjort i den såkalte væringgarden, og sagaen nevner at han på nytt tok tjeneste her fram til han døde, noe som ifølge islandske kilder skjedde i 1214. Hva som skjedde med Reidars kone, Margrete, vites derimot ikke.

Den franske korstogshistorikere, Paul Riant (1836-1888), spekulerte i sin tid på at det måtte ha eksistert en egen Utfararsaga om denne reisen, men at den (om den noensinne har eksistert) har gått tapt. En slik kilde ville nok hjulpet oss med å bedre forstå motivene bak pilegrimsferden, men det som uansett er sikkert er at dette vitner om at praksisen med pilegrimsferder til Det hellige land fortsatt var svært viktig blant den norske eliten på 1200-tallet. Det forklarer kanskje også hvorfor kong Inge synes å ha respondert positivt på pave Innocens IIIs korstogskall i 1215.


BREVET

Innledningsvis ble det referert til et pavebrev fra Honorius III til kong Inge, datert 6, mars 1216. I dette brevet takket paven den norske kongen for det brevet som sistnevnte hadde sendt til hans forgjenger på den apostoliske stol, Innocens III, i hvilket den norske kongen hadde forpliktet seg til å bidra til det planlagte korstoget til Det hellige land (Terre sancte subsidium). Den norske kongen hadde videre fortalt at han på grunn av sviktende helse ikke selv ville være i stand til å delta personlig på korstoget, men hadde likevel lovet å bidra med både stridsmenn (milites) og skip (navibus). Honorius tilkjente derfor kongen de samme lovnadene som ble tilkjent andre "korsmerkede" (crucesignatos), nemlig at kongen, hans rike og alle andre norske korsfarerne kom inn under kirkens vern så lenge korstoget ville vare. Paven hadde nok et godt håp om norsk støtte til det planlagte korstoget.

Pave Honorius III, etter maleri av Giotto.

Forbindelsene mellom Norge, den norske kongemakten og korstogene hadde lange tradisjoner. Kong Sigurd Jorsalfare dro avgårde på korstog til Det hellige land (1108-1111) i kjølvannet av Det første korstoget (1095-1099). Den norske kongen deltok i kamper mot muslimske styrker på Den iberiske halvøya underveis, men også i beleiringen og erobringen av den strategisk viktige havnebyen, Sidon (1110), under oppholdet i kongedømmet Jerusalem. Den tidlige involveringen medførte også at Sigurd var den første europeiske monarken til å besøk Jerusalem etter den kristne erobringen i 1099 (den danske kongen, Eirik Eiegod, hadde reist tidligere avgårde mot Jerusalem, men døde underveis). På midten av 1100-tallet hadde den norske jarlen av Orknøyene, Ragnvald kali Kolsson, og den norske stormannen, Erling Skakke, dratt på et felles korstog (1152-1155), muligens som en etterdønning av Det andre store korstoget (1145-1149).

Selv kong Sverre, som ikke hadde et særlig godt forhold til kirken, synes å ha engasjert seg i korstogene. Da nyheten om Jerusalems fall nådde den danske kongens julehoff, hadde flere av de mektigste stormennene i Danmark tatt korset og utrustet en mindre flåtestyrke tidlig i 1190-åra. Disse seilte også innom Norge for å rekruttere norske korsfarere, der de ble møtt av kong Sverre i Tønsberg. Selv om kongen personlige ikke deltok på korstoget, dro allikevel en norsk kontingent ut under ledelse av lendmannen, Ulv fra Lauvnes. Den samlede dansk-norsk korstogsflåten kom nok så sent av gårde og ble hardt truffet av høststormer. Enkelte skip havarerte og de som omkom ble ansett som martyrer. De nordiske korsfarerne ankom til slutt Det hellige land, men det var akkurat idet Rikard Løvehjerte og Saladin hadde inngått en fredsavtale (2. september 1192).

Muligens hadde kong Inge håpet at en deltakelse i korstogene kunne fungere som et samlende prosjekt, på samme vis som pilegrimsferden i 1210 hadde forent to tidligere fiender. Det overleverte kildematerialet er som sagt nok så mangelfullt for forholdene i det norske riket perioden mellom 1214 og 1217. Kong Inge var tilsynelatende preget av en skrøpelig helse i store deler av livet. I 1206 hadde han måttet rømme ut i vinterkulda kun iført en skjorte og blant annet svømme over Nidelva, da baglerne kom overraskende på birkebeinerne under bryllupsfeiringer i Trondheim. Også i pavebrevet er det nevnt at kongen, på grunn av sin dårlige helse, ikke hadde tenkt å delta personlig i det planlagte korstoget. Sannsynligvis var det militære lederskapet tiltenkt hans yngre halvbror, Skule Bårdsson, ettersom Håkon Galen hadde dødd i 1214.

Brevet fra Honorius hadde derimot ankommet Norge først etter kong Inges død. Den 23. april hadde nemlig kongen sovnet stille inn. Nekrologen i Böglunga sögur tegner et nok så positivt bilde av kong Inge, som en godt likt som hadde mange gode kvaliteter, noe som ble anerkjent av både venner og uvenner. Paradoksalt nok ble han også sammenliknet med en annen korsfarerkonge, nemlig Sigurd Jorsalfare. 


FRAGMENTERING

Islandske annaler nevner under året 1217 hvordan "den store utferden til Jerusalem tok til" (hofz Jorsala ferð hin mikla). Men hva slags utferd var dette, og hvem var det som deltok? 

I utgangspunktet burde ikke kong Inges død ha spilt noen stor rolle. Det var uansett klart at kongen selv ikke skulle delta eller lede korstoget. Problemet var derimot at den som sannsynligvis var tiltenkt denne rollen, nemlig Skule, plutselig ble en av favorittene til å overta den norske tronen. På sitt dødsleie hadde nemlig kong Inge gitt Skule jarlsverdighet og utpekt ham til leder over hæren. Mangelen på et klart militært lederskap førte dermed til at hele det norske korstogsinitiativet fragmenterte. Resultatet var dermed at istedet for å reise ut som en samlet ekspedisjon, dro flere mindre kontingenter ut i løpet av året som fulgte under ledelse av ulike stormenn.

Håkon Håkonssons saga navngir fire birkebeinerhøvdinger, hvorav to tilhørte kongefamilien, som sentrale ledere for tre av de korstogsflåtene som seilte ut fra Norge i 1217. Den første av disse var anført av Sigurd Kongsfrende, en nevø av kong Sverre. Til tross for Sigurds nære bånd til kongefamilien, er sagaen svært knapp og nevner bare at han dro til "Det hellige land" (Jorsal). Det er ingen videre omtale av hverken denne utferden eller Sigurd, noe som har fått enkelte historikere til å anta at han døde underveis. Hans videre skjebne er derimot ukjent.

En annen korstogsflåte var anført av lendmannen Gaut Jonsson fra Mel. Han dro seint avgårde og måtte etter sigende gjøre vendereis på grunn av dårlig vær. Til tross for det avbrutte korstoget, ble han ved hjemkomsten gikk Elvesyssel (den sørlige delen av dagens Bohuslän). Han synes dermed ikke å ha lidd noe karrieretap som følge av det mislykkede korstoget og ble senere en viktig rådgiver i kretsen rundt kong Håkon Håkonsson i 1220- og 1230-åra.

Korsfarernes beleiring av Damietta i 1218-1219. Illustrasjon fra et fransk manuskript fra 1400-tallet.

Den tredje flåten, og den av de norske korstogskontingentene kildene har noe mer informasjon om, var flåten som ble anført av de to sveitehøvdingene, Roar Kongsfrende og Erlend Torbergsson, som styrte hvert sitt skip. Nok en gang var det bånd til kongefamilien. Roar synes å ha vært nok en nevø av kong Sverre, mens Erlend var en slektning av den mektige erkebiskopen Øystein Erlendsson. Ifølge sagaen var ett av skipene i denne flåten utrustet av bymennene (bæjarmenn) i Nidaros, noe som også er blant de tidligste omtalene av det framvoksende urbane borgerskapet i Norge. Hvor stor denne flåten har vært, og hvor mange som eventuelt deltok, sier kildene ingenting om. Gitt at større skip i den norske leidangsflåten kunne ha et mannskap på 80-100 om bord og gitt at det minimum var to skip i flåten (siden Roar og Erlend styrte hvert sitt, og bymennene godt kan ha utrustet ett av disse), kan vi i hvert fall gå ut fra et minimumstall på 200 personer i flåten. Det er forøvrig det samme antallet som seilte ut fra Norge med Ulv fra Lauvnes i 1190-åra.

Sagaen nevner kort hvordan de to skipene anført av Roar og Erlend nådde ulike destinasjoner. For mens Roar (i hvert fall først) kom til Acre (Akurs-borgar) i Levanten, seilte Erlend direkte til Damietta (Damiattar), i Egypt. Damietta var en havneby på Egypts nordkyst mot Middelhavet, ved en østlig sideelv til Nilen. Kontroll av Damiette var dermed strategisk viktig, siden det dermed ga tilgang og potensielt kontrollen over innseilingen til Nilen, selve livsnerven i Egypt. Det var derfor også hit Det femte korstoget kom i 1218. Etter en langvarig beleiring ble byen inntatt i 1219. I 1221 forsøkte korsfarerne å gå mot Kairo, men Nilens årlige oversvømmelser innebar at korsfarernes kommunikasjonslinjer ble avskåret, samtidig som muslimske styrker angrep. Til slutt måtte korsfarerne overgi seg og Damietta overgitt til egypterne. Hvorvidt noen av de norske korsfarerne var med på denne siste desperate kampen, gir kildematerialet ingen svar på. 

 
PROLOGUS

Det femte korstoget var i likhet med mange andre av de store korstogsframstøtene på 1100- og 1200-tallet, mislykket. Både pavemakten og mange andre hadde hatt store forventninger til at den tyske keiseren, Fredrik II (r.1220-1250), skulle påta seg lederskapet for korstoget. Fredrik hadde nemlig avlagt korstogsløfter allerede i 1215 og gjentok disse flere ganger. Det skulle imidlertid drøye helt til 1229 før han endelig innfridde disse og dro til Det hellige land. Gjennom diplomatiske forhandlinger, og ikke gjennom militære seire, klarte Fredrik å framforhandle en avtale som innebar at Jerusalem for en kort periode var tilbake på kristne hender (1229-1244). Ironisk nok var den tyske keiseren selv ekskommunisert da han ble kronet til konge av Jerusalem i Gravkirken i 1229.

Den amerikanske korstogshistorikeren James Powell mente at mangelen på et klart lederskap, var hovedårsaken til at korstoget endte i nederlag fordi det medførte fragmentering og manglende koordinasjon. I så måte danner den norske erfaringen en velkjent parallell til de internasjonale problemene. Til tross for kongemaktens involvering og entusiasme, medførte fraværet av et klart militært lederskap, ved at Skule ble involvert i maktkampen om den norske tronen, til at også det norske korstogsinitiativet fragmenterte.     



Kilder 

Soga om birkebeinar og baglar. Bǫglunga sǫgur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988

Historien om Danenes ferd, overs. A. Salvesen, Oslo 1990.

Håkon Håkonssons saga, overs. A, Holtsmark, Oslo 2008.

Sekundærlitteratur

James M. Powell, Anatomy of a Crusade, 1213-1221, Philadelphia 1986.

Pål Berg Svenungsen, «Norway and the Fifth Crusade The crusade movement on the outskirts of Europe», i Mylord, E. J. & Perry, Guy. & Smith, Thomas W. & Vandeburie, Jan. (red). The Fifth Crusade in Context: The Crusading Movement in the Early Thirteenth Century, Abingdon 2017.