Fantes det funksjonshemmede i middelalderen?

I det norrøne gudediktet, Håvamål, heter det seg at: "betre å leva enn livlaus vera". Dette diktet ble første gang skrevet ned på 1200-tallet, men har antakelig blitt overlevert i den muntlige fortellertradisjonen og kan muligens gå så langt tilbake som til 700-tallet. I et av de påfølgende ordspråkene nevnes det hvordan mennesker med en eller annen form for fysisk funksjonsnedsettelse kan bidra i samfunnet: "Er du halt, kan du ride, handlaus gjæte, er du dauv, kan du duga i strid/Blind er betre enn brend å vera; daud mun ein lite duga". Det vitner i utgangspunkt om et nok så funksjonelt menneskesyn, men stemmer det for det generelle synet på personer med en eller annen form for fysisk, sanselig eller psykisk funksjonsnedsettelse i middelalderens Norge? 


Funksjonshemmede i norsk middelalder?
I en moderne kontekst bruker vi en rekke forskjellige begrep, litt om hverandre, for å snakke om mennesker med en eller annen form for funksjonshemming. Innenfor forskningen skilles det gjerne mellom de to begrepene "funksjonsnedsettelse" og "funksjonshemmet", hvorav det første begrepet henspiller på en medisinsk forståelse og en fysisk eller psykisk svekkelse, mens det andre begrepet i større grad henspiller på en sosial modell i synet på mennesker med en eller annen funksjonsnedsettelse. For middelalderens vedkommende fantes det ikke noe eget begrep, hverken på norrønt, middelalderalderlatin eller noe annet morsmål, for å beskrive "funksjonshemmede". 

Det leder over til utgangspunktet for denne lille artikkelen, nemlig spørsmålet om hvorvidt det fantes funksjonshemmede i middelalderens Norge? Det betyr ikke at det her stilles spørsmål til om det bokstavelig talt fantes mennesker med fysiske eller psykiske funksjonshemminger. Naturligvis fantes det blinde, døve, personer med manglende kroppsdeler, psykiske lidelser eller andre skader som medførte enten nedsatt mobilitet eller gjorde dem arbeidsuføre. Spørsmålet er i stedet hvorvidt disse menneskene også fante som en egen sosial gruppe. I det følgende vil jeg derfor forsøke å se litt nærmere på noen av de holdningene og tendensene som går igjen i de norske kildene, når det gjelder mennesker med ulike funksjonshemminger og deres plass i det norske samfunnet i middelalderen. Forhåpentligvis kan det lede til mer interesse og forskning på det som må kunne sies å være en lakune i norsk middelalderhistorie. 

Pieter Bruegel den eldres maleri "Krøplingene", også kalt "Tiggerne" (1568)

Studiet av funksjonshemning i middelalderen - et nytt fagfelt
Studiet av funksjonshemmede i middelalderen er et ganske nytt fagfelt i den internasjonale middelalderforskningen. I likhet med studiet av en rekke andre samfunnsgrupper, slik som kvinner, barn, fattige eller etniske og religiøse minoriteter, så har ikke problemet vært at disse menneskene ikke eksisterte eller har etterlatt seg noen spor, men at historikere i lang tid ikke tenkte på dem som spesielt interessante objekter for historiske studier.

Først i kjølvannet av framveksten av sosialhistorie og senere kvinne- og kjønnsforskningen fra omkring 1970-tallet, har historikere i større grad begynt å fatte interesse for slike mer marginale grupper i samfunnet. Noe av årsaken til den manglende interessen har muligens - paradoksalt nok - en sammenheng med historiefagets sterke fokus på spørsmål om endring. I likhet med kvinner, barn eller fattige, så har personer med ulike funksjonsnedsettelser alltid vært der. På sett og vis har oppfattelsen derfor også vært at de ikke har gjennomgått noen forandring over tid og at de dermed ikke er egnet for historiske studier. Det har vært tatt som selvinnlysende at en har hatt det samme grunnsynet opp gjennom historien på disse usynlige menneskene i samfunnet. Nyere forskning har derimot påpekt at det ikke er tilfellet.

De fleste banebrytende publikasjonene innenfor studiet av funksjonshemning i middelalderen, har alle kommet på 2000-tallet. En av foregangskvinnene innen feltet, er historikeren Irina Metzler, som blant annet har utforsket temaet i bøkene, Disability in Medieval Europe (2006) og A Social History of Disability in the Middle Ages (2013). I en noe eldre oversikt over fagfeltet (2011), påpeker hun at det er nok så nylig at historikere har begynt å utforske problemstillinger angående personer med ulike funksjonshemminger - ikke minst hvem som faller inn i under denne kategorien - i middelalderens samfunnsliv og hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller religiøse forestillinger som påvirket disse menneskenes plass og rolle i samfunnet.

"...men samfunnet gjør deg funksjonshemmet"
I den eldre historieskrivingen ble studier av funksjonshemming i middelalderen stor grad behandlet innenfor medisinsk historie og dermed også plassert innenfor et medisinsk rammeverk. Det innebærer at fokus var på mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Problemet med denne tilnærmingen var at den var nok så snever og ignorerte det kulturelle og sosiale aspektet ved fenomenet, men det hadde også en problematisk tilnærming til kildematerialet. Siden historikere som arbeidet innenfor medisinhistorie i stor grad forhold seg til medisinsk litteratur, var det også en tendens til at historikerne gikk til middelalderens medisinske litteratur for å finne kildebelegg. Problemet er at medisinske tekster fra middelalderen i stor grad er nok så taus om personer med enten nedsatte fysiske, sanselige eller kognitive egenskaper.

Den nyere forskningen er i stor grad opptatt av funksjonshemming som en sosial konstruksjon. Denne forståelsen er historisk betinget, men dermed også at begrepsinnholdet er for både historiske og kulturelle endringer. Det er også noe av årsaken til at historikere som Metzler er svært varsom med å å bruke moderne begrep og framholder at det må settes et klart skille mellom de engelske begrepene disabled ("funksjonshemmet") og impaired ("funksjonsnedsettelse"). Det siste begrepet er mindre problematisk siden det henspiller på en anatomisk, biologisk eller fysisk kondisjon ved en persons kropp, altså en somatisk tilstand. Den samme tanken gjenfinner vi i det norske helsevesenet, der "funksjonsnedsettelse" viser til: "tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner."

Det andre begrepet derimot, disability, er langet mer problematisk fordi betydningen av begrepet henviser til en sosial konstruksjon, som legges på toppen av den somatiske tilstanden. Det betyr at begrepet har sterke sosiale og kulturelle konnotasjoner i moderne forstand og lar seg derfor ikke automatisk overføre til et hvert fortidig samfunn. For å understreke sitt poeng, parafraserer Metzler Simon de Beavoir, ved å påpeke distinksjonen mellom de to begrepene som at: "du blir født med funksjonsnedsettelse, men samfunnet gjør deg funksjonshemmet". I det følgende vil jeg forsøke å bruke Metzlers distinksjon, men også trekke veksler på noen av de sentrale aspektene hun har trukket fram i sin forskning. Det gjelder blant annet spørsmålet om begrep og holdninger, men også hvordan spørsmål relatert til funksjonshemninger ble behandlet i middelalderen ut i fra ulike religiøse, økonomiske, sosiale og kulturelle modeller.

Begrepsutfordringer - nasjonalt og internasjonalt   
For middelalderens vedkommende eksisterte det ikke et eget ord tilsvarende moderne begrep som "handikappet","funksjonshemmet", eller "funksjonsnedsettelse". For eksempel dukket ikke begrepet "handikappet", i betydningen av enten en psykisk eller fysisk funksjonsnedsettelse, opp før på begynnelsen av 1900-tallet. Dessuten var det ikke før mot midten av århundre at begrepet ble mer generelt tatt i bruk for å beskrive personer med funksjonshemminger. De to amerikanske forskerne Richard Godden og Jonathan Hsy, påpeker at en stor utfordring i studiet av funksjonshemming i middelalderen, derfor er nettopp fraværet av et eget slikt overgripende begrep - hverken på latin eller mellomengelsk - tilsvarende den moderne forståelsen av det engelske begrepet "disabled" ("funksjonshemmet").

Flere av de samme problemene som gjør seg gjeldene i den internasjonale forskningen, gjelder også for norske forhold. Det fantes ikke noe eget begrep for "funksjonshemmet" på norrønt. De gangene menneskers fysiske eller sanselige funksjonsnedsettelse kommer fram i kildene, er det gjerne i forbindelse med bruken av tilnavn. Mennesker fikk gjerne et tilnavn basert på enten ytre fysiske trekk og karakteristikker, slik som Halvdan Svarte (som antakelig hadde mørkt hår), personlige egenskaper, slik som Håkon den gode, eller at de ble identifisert med enten sosial status eller yrkestittel, slik som for eksempel Unas kammaker. Det samme er også tilfellet når det gjelder ulike former for funksjonshemninger.

I kildematerialet finner vi referanser og omtale av personer med ulike tilnavn med en referanse til et eller annet aspekt ved personen fysiske eller mentale egenskaper, slik som for eksempel ord som kryp(p)ill ("krøpling"), blindi ("blinde"), eller daufr ("døve"). En kjent eksempel på en sagaskikkelse som ble referert til både dette viset, Ivar inn beinlausi ("beinløse"),som var en av Ragnar Lodbroks mange sønner og som det vil bli mer fokus på nedenfor. Enkelte slike tilnavn synes også å henspille på visse kognitive egenskaper eller mangler, slik som tilnavnet galinn ("gal"). I likhet med mange slike tilnavn, er det derimot et problem at et ord gjerne kunne ha flere betydninger. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at et slikt tilnavn henspiller på en faktisk sinnslidende (eks. tilfellet for birkebeinerhøvdingen Håkon galinn på begynnelsen av 1200-tallet).

En utfordring i studiet av funksjonshemninger i middelalderen, foruten et manglende begrepsapparat, er også utfordringene ved at fortidens personer brukte andre fortolkningsrammer og satt ting slike begrep inn i en annen kontekst. En effekt av det er at historiker om personer med nedsatte funksjonsevner gjerne ble gruppert sammen med overnaturlige elementer. slik som dverger, kjemper eller monstrøse skikkelser. Vi må derfor ha i bakhodet at slike beskrivelser, og holdninger til mennesker med funksjonshemninger i fortidige samfunn generelt, må settes i sammenheng med andre normer og verdier, samt en annen mentalitet, enn det vi nok er vant til. Forfatterne av ulike framstillinger av slike mennesker, skjedde derfor innenfor et annet rammeverk og benyttet seg av ulike modeller i sine framstillinger. Disse modellene tar gjerne utgangspunkt i enten sosiale, kulturelle eller religiøse forestillinger, noe som også gjør at konteksten blir nok så avgjørende for å forstå hva slags type funksjon det er snakk om.

Språk er aldri nøytralt, og selv begrep som "nedsatt funksjonsevne" eller "funksjonshemming" innebærer en eller annen form for normativ vurdering eller sammenlikning opp mot et eller annet ideal. De eldre, medisinske begrepene assosiert med fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse bærer ofte preg av det i vi i dag vil kalle negative vurderinger, slik som "tilbakestående" eller "ressurssvak". Det gjelder slike begrep som "åndssvak", "mongoloid", "idiot" eller tilsvarende begrep om personer med kognitive utfordringer, mens den fysiske ekvivalenten er begrepet "krøpling" (til dels har det også i senere tid blitt stilt spørsmålstegn ved hvorvidt begrepet "handikappet" har en negativ verdivurdering). I dag oppfattes slike begrep som politisk ukorrekt, men for middelalderens vedkommende finner vi ofte slike negative omtaler i kildene, der ordene "krøpling" og "dum/idiot" er svært utbredt.

Før vi går videre med å ser på noen aspekter ved de funskjonshemmedes historie i middelalderen, kan det vært på sin plass i begynne med ulike faser av livet. Her står både fødsel og alderdom fram som de to mest sentrale momentene. Barnedødeligheten i førmoderne samfunn i Europa var skyhøy. For antikken og middelalderens vedkommende foreligger det ikke noe statistisk materiale, men basert på senere perioder, arkeologiske funn og historiske kilder, antas det at omkring 30-50% av alle barn døde før de fylte ti år. For barn født med en eller annen funksjonshemning representerte denne første, kritiske fasen av livet en høyere terskel å komme over enn den gjorde for andre barn. 

Barneutsetting i førkristen og kristen tid
Skikken med å sette ut uønskede barn er kjent både fra gresk og romersk tid. Her var det i hovedsak familiens overhodet, pater familias, som hadde bestemmelsesrett over hele familien, både på død og liv. Barn som ikke var ønsket stod i fare for å bli "satt ut" (på latin er praksisen kjent som expositio), noe som var både sosial akseptert og juridisk legitimt. Årsakene til at en slik praksis forekom var flere, men fattigdom synes å ha vært en sterk årsaksforklaring. Men hvilke barn var det som stod i fare for å bli satt ut? Her synes to kategorier å skille seg ut: barn født med en eller misdannelse eller funksjonsnedsettelse og jentebarn. Sistnevnte synes å ha skyldes særlig økonomiske og sosiale årsaker (jentebarn vill senere bli giftet bort, noe som forutsatte medgift).

I enkelte ekstreme samfunn, slik som bystaten Sparta, som var en gjennom-militarisert samfunn, skal ifølge greske kilder ha hatt egne kommisjoner som avgjorde barns skjebne - alle barn som ikke var friske og kunne senere bli soldater i statens tjeneste, hadde ikke livets rett. Disse ble etter sigende etterlatt på en stor søppelfylling i utkanten av byen. Arkeologiske utgravninger har imidlertid ikke støttet opp om slike fortellinger. Likevel kan de mange mytene assosiert til praksisen med å sette ut barn i ulike kulturer i antikken - fra Moses i den judeo-kristne tradisjonen til romernes fortelling om Romulus og Remus - tyde på at slik praksis må ha hatt en viss utbredelse.

Romas grunnleggere: tvillingene, Romulus og Remus, med ulvinnen som ifølge mytene reddet dem. 

Men var det å sette ut barn, ensbetydende med døden? I enkelte tilfeller var det nok vanlig å drepe nyfødte, særlig om det var åpenbare fysiske misdannelser, og dumpe dem på søppelfyllingen. I andre tilfeller innebar det derimot at barnet ble overlatt eller overtatt av andre. Offentlige søppelplasser ble gjerne ansett som et godt sted å finne gratis slaver, mens frykten til mange romerske menn visstnok skal ha vært å gå bordell og finne sine døtre der. Det innebærer at uønskede barn derfor enten ble solgt til et liv enten i prostitusjon eller slaveri, mens det for noen kunne innebære å bli adoptert av barnløse par og tatt inn i en familie.

Kristendommens sterke fokus på individuell frelse, innebar også en økt status for de minste barna i samfunnet. Det førte også til lovendringer på 300-tallet e.v.t., der drap på nyfødte ble sidestilt med andre drap og straffet deretter. Dette skiftet må derimot ikke kun tilskrives kristendommen. Praksisen var også sterkt kritisert av blant annet stoiske filosofer og andre kommentatorer, mens praksisen synes å ha vært på hell i senantikken. Praksisen med å sette ut barn, synes derimot ikke å ha blitt straffet like hardt og vedvarte antakelig også i kristen tid.

Barneutsetting og barnedrap synes også å ha vært en akseptert praksis i det norrøne samfunnet før overgangen til kristendommen, men også her er det vanskelig å si noe om hvor utbredt praksisen har vært. Kirkelig lovgivning vektla at alle barn skulle døpes, men at barn som en antok ikke ville leve opp skulle føres til kirke og etterlates (for å dø?). I hvor stor grad barn som ble født med en eller annen form for funksjonsnedsettelse overlevde den første kritiske fasen av livet i førmoderne samfunn, er det derfor vanskelig å si noe konkret om. Her må vi kanskje anta at det har vært store sosiale forskjeller mellom særlig de fattigste i samfunnet og eliten. For eliten representerte i stor grad kirken et alternativ. På 1100-tallet finner vi for eksempel kjente geistlige som den tyske musikkteoretikeren, Hermannus Contractus ("Hermann den lamme"). Han var sønn av en greve og ble lam som følge av sykdom i barndommen. I tillegg til å være lam, ble han også blind på sine eldre dager. Til tross for det var han aktivt opptatt med å komponere salmer, deriblant den vakre og populære salmen, Salve Regina ("Hill deg, dronning").

Arbeid og institusjoner?
Det fantes ingen spesifikke institusjoner som tok seg av funksjonshemmede i middelalderen. Kirken var på mange måter den enheten i samfunnet som tok seg av syke, gamle og andre mennesker som ikke var i stand til å ta vare på seg selv. For enkelte grupper fantes det riktignok hospitaler eller institusjoner, slik som for spedalske (leprosarium), men disse var ofte svært små. Spedalske er derimot en gruppe innad blant de funksjonshemmede som skiller seg ut siden det var en sykdom med sterke sosiale, religiøse og kulturelle konnotasjoner. Spedalske var i langt større grad enn andre grupper i samfunnet gjenstand for forakt (foruten også andre religiøse minoriteter, som bl.a. jødene). Lepra var ikke bare en forferdelig sykdom, men også et sosial stigma. Helt opp til moderne tid var spedalske personer derfor henvist til egne institusjoner, ved lov, egne institusjoner, slik som St Jørgens i Bergen.




For andre grupper var situasjonen mer preget av fravær av egne institusjoner. Hospitaler skulle gjerne ta vare på mange ulike grupper i samfunnet, men det var store forskjeller på i hvor stor grad folk med funksjonsnedsettelse ble viet plass og hvor lenge de fikk være der. For eksempel nevner regler fra johannitterordenenes hospital i Cambridge på 1200-tallet, at at det skal gis adgang til "uføre og svekkede" (infirmi et debiles admittantur), men ekskluderte samtidig fra denne lista gravide kvinner, spedalske, sårede, krøplinger (contracti) eller de gale. Noe av årsaken skyldes antakelig at det var få senger å oppdrive. Selv de aller største hospitalene i Europa hadde neppe mer enn 100 senger. Majoriteten av hospitalene hadde langt færre enn dette og mange hadde et spesifikt antall senger, nemlig tolv, noe som hadde en religiøs forbindelse ved at tallet referert til de tolv disiplene.

De mange krigene i Europa i senmiddelalderen må ha ført til at mange soldater pådro seg store skader. Hvordan klarte disse seg senere i livet?

Fraværet av slike institusjoner innebærer at de fleste personer med en eller annen form for funksjonshemming ikke var separert ut fra resten av samfunnet, men var en integrert del av flere ulike miljøer og enheter i samfunnet, på flere ulike nivåer. På det laveste nivået var familien, mens opp et nivå var enten bygda, byen eller kirkesognet. Det innebærer at mennesker i middelalderen hele tiden omgikk personer med funksjonshemminger og at slike mennesker dermed også var over alt i samfunnet - i bybildet, i nabolaget eller i kirken. Det innebærer ikke at holdningene til funksjonshemmede utelukkende var positivt. Snarere tvert imot.

Holdninger endres gjerne over tid, ofte som et resultat av andre samfunnsendringer eller forutsetninger. Kombinasjonene av storstilte og langvarige klimaendringer, noe som igjen førte til gjentatte perioder med hungersnød, sammen med tilbakevendende pestepidemier (særlig i etterkant av Svartedauden i 1340-åra) og den nærmeste endemiske tilstanden av krig i Europa, tærte hardt på samfunnet fra 1300-tallet og utover i senmiddelalderen. Perioden medførte både økonomisk og demografisk nedgang, men påvirket også tidas religiøse, kulturelle og sosiale referanserammer. I denne perioden synes det å ha blitt en mer negativ holdning til mennesker med ulike former for funksjonsnedsettelse, en gruppe som i økende grad ble identifisert som en del av de fattige.

I moderne sammenheng definerer vi gjerne mennesker ut i fra deres evne til å forsørge seg selv og i hvor stor grad de er i stand til å arbeide. Vi snakker i dag gjerne om "uføre", "arbeidsuføre" eller "uførepensjonert", nesten som at det inngår som en del av en persons identitet. Hva så med de som ikke var i stand til å brødfø seg selv i middelalderen, hvordan tjente de til livets opphold? Det var nok ganske vanlig at slike personer enten var avhengig av støtte fra familie og venner, men også almisser og tigging. Det tidligere nevnte utdraget fra Håvamål vitner imidlertid også om et noe mer positivt og funksjonalistisk menneskesyn, der personer med ulike funksjonsnedsettelser kunne settes til andre arbeidsoppgaver. Det er dermed ikke noe entydig bilde om at slike mennesker ikke var i stand til å ta vare på seg selv, men her er det igjen en del av vår kunnskap der det er store lakuner og behov for atskillig mer forskning.

Negative oppfatninger  - døv, stum og dum?
Som allerede nevnt tidligere, så er det på ingen måte slik at en i middelalderen hadde et uforbeholdent positivt eller gjennomgående funksjonelt syn på mennesker med ulike former for funksjonsnedsettelser. I en av islendingesagaen, Sagaen om laksdølene, finner vi for eksempel historien om den islandske høvdingen Hoskuld Dalakollson og den døvstumme Melkorka. Den historien tegner et tildels lite flatterende bilde, både av menns syn på kvinner, men også holdninger til døvstumme i det islandske samfunnet. Handlingen i historien er lagt til 900-tallet, men antakelig må en anta at historien til dels speiler holdninger som var typiske også i sagaforfatterens egen samtid da de islandske sagaene ble skrevet ned mot slutten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet.

På en reise til Norge møter Hoskuld handelsmannen Gille, fra Gardariket. Gilles vareutvalg består av mennesker, treller, og blant disse har en en særdeles verdifull irsk trellkvinne, den vakre Melkorka. For henne forlanger Gille en svært høy pris, hele tre ganger verdien av en vanlig trellkvinne. Han har likevel ikke samvittighet til å unnlate å informere Hoskuld om en stor feil ved "varen": trellkvinnen er nemlig "mållaus" (døvstum). Allerede her framgår det en dobbelthet i synet på den stumme kvinnen. På den ene siden innebærer hennes skjønnhet at hun prissettes til en langt større verdi enn vanlige treller. På den andre siden oppfattes det faktum at hun er døvstum som en såpass stor feil, at selgeren ikke klarer å holde det skjult for kjøperen. Nok så kynisk er det dermed snakk om en "defekt vare". Hoskuld velger allikevel å kjøpe kvinnen, men roser selgeren for ikke å ha holdt feilen hennes skjult. 

Etter hjemkomsten til Island ender Hoskuld opp med å ta Melkorka til frille. Dette opplegget faller i dårlig jord hos Hoskulds kone, Jorunn. Hun sier klart ifra at hun ikke vil ha noe med Melkorka å gjøre. Det skyldes ikke bare at hun er Hoskulds frille, men også fordi det ifølge Jorunn er vanskelig å forholde seg til henne"når ho er både dauv og mållaus". Det indikeres her og i det videre at døvstumme ofte ble oppfattet som dumme. Antakelig har synet på en slik funksjonshemningen som det å være døvstum innebar, vært sett på som negativt fordi det påvirket hvilke arbeidsoppgaver en slik person var i stand til å utføre.

Melkorka og sønnen Olav, slik de er framstilt i Saga Museum, Rekjavik. 

Melkorkas oppførsel derimot avslører at hun absolutt ikke er dum. Faktisk blir det senere avslørt at hun heller ikke er hverken døv eller stum. Hoskuld og Melkorka får en sønn, som omtales som vakrere enn noe annet barn. En dag oppdager dessuten Hoskuld at Melkorka snakker med deres felles sønn, Olav, og snart blir det også avslørt at hun ikke er noen vanlig trell, men har et fornemt opphav: hun er en irsk prinsesse. Det var sjokket over å bli tatt til fange av vikinger som hadde gjort at hun sluttet å snakke. Avsløringen gjorde derimot ikke Jorunn noe mer vennlig innstilt til Melkorka. Senere følger en blodig krangel mellom de to kvinnene og Hoskuld finner det derfor best å flytte både Melkorka og sønnen Olav til en annen gård, som fikk navnet Melkorkustaðir.

Jorunn har flere grunner til å mislike Melkorka, som er en seksuell rival om ektemannens gunst, men sagaen vektlegger også det at hun ikke kan kommunisere med den døvstumme kvinnen. Sagaen framstiller dermed også at holdningen til døvstumme generelt var nok så negativ i det islandske samfunnet som beskrives eller i sagaforfatterens egen samtid. Melkorkas funksjonshemming er derimot hverken fysisk eller permanent. Den framgår likevel som en funksjonshemming på to ulike plan: et individuelt nivå og et kollektivt nivå. På det personlige plan må det faktum at hun framstod som døvstum ses på som en psykisk funksjonshemming, siden lidelsen var et direkte resultatet av en traumatisk hendelse, nemlig tilfangetakelsen av vikinger på Irland. Rent kollektivt handler det også om hvordan menneskene rundt henne oppfattet situasjonen. Det må derfor også være mulig å klassifisere hennes funksjonshemming som sosial konstruert, all den tid alle rundt henne tror hun er døvstum og behandler henne deretter. Det gir således et innblikk i noen av de forestillingene som eksisterte i synet på døvstumme. Men la oss beve oss fra det sosiale til det politiske området.

Lemlesting i lovverk og som politisk "verktøy"
I middelalderen var det en utbredt praksis i europeisk rettspraksis med et innslag av lemlesting som straff for ulike kriminelle handlinger. Det å miste en fot eller arm, eller også øre eller nese, medførte ikke bare en rekke praktiske utfordringer for den som ble rammet, men gjorde også den kriminelle svært synlig. Det fikk også sosiale konsekvenser. Den vansirede kroppen ble gjennom slik rettspraksis i økende grad assosiert med den kriminelle kroppen. Det medførte at mange som var født med nedsatte funksjonsevner eller blitt påført det på annet vis, gjerne gjorde mye for å holde seg unna en slik merkelapp. En historie forteller om en ridder som i barndommen hadde mistet et øre som følge av et hundeangrep og som var svært opptatt av å presisere at han kunne føre vitner på dette, slik at ingen skulle tro det var et resultat av en pålagt dom.

Det å lemleste noen var ikke bare ensbetydende med rettsfeltet. Det kunne også være politikk. Den britiske historikeren John Gillingham har påpekt at praksisen med å drepe eller lemleste politiske rivaler vedvarte lenger i den nord-europeiske periferien enn i den latinske kulturens kjerneområder på kontinentet. I områder som Irland, Skottland og Skandinavia ble politiske rivaler på 1100- og 1200-tallet oftere tatt av dage eller lemlestet enn tilfellet var i f.eks. England og Frankrike. Gillingham tilskriver disse forskjellene både kulturelle og økonomiske faktorer, blant annet at en på kontinentet tidligere tok i bruk praksisen med løsepenger eller hadde festninger å bruke i forhandlinger, samtidig som normer basert på tanker om høvisk adferd (chivalry) innen den framvoksende ridderkulturen, medførte at tilfangetatte motstandere oftere ble skånet for fysisk skade.

Et annet sted der lemlesting av politiske motstandere var en utbredt politiske praksis, var i Det bysantinske riket. I forbindelse med de stadige palassrevolusjonene i Konstantinopel på 900- og 1000-tallet, var det ikke uvanlig at taperne i slike konflikter gjerne ble blindet og kastrert. Tanken med denne praksisen var ganske enkelt å frarøve personer muligheten til å regjere; en blind keiser kunne ikke lede en hær i strid, mens dersom han også var kastrert kunne han heller ikke grunnlegge noe dynasti. Slike personer utgjorde dermed ikke lenger en politisk trussel og endte ofte med å få leve ut sine dager i et kloster.     

Eilif Peterssens illustrasjon av lemlestingen av kong Magnus til 1899-utgaven av Snorres Heimskringla 

I det politisk turbulente 1100-tallet i norsk historie, finner vi et kjent eksempel på en liknende tanke. Det gjelder maktkampen mellom de to rivaliserende kongene, Harald Gille og Magnus Sigurdsson, i 1130-åra. Magnus hadde i 1134 overfalt Harald, men sistnevnte hadde unnslippet og rømt avgårde til Danmark. Her hadde han fått støtte og krigere. Året etter var rollene snudd da Harald kom overraskende på Magnus i Bergen. Framfor å drepe sin politiske rival, overlot Harald sin slagne fiende til sine treller, som så gikk til verks på Magnus. Den tidligere kongen ble både blindet, fothogd og gjeldet (kastrert) før han ble plassert i et kloster.

Kan funksjonshemmede herske over andre?
Kan en person med en eller annen funksjonsnedsettelse være konge? Det er et spørsmål som tidvis dukker opp i norske kilder utover på 1100-tallet, der særlig en tanke om skikkethet begynte å dukke opp i lovverket. I den mytiske forhistorien fantes det derimot eksempler på at også personer med funksjonshemninger ble ansett for å kunne herske.

I den populære sagaen om Ragnar Lodbrok, fortelles det om en av de mange sønnene hans, som het Ivar Beinlause, på norrønt Ívarr inn beinlausi. Han blir tidvis identifisert som den historiske Ivar med samme navn, som var vikingkonge i det norrøne kongeriket i Dublin på 800-tallet. Betydningen av tilnavnet, beinlausi, synes å indikere at Ivar på et eller annet vis ikke kunne bruke beina sine. Ifølge sagaen var som at "det var brusk der det skulle vært bein". Årsaken til Ivars tilstand skyldtes, ifølge samme saga, at Ragnar ikke hadde holdt et løfte til Ivars mor, Åslaug, som var datter av helten Sigurd Fåvnesbane og valkyrien Brynhild. Åslaug, som også ble kalt "Kråka", bad nemlig Ragnar om å slippe samleie på bryllupsnatta og at det ville få konsekvenser om han ikke lot det være. Rangar derimot valgte heller å følge "hugen" sin og resultatet var derfor at Ivar ble født "beinlaus".

Selv om han ikke kunne gå, fortelles det at brødrene hans hadde Ivar med seg og lot han bære på stenger. I stedet for å selv kunne delta i strid fikk Ivar en annen funksjon: "Han skulle råde for dem, uansett hva de tok seg til". I tv-serien, Vikings (se video nedenfor), har Ivar fått en sentral plass og blir framstilt som en blodtørstig kriger. I sagaen derimot, synes framstillingen av Ivar mer å bære preg av et fokus på hans egenskaper som en slu og dyktig taktiker. Det kommer blant annet fram i forbindelse med Ragnars død. Da nyheten om Ragnars død - i ormegården til kong Ella - handler alle brødrene nok å impulsivt og mislykkes med å slå sin fars banemann. Ivar på sin side bruker tida godt for å planlegge hevnen. Først får han gjennom sin kløkt, lurt til seg byen York fra kong Ella , før han senere slår sistnevnte i slag og får således utmålet hevnen (i form av at kong Ella må lide "blodørnen").

Historien om Ivar vitner om en tanke om at personer med fysiske funksjonsnedsettelser kunne kompensere for slike mangler, særlig ved å være klokere enn sine funksjonsfriske motparter. I Ivars hender blir krigerne et verktøy som utfører hans ordre, på sett og vis som en protese. Men hvordan artet dette seg i virkeligheten? I det foregående ble lemlesting trukket fram som et "verktøy" for å fjerne monarker og gjøre at de ikke lenger var i stand til å styre land og rike. Men hva om monarken var født med en eller annen skavank? Og fantes det et klart skille mellom fysiske og psykiske lidelser som mer eller mindre problematisk for en monarks evner til å regjere?

Den gale, den krokryggende og tornfølgeloven av 1163/64
Det 12. århundre var et svært turbulent i norsk historie. På den ene siden var det et utrolig progressivt århundre, der både konge- og kirkemakt ekspandert og både sentraliseringen og byråkratiseringen av et norsk riket, selve statsdannelsesprosessen, bykset framover. På den andre siden var riket hjemsøkt av en rekke svært destruktive konflikter om tronen, de såkalte innbyrdesstridene. Konfliktene brøt ut i etterkant av Sigurd Jorsalfares død i 1130 og vedvarte, i varierende grad, fram til hertug Skules opprør og fall i 1239/40. I løpet av denne perioden er det derimot flere eksempler som angår  spørsmål om funksjonshemninger og styringsverket som er interessant å diskutere. Det gjelder spørsmål som angår både fysiske og psykiske krav til herskere.

Den gale monarken
Et interessant tilfelle å begynne med, er kong Sigurd Jorsalfare (r.1103-1130). Flere av de norrøne kongesagaene som ble skrevet i Norge og på Island på slutten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet, framhever på ulikt vis hvordan kong Sigurds senere styringstid ble preget av kongens mentale svekkelse. Ifølge den latinske norgeshistorien til Theodericus Monachus (ca.1180), var kongens lidelser resultatet av et forgiftningsforsøk. Generelt påpeker bare sagaforfatterne hvordan symptomene på kongens psykiske funksjonshemninger kom til uttrykk først etter at hans bror og samkonge, kong Øystein, døde i 1123. De ulike kongesagaene vektlegger i forskjellig grad hvordan kongens mentale tilstand endret seg. Hos Snorre er det mindre påfallende, selv om enkelte episoder trekkes fram. I den anonyme kongesagaen, Morkinskinna, derimot er det et større fokus på hvordan kongen muligens utviklet en eller annen form for psykisk lidelse. Det nevnes at kongen hadde store humørsvingninger og at det forekom flere episoder.

Enkelte av disse episodene var nok så harmløse, slik som da kongen ved en anledning satt i en badestamp og plutselig begynte å le av fisker i vannet - fisker ingen andre så. Andre episoder var mer alvorlig, slik som da han ved en anledning i et raserianfall tok tak i en svært verdifull bok, en plenarius (samling med salmer og bønner) utsmykket med gullbokstaver, og kastet den i inn i flammene, før han vendte seg mot dronningen og ga henne et slag i ansiktet. En av kongens lendmenn, Ottar Birting, stormet bort og fikk reddet boka ut fra flammene. Ottar kommenterte deretter hvordan kongens problemer, "din sørgelige tilstand og sjukdom" (þinom harmi oc vanmegni), medførte stor sorg blant hans venner og var en skarp kontrast til hvordan det hadde vært. Senere hendte det også at kongen forbrøt kirkelige bestemmelser om fastereglene (ved å spise kjøtt på en fredag), men også hvordan han gikk lei sin kone og tok seg en ny kone, noe som gjorde kongen til bigamist i kirkens øyne.

I en rekke eldre forskningsartikler, særlig på 1980-tallet, ble det gjort forsøk på å sette en diagnose på kong Sigurd. Det er neppe særlig fruktbart å fjerndiagnostisere historiske personer på den måten, av flere årsaker. I denne sammenhengen er at det av liten interesse å sette noen diagnose, men snarere å se på hvordan samtiden så på kongens sviktende mentale helse og hans evne til å styre Særlig er det verdt å bemerke at disse lidelsene synes å ha fått liten betydning eller innvirkning på hans senere ettermæle. Kong Sigurds styringstid ble omtalt av sagaforfatterne som gode år for allmuen og riket, med gode avlinger og generell velstand. Samtidig kunne han kanskje leve på sine ungdomsbragder, særlig korstoget til Jerusalem (1108-1111).

På den annen side kan de mentale lidelsene ha vært mindre framtredende så lenge broren, kong Øystein, var i live og Sigurd ikke var enekonge. En hovedårsak er nok antakelig de mange ødeleggende og blodige konfliktene som fulgte i etterkant. Forfatteren av Morkinskinna har en liten innskutt tått, der kongen selv gir et frampek på hva som er i vente. Etter først å ha kommentert rikets sørgelige tilstand, der nordmennene må hanskes med "en gal konge" (øran konvng), påpekte Sigurd at nordmennene allikevel kom til å love gull for å få ham tilbake igjen, framfor å måtte hanskes med Harald og Magnus, ettersom "en er ond og den andre dum". Kongens galskap er kanskje ikke å regne som en funksjonshemning, siden det ikke stoppet ham fra å regjere, men spørsmålet om hvorvidt ulike psykiske funksjonshemninger og galskap inngikk i de samme forestillingene som personer med fysiske funksjonshemninger, er helt klart et lite utforsket tema i norsk middelalderforskning.     
 

Kong Sigurd i Jerusalem, illustrasjon av Gerhard Munthe.

Den krokryggede monarken
Etter at Magnus Blinde var blitt påført de skadene som ga ham tilnavnet, så mye ut for at Harald Gille ville herske alene, men en eventyrer ved navn Sigurd Slembe ville det annerledes. Etter å ha drept kong Harald i Bergen og lyst drapet på seg, var imidlertid svært få stormenn lystne til å ta Sigurd til konge. De valgte derfor i stedet å ta Haralds to mindreårige sønner, Sigurd og Inge, til konger. Sigurd forsøkte i et desperat forsøk å samle støtte til sin sak ved å hente ut den blinde kong Magnus fra kloster, men de to ble i den påfølgende striden begge drept. Nå fulgte en periode med fred. Så lenge de to kongene var mindreårige og kretsen av rådgivere var de samme, holdt freden seg mellom brødrene. I 1142 dukket imidlertid enda en sønn av Harald opp, kong Øystein, og i det påfølgende tiåret ble det politiske klimaet dårligere før det i 1150-åra brøt ut konflikt mellom alle brødrene.

I konflikten som fulgte mellom de tre brødrene og deres støttespillere, valgte kirken i stor grad å støtte kong Inge (r.1136-1161). I utgangspunktet ikke det mest opplagte valget. Kong Inges tilnavn var nemlig Kryppill ("krøpling"). Det fortelles at kongen av utseende var liten av vekst og at han hadde både en pukkel både på ryggen og brystet, samt en visen fot. Hans vennlige personlighet trekkes fram som en god egenskap, både fordi det tiltrakk seg stormenn men også fordi det gjorde ham godt likt blant allmuen. Disse beskrivelsene antyder at kongens funksjonshemningene var medfødt, men Snorre presenterer også en alternativ fortelling, der skadene hadde dette sammenheng med kongens deltakelse i slaget ved Minne, ved sørenden av Mjøsa.

Kongen, som bare var et lite barn, ble båret i en kjortelpose av Tjostolv Ålesson under selve slaget. I stridighetene fikk han derimot problemer og klarte med nød og neppe å komme unna, men det lille barnet ble påført skader som resulterte i vanhelse: "ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde". Kong Inge hadde gode støttespillere rundt seg. Sentralt var de dyktige og mektige lendmennene, Gregorius Dagsson fra Skien og Erling "Skakke" (som var blitt påført et hugg på halsen på korstog i 1150-åra) fra Etne i Sunnhordaland, samt fehirde og hirdprest, den senere andre erkebiskopen i Nidaros, Øystein Erlendsson.

Den avgjørende forskjellen mellom brødrene hva angikk kirka, var forskjellene i status i forbindelse med fødsel. Både Sigurd og Øystein var resultater av Harald Gilles omgang med friller, mens Inge hadde den klare fordelen at han til tross for sine fysiske utfordringer, var født innenfor ekteskapet, som en sønn av kong Harald og hans dronning, Ingerid Ragnvaldsdatter. Innad i kirken hadde den kirkelige reformbevegelsen siden midten av 1000-tallet blant annet kjempet for en moralsk opprustning innad i kristenheten og som et ledd i dette begynt å vektlegge ekteskapet. Det ble derfor et ideal at monarker skulle være monogame og at kun barn født innenfor ekteskapet skulle ha arverett på tronen. 

Dronning Ingerid og Gregorius Dagsson egger kong Inge til handling mot sine brødre, illustrasjon av Erik Werenskiold.

I sagaen framstår kong Inge som en monark som i stor grad overlot styringen av riket til sin mest betrodde rådgiver, nemlig Gregorius Dagsson. Gregorius representerer i sagaen på mange måter kongens sterke arm. Tidvis egget også Gregorius kong Inge til handling, blant annet ved å trekke fram hans fysiske svakhet. Muligens har det vært et ømt punkt. Resultatet var at kongen selv trakk i hærklær og rustet seg til kamp. Det skjedde særlig i forbindelse med spenninger mellom kongene i Bergen sommeren 1155, som ledet til at kong Sigurd ble drept. Noen år senere, under kampene mot Håkon Herdebrei, var situasjonen snudd. Denne gangen advarte nemlig Gregorius kongen fra å selv delta i slag, noe som ble støttet av blant annet Erling Skakke. I 1161 falt Gregorius i kamp mot Håkons styrker. Dermed hadde kong Inge mistet sin mest framtredende rådgiver og han falt selv i slag på isen i Oslo kort tid senere. Hans menn hadde bedt ham om å rømme unna, men kongen hadde valgt å legge sin skjebne i Guds hender. 

Magnus Erlingssons tronfølgelov
De stormennene som hadde vært en del av kretsen rundt kong Inge nektet å underkaste seg seierherrene. I stedet gjorde de et valg av kongsemne som var et brudd på eldre sed og skikk, nemlig ved å velge sønnen til Erling Skakke, Magnus, til konge. Magnus var ikke sønn av en tidligere konge, slik sedvane var, men hadde krav på tronen gjennom sin mor, Kristin, som var en datter av den tidligere kongen Sigurd Jorsalfare. For å legitimere det nye dynastiet inngikk Erling Skakke avtaler med kirken. Til gjengjeld for store innrømmelser, gikk kirken med på å legitimere kong Magnus' styre. Det medførte gjennomslaget for det kirkelige kongsidealet om at kongen skulle være en rex iustus, en "rettferdig konge", men for å gi Magnus legitimitet ble det også vedtatt å gjennomføre en symbolsk handling som understreket at Magnus virkelig var "Guds utvalgte". I 1163/64 ble således Magnus Erlingsson den første kronede og salvede kongen i Norge og Norden (så sant ikke den danske Roskildekrøniken har rett angående en tilsvarende handling i Danmark noen år tidligere).

I forbindelse med kroningen, ble det også vedtatt en ny tronfølgelov. I denne loven ble det lagt klare regler for hvem som skulle være konge i Norge, blant annet at det bare skulle være én konge om gangen og at det var den eldste, ektefødte sønnen av den foregående kongen som skulle arve riket. Dermed falt også det gamle, germanske arveprinsippet om at alle sønner, både ektefødte og frillersønner, hadde lik rett på tronen. Samtidig kom det også inn et annet interessant moment, det ble nemlig et krav om at den eldste sønnen måtte være skikket (ef han er fallenn). Dersom dette ikke var tilfellet, skulle et råd, bestående i hovedsak av erkebiskopen og biskopene, velge ny konge. Nøyaktig hva som ligger i denne tanken om at kongen må være "skikket" har vært omdiskutert, men det har muligens å gjøre med en tanke om at kongen må være ved sine fulle fem, altså at kongen ikke kan ha mentale defekter. Magnus Erlingssons tronfølgelov fikk derimot mindre betydning i praksis, siden kong Sverre og birkebeinerne felte både Erling og Magnus. En ny tronfølgelov var derfor ikke på plass igjen før i 1260, med kong Håkon Håkonssons (r.1217-1263) tronfølgelov. Her var det igjen et krav om at kun første, ektefødte sønn kunne bli konge, men interessant nok hadde kravet om "skikkethet" bortfalt.      

Helgener, relikvier og mirakler
I middelalderen var det ikke noe skille mellom det religiøse og det sekulære, slik at alle debatter om funksjonshemninger har også en religiøs dimensjon. Tanken om at mennesker hadde en eller annen funksjonsnedsettelse på grunn av en eller annen synd, begått av enten foreldre eller dem selv, er mindre framtredende i den religiøse diskursen enn en kanskje skulle forvente.

I forbindelse med ulike forventninger rundt Oppstandelsen på Dommens dag, dukket det opp et skille mellom den fysiske kroppen i det dennesidige og tanken om det ukorrumpert, åndelige legeme. På 1000-tallet mente Anslem, den italienske erkebiskopen av Canterbury (som selv senere ble helgenkåret), at kroppen til alle som fikk adgang til Himmelen ville være frisk og perfekt. På 1100-tallet brukte teologen Peter Lombardus bildet av en statue som ble smeltet ned og støpt på nytt i det samme materialet, som et bilde på hvordan kropper ble hele igjen i Himmelen. Irina Metzler påpeker at slike tanker leder til noen problemer angående identiteten til mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, i hvert fall basert på rådende tanker innenfor moderne teorier om funksjonshemning. Igjen er vi inne i et området hvor det behov for ytterligere forskning.

Votivgaver i bivoks fra middelalderen, funnet i katedralen i Exeter, England.

Det som er et gjennomgående trekk ved mye av den religiøse diskursen i middelalderen vedrørende funksjonshemning, er hvordan manglende lemmer, fravær av sanser eller sinnslidelser kunne bli kurert gjennom mirakuløse inngripen fra ulike lokale eller nasjonale helgener. Pilegrimsferden var en populær botsøvelse, der mennesker søkte seg til gravsteder eller relikvier til hellige personer i håp om å bli kurert for en eller annen lidelse. Ofte ble det gjerne lagt igjen en votivgave form av en liten trefigur, voksfigur eller annet medium som representerte det skadede lemmet eller den manglende sansen. Slike votivgaver hadde lange tradisjoner og var ikke nødvendigvis bare et kristnet fenomen. Faktisk synes det å ha vært en svært utbredt praksis også i Norge og det fortelles det at det i forbindelse med reformasjonen ble ryddet ut store hauger av slike gjenstander fra kirker rundt om i landet, som deretter ble brent på store bål.

St Olav i møte med blinde, stumme og mishandlende prester
I Passio Olavi, den kirkelige legende om Olav den helliges liv og mirakelgjerninger som antakelig ble ført i pennen av erkebiskop Øystein Erlendsson i andre halvdel av 1100-tallet, møter vi flere personer med ulike fysiske eller sanselige funksjonsnedsettelser. En av de aller første mirakelfortellingene vedrørende Olavs legeme, omhandler en blind mann. Ifølge Passio Olav ble konges lik etter slaget på Stiklestad, ført til et lite hus av noen kongsmenn. Rett utafor døra var det blitt slått ut vann etter at liket var blitt vasket. Vannet var derfor iblandet kongens blod. En blind mann snublet som kom forbi, snuble i det våte, men da han tok seg til ansiktet og gned de våte fingrene i øynene fikk han brått synet tilbake. Dette er langt fra den eneste fortellingen av slikt slag i Passio.

Samtlige av de første fortellingene i Passio omhandler personer som på ulikt vis hadde en eller annen funksjonsnedsettelse, enten medfødt eller påført, som helgene kurerte og gjorde friske. To påfølgende fortellinger omhandler personer som på ulikt vis hadde fått tungen sin skåret ut, det ene var en ung gutt som på urett vis ble dømt for en forbrytelse (igjen ser vi sammenhengen mellom straff og lemlesting) og  det andre var en som hadde vært tatt til fange av slavere i Baltikum. Begge ble de kurert og fikk tunga tilbake etter å ha bedt til helgenen. En annen fortelling nevner en kvinne, som hadde så store smerter og verk i beina at hun måtte bæres til helgenes grav. Også hun ble kurert og gikk derifra for egen maskin.

Et siste eksempel er historien om en prest som ble mistenkt av to brødre for å ha en affære med deres søster. Prestens relasjon til søsteren var etter sigende bare av en vennskapelig art, men en dag angrep de to brødrene ham og mishandlet ham på det groveste. Den stakkars presten fikk begge øynene stukket ut, tunga skåret av og begge leggbeina brukket. Han ble etterlatt halvdød, men ble funnet av en fattig kone som tok han med hjem og pleiet ham. I en drøm kom helgenkongen til ham og berørte de berørte områdene. Tunge, øyne og de brukne leggene ble leget, men som et vitnesbyrd på mirakelet hadde presten et hvit arr på øyelokket. Det er også flere andre slike fortellinger i Passio om både blinde eller stumme, spedalske, men også mennesker med andre sykdommer eller lidelser, inkludert sinnslidelser. To av historiene omhandler dessuten både kongen og erkebiskopen selv.

Slike fortellinger om hvordan blinde fikk tilbake synet tilbake etter å ha vært nær en helgen eller en helgens relikvier, målløse fikk en stemme, eller lamme eller mennesker med amputasjoner fikk funksjonen tilbake i lemmene sine, er det svært mange av i helgenfortellinger fra middelalderen. De er også en av få kilder som nevner litt mer om sosiale forhold eller hvordan slike mennesker enten fikk til livets opphold eller hvordan de klarte seg på annet vis - f.eks. må noen ha båret kvinnen med de dårlige beina til Nidaros, men også hvordan slike historier kunne ramme mennesker fra alle sosiale lag og grupper - fra tjenstefolk til konger, menn og kvinner, kristne og hedninger.

Alderdom
Alderdom er i seg selv ingen funksjonshemning, men tendensene til at mennesker mot livets slutt ofte ble rammet av kroniske lidelser eller andre former for sykdom som førte til fysiske eller psykiske svekkelser, gjør at Irina Metzler påpeker at det på mange områder er tendenser til overlapping med spørsmål relatert til funksjonshemning generelt. Jeg vil ikke her gå noe videre inn i akkurat denne alderdomsdebatten, men kort bare trekke fram en kilde som Egil Skallagrimssons saga.

Egil Skallagrimsson var både poet og kriger, men levde også til uti åttiårene. Sagaen hans nevner hvordan han på "sine gamle dager ble (....) tungfør og støl i føttene, og skral både på synet og hørselen". Han ble til slutt også helt blind. Den skrøpelige oldingen innbyr ikke til videre respekt, men er gjenstand for hån og ydmykelse. En dag Egil går langs husveggen, snubler han og faller. Reaksjonen til en gruppe kvinner som bevitner hendelsen, er å bryte ut i latter. Han blir ellers herset rundt av andre i husholdet og ansett for å være til bry. Egil selv la merke til sitt eget forfall og kommenterte det: "...det er ikke så greit for meg lenger å styre føttene, når jeg ikke ser. Det er stusslig å være blind!"     



Oppsummering

Fante det så funksjonshemmede i det norske samfunnet i middelalderen? Både ja og nei. Det fantes ikke noen egne overordnede, begreper for å beskrive disse menneskene kollektivt og det fantes heller ikke egne institusjoner for å ta vare på dem. Rettslig sett fantes det heller ingen egen lovgivning som spesifikt omhandlet dem som gruppe. De var dermed ikke utskilt fra samfunnet hverken i fysisk eller rettslig forstand. På den andre siden fantes det en stor gruppe i samfunnet med ulike former for fysiske, sanselige eller psykiske former for funksjonsnedsettelse. Det fantes en rekke enkeltstående begrep, gjerne negativt ladede begrep, som på ulikt vis beskrev den enkeltes funksjonsnedsettelse. Den identiteten som disse menneskene hadde på grunn av sine funksjonshemninger synes ikke å ha vært nok til å skille dem ut fra samfunnet som helhet, i motsetning til det tilfellet var for enkelte etniske eller religiøse minoriteter, slik som jøder eller muslimer.

En generell konklusjonen må være at det trengs mer forskning på spørsmål om funksjonshemninger i middelalderens Norge. Dette har bare vært et forsøk på å trekke opp noen tentative innfallsvinkler og tematikk for videre forskning. Dette er et område der det er en stor lakune i vår kunnskap. Samtidig representerer det et område der det kan være fruktbart med tverrfaglige tilnærminger, både innenfor det historiske fagfeltet, hvor det vil være nødvendig å trekke veksler på kunnskap fra både historie, arkeologi, kunst- og litteraturhistorie og religionsvitenskap. På den andre siden er det nok også behov for å gå i dialog med det mer samtidige forskningsmiljøet innenfor helsefag og helsevesen. Det vil gi større muligheter for å trekke veksler på hverandres kunnskap og bidra til nye spørsmål og nye perspektiver på funksjonshemning i fortid, samtid og framtid.




Kilder
Egil Skallagrimssons saga, overs. H. Lie, Oslo 2003.

Laksdøla elder Soga um laksdølerne, overs. Stefan Frich, Kristiania 1899.

Morkinskinna: The Earlist Icelandic Chroncile of Norwegian Kings (1030-1157), trans. T. M. Andersson og K. E. Gade, Ithaca/London 2000.

Norske middelalderdokumenter i utvalg, ved S. Bagge, S. H. Smedsdal og K. Helle, Bergen 1973.

Snorre Sturlusson, Norges kongesagaer [Heimskringla], Oslo 1979.


Litteratur
Gillingham, John. (1999). “Killing and mutilating political enemies in the British Isles from the late twelfth to the early fourteenth century: a comparative study”, in: Smith, Brendan [ed.], Britain and Ireland 900–1300: Insular responses to medieval European change, Cambridge: 114-134.

Godden, Richard og Hsy, Jonathan. (2013). "Analytical Survey: Encountering Disability in the Middle Ages", i New Medieval Literatures: 313-339.

Lid, Inger Marie. (2008). "Funksjonshemming og menneskesyn", Kirke og Kultur, 112:6: 513-520.

Metzler, Irina. (2011). "Disability in the Middle Ages: Impairment at the Intersection of Historical Inquiry and Disability Studies", History Compass, (9: 1): 45-60