Farlig historiebruk - Middelalder, korstog og Alt.right
"'Cause baby now we got bad blood," synger Taylor Swift. Kanskje kan det ses som en kommentar på den oppmerksomheten artisten har fått fra nazister og andre på den ytterste høyresiden? Men Swift er ikke den eneste som får uønsket oppmerksomhet. Det gjør også en hel historisk periode, nemlig middelalderen. Både nazister, rasister, og nasjonalister synes å framholde middelalderen som en "hvit" gullalder, en tid der alle europeiske samfunn var homogene, både etnisk, religiøst og kulturelt. Kort sagt, at middelalderens Europa var et blenda-hvitt sted. De samme gruppene har også lagt sin elsk på et fenomen fra middelalderen, korstogene. Innenfor dette synet inngår korstogene i en nærmere tusen år lang krig mellom øst og vest, mellom kristendommen og islam. Det er imidlertid en framstilling de fleste historikere neppe vil si seg enige med. Det er derfor på tide å "shake it off"!
Myten om "den hvite middelalderen"
For noen år siden, i forbindelse med at flyktningkrisen i Europa toppet seg i 2016, begynte et meme, den såkalte "gråtende tempelherren", å sirkulere på nett og i sosiale medier. Selve memet var sannsynligvis skapt noen år tidligere, men budskapet var umiskjennelig at Europa er - og har vært - under angrep fra islam i nærmere tusen år. En rekke slik islamofobiske memer og gif-er, trekker ofte veksler på nettopp tanken om en parallell mellom middelalderens korstog og moderne konfliktlinjer.
Både i Nord-Amerika og Vest-Europa har det vokst fram en rekke bevegelser på den ytterste radikale høyrefløyen. Samtidig som en rekke innvandringsfiendtlige partier har sett en økende oppslutning, både i Hellas, Sverige og Ungarn for å nevne noen steder. Disse partiene knytter gjerne spørsmål om innvandring og integrering an mot en tanke om at både den nasjonale kulturen, staten og ikke minst historien, er truet. Dette tankegodset appellerer særlig til såkalte nettkrigere og troll, men den sterke påvirkningen sosiale medier kan ha medfører at også personer langt utenfor den harde kjernen lett kan bli påvirket. Den økende fremmedfrykten i mange europeiske land vitner om at dette ikke er noe marginalt fenomen.
Det kom særlig til uttrykk under både Brexit-avstemmingen i Storbritannia og det amerikanske presidentvalget i 2016. Den amerikanske alt-right-bevegelsen har blitt godt hjulpet av Donald Trump - og vice versa - noe som synes å ha gjort både rasisme og misogyni mer stuereint i amerikansk politikk. Disse gruppene har også fått egne talerør i mediene, i form av et bredt spekter av mer høyreorienterte medier, fra Fox News til mer radikale medier som Breitbart eller Alex Jones' InfoWars. Et fellesstrekk ved flere av disse kanalene, foruten at de har noen av de mest sette programmene på amerikansk tv, er at de har kjørt hardt på Trumps anklager om "fake news" ("falske nyheter") mot de mer etablerte mediebedriftene, slik som CNN, Washington Post, med flere.
Farlig historie(mis-)bruk
Dette er på ingen måter bare harmløst karneval eller ufarlig retorikk. I mai 2017 gikk en 35 år gammel mann til angrep på flere medpassasjer ombord på et tog i Portland i USA. Visstnok begynte hendelsen med at mannen trakasserte noen muslimske kvinner da flere medpassasjerer grep inn. Det hele endte med at gjerningsmannen dro fram en kniv og drepte to menn. Ifølge enkelte rapporter var gjerningsmannen en markant skikkelse innen både et lokalt nynazistisk miljø og alt.right-bevegelsen, og skal ha kommet med flere referanser til vikingene og deres "Vinland" i forbindelse med angrepet.
Her hjemme har også vår egen kulturarv blitt forsøkt kuppet av nynazistiske hatgrupper, slik som Den nordiske motstandsbevegelsen og andre nazi-organisasjoner. Nazistene har alltid hatt en forkjærlighet for vikingtida og vikingsymbolikk. En rekke av de sentrale nazi-toppene, slik som Henrich Himmler, uttrykte beundring av vikingene, mens Quisling og Nasjonal Samlings forsøkte å knytte vikingtida til seg på flere måter, enten det var bruken av solkorset, å reise bautasteiner på Stiklestad eller deres forsøk på å få tak i Snartemosverdet. Til dels må denne assosiasjonen mellom nazismen og vikingtida kunne sies å ha vært vellykket, at det i dag har gått så langt at bruk av vikingsymbolikk eller runer kan være problematisk.
Norgeshistoriens verste massemorder, Anders Behring Breivik, brukte også historiske forbilder i sin hatretorikk idet han forsøkte å framstille seg som en moderne tempelherre og som refererte gjentatte ganger til ordenen i sitt manifest. På dagen syv år etter at mordene på Utøya og bomba mot regjeringskvartalet drepte 77 mennesker, er det påfallende å se hvordan debatten på sosiale medier fortsatt renner over av hat mot Arbeiderpartiet og hvordan enkelte synes å støtte terroristens handlinger. Samtidig er det skummelt å se hvordan populistiske politikere på høyresiden, som Sylvi Listhaug, langt på vei legitimerer og nører opp under dette hatet blant sine støttespillere. En skulle tro at vi på et tidspunkt ville lære noe av historien.
Ikke nytt innhold - bare nye medium
Den ytterliggående høyresidens fascinasjon for middelalderen er på ingen måte av nyere dato. Nasjonalister har helt siden tidlig på 1800-tallet sett tilbake mot middelalderen og i det påfølgende århundre demonstrerte nær sagt alle diktatorer og undertrykkende regimer i Europa en særskilt forkjærlighet for middelalderen. Denne former for "medievalisme", altså en betegnelse på samtidige forestillinger om middelalderen og samtidskulturens bruk av middelalderreferanser, ble således plukket opp av både Adolf Hitler og nazistene i Tyskland og Benito Mussolini og fascistene i Italia, som begge inkorporerte ideer om fortida, både antikken og middelalderen, i sin politiske propaganda, enten gjennom kunst eller storstilte byggverk. Det samme gjaldt også for Antonio Salazar i Portugal, Francisco Franco i Spania eller Nicolae Ceausescu i Romania. De samme tendensene har også gjaldt en rekke regimer i Midtøsten.
Men det er på ingen måte slik at en slik bruk av historien har gått ut på dato i politikken, snarere tvert imot. I Frankrike hevdet grunnleggeren og tidligere leder av det nasjonalistiske, høyrepopulistpartiet Front National, Jean-Marie Le Pen, at "ekte" fransk identitet bare var var det som kunne spores tilbake til Clodvik, den frankiske merovingerkongen på slutten av 400-tallet! Hans datter og den nåvrende lederen av partiet, Marine Le Pen, har på samme vis også trykket en berømt skikkelse fra fransk historie til sitt bryst, nemlig Jeanne D'arc. Det handler ikke bare om at Marine Le Pen eller hennes nære slektninger har blir sammenliknet med "Jomfruen av Orléans" av sine støttespillere, men partiet avholder også en årlig marsj til nettopp Jeanne D'arc-statuen i Paris for å hedre det de anser som "ekte" fransk identitet (underforstått: en hvit, europeisk og kristen identitet), som en motsetning til det multikulturelle samfunnet (underforstått som muslimer og andre innvandrere).
Liknende paralleller kan også trekkes til det hjemlige debattklimaet, der det nesten årlig settes fram påstander om at norsk kultur eller norske verdier er under angrep og truet. Enkelte politikere synes å ha en antikvarisk holdning til kultur, og ser ikke hvordan selv de "norskeste" kulturuttrykkene har blitt til i samspill og møte med andre kulturer - de norsk stavkirkene er svært lik samtidige steinkatedraler på kontinentet, mens selv bunaden er et resultat av impulser og kontakt med kontinentet.
Det er dermed intet nytt under solen når det gjelder innhold og budskap. Så hva er da egentlig nytt? Jo, mediet. På sosiale medier, slik som ulike undergrupper på reddit og 4Chan, eller i kommentarfeltet på både Twitter og Facebook, eller i ulike (lukka og åpne) diskusjonsforum, slik som det nå stengte Stormfront, har myten om "den hvite middelalderen" fått fritt spillerom. Sosiale medier har ikke bare gitt ulike hatgrupper nye plattformer for å spre budskapet sitt, men det har også bundet dem tettere sammen og gjort dem mer synlige. Sosiale medier er dermed med på å skape større og raskere nettverk. Kort sagt er det mer snakk om "same shit, new wrapping", som engelskmennene sier.
I 2016 tagget noen ned en moské i Skottland. Her var det særlig to av slagordene med klare konnotasjoner til middelalderen. På den ene stod det "Saracen go home", som sikter til middelalderen nok så generelle begrep "saracener", som var et nok så generisk begrep brukt for å omtale alt fra arabere, nordafrikanere eller bare muslimer rent generelt. På den andre stod det "Deus vult", som er en latinsk frase som betyr "Gud vil det" og som var det tilhørerne ropte ut like etter at Urban II holdt sin berømte tale ved Clermont i 1095 og som også ble krigsropet til de første korsfarerne som erobret Jerusalem i 1099. Korstogene har for mange av hatgrupper blitt synonymt med en tanke om at kristendommen og islam har vært låst sammen i en sivilisasjonskrig helt siden middelalderen. Denne tanken har derimot også tildels bevisst og ubevisst dukket opp i internasjonale relasjoner og moderne stormaktspolitikk.
Korstogene etter 11. september 2001
I en tale like i etterkant av terror-angrepet 11. september 2001, sa daværende amerikansk president, George W. Bush, at amerikanske myndigheter ville føre en krig, "et korstog", mot terror. Til tross for at presidenten like etter gikk tilbake på bruken av begrepet crusade ("korstog), var skaden allerede skjedd. Før vi går videre inn på debatten om korstogene, er det imidlertid her på sin plass å trekke fram et skille innenfor bruken av medievalisme, altså som allerede nevnt hvordan samtida bruker ulike forestillinger om eller referanser til middelalderen. Innenfor nyere forskning har det gjerne vært satt opp et skille mellom en genealogisk og banal medievalismebruk.
Den genealogiske medievlaismen innebærer at politikere eller andre bevisst forsøker å referer til forbilder fra middelalderen for å legitimere ulike maktposisjoner eller -bruk i nåtida. Eksempler på dette er slik som Nasser i Egypt, Assad-regimet i Syria eller Saddam Hussein i Irak, som alle sammen forsøkte å framstille seg som regionens sterke mann gjennom å trekke paralleller til en hersker fra middelalderen, nemlig sultan Saladin, grunnleggeren av ayyubi-dynastiet som erobret Jerusalem i 1187 og slo tilbake Det tredje korstoget (for enkelte et særdeles paradoksalt valg av forbilde siden Saladin var av kurdisk opphav). Innenfor denne tankegangen oppstod det også en analogi, der middelalderens korstog fungerte som en parallell, et bilde, på Vestens innblandinger i Midtøsten.
Banal medievalisme er derimot mer lumsk, som blant annet Bruce Holsinger har påpekt. Innenfor denne bruken aktiviseres til dels de samme formene for historiebruk, men da ikke for å peke eller referer tilbake til til et fenomen i fortiden, snarere det motsatte. Her medfører ofte en utilsiktet medievalisme til at middelalderens verden kommer i direkte kontakt med samtida. Bush-administrasjonen brukte i stor grad ikke korstogsbegrepet for å referer til et faktisk, historisk fenomen fra middelalderen, men snarere som et generisk begrep for å referer til en hel haug med idéer og assosiasjoner som har festet seg til korstogbegrepet etter middelalderen. Holsinger forklarer at "the effect [of this use of the middle ages] has been a mass enlistment of all things medieval into a global conflict in which the Middle Ages function as a reservoir of unconsidererd analogy and reductive propaganda" (Holsinger 2007: 15).
For Bush-administrasjonen fikk denne banale medievalismen en uforutsett konsekvens (som strengt tatt burde vært forutsett), ved at også den andre siden i konflikten plukket opp korstogstråden. Både Osama bin Laden og Al-Qaida, samt senere jihadister og islamister, slik som terrororganisasjonen ISIS, har sannpet opp og brukt korstogsbegrepet fpr å tolke det inn i sitt verdensbilde. Dermed blir ikke korstogene lenger bare en analogi eller et bilde på vestlig aggresjon, slik tilfellet var med de arabiske nasjonalistene på 1900-tallet, men nå ble den amerikanske og annen vestlig inngripen i Midtøsten i etterkant av Irak-krigen, sett på som ekte korstog.
Heller ikke president Obama unnslapp kritikk for sine korstogsreferanser. I forbindelse med den årlige samlingen, "National Prayer Breakfast" i 2015, kom Obama i sin tale inn på temaet om vold og tro. Her sa han blant annet: "And lest we get on our high horse and think this is unique to some other place, remember that during the Crusades and the Inquisition, people committed terrible deeds in the name of Christ". Reaksjonen i etterkant var mange, men særlig flere korstogshistorikere mente kritikken var skivebom, selv om det langt på vei var konsensus selv blant historikerne. Til tross for denne faglige uenigheten, er det likevel en ting de aller fleste korstogshistorikere kan enes om, og det er at korstogene ikke representerte noen "sivilisasjonskrig". Men hvor kommer så denne tanken fra?
"Clash of Civilisations"
I 1992 presenterte den amerikanske statsviteren, Samuel P. Huntington (1927-2008), sin såkalte "Clash of Civilizations"-teori (utgitt som artikkel i 1993 og bok i 1996). Kort fortalt hevdet Huntington at etter at Den kalde krigen var over og Sovjetunionen kollapset, var den ideologiske kampen mellom kapitalisme og kommunisme over. I stedet ville den neste store, "sivilisasjonskrigen", ifølge Huntington, ta utgangspunkt i kulturelle og religiøse identiteter.
Denne teorien har blitt plukket opp av en rekke konservative og høyreretta miljøer i argumentasjonen om at islam ikke er kompatibel med vestlige verdier og normer. Det passer dermed godt inn forståelsen av at det foregår en slags "sivilisajonskrig" mellom Vesten og den islamske verden. Enkelte har videre tolket begynnelsen på denne konflikten til enten islams opphav og tidlige spredning på 600- og 700-tallet eller til korstogene i middelalderen. Men var korstogene en konflikt som bunnet ut i at to diametralt forskjellige religioner støtte sammen? Og går det egentlig en rød tråd fra middelalderen opp til vår tid?
Korstogene - en sivilisasjonskrig?
Det første korstoget (1095-1099) samlet så mange som opp mot hundre tusen mennesker, som marsjerte ut av Europa for å delta i den væpnede pilegrimsferden pave Urban II hadde forkynt og hvis hovedmål var å befri Jerusalem og de hellige stedene, særlig Gravkirken. Men hvor kom denne idèen fra? Jerusalem hadde blitt erobret av muslimene allerede på 630-tallet, så det var ingen umiddelbar foranledning. I en nyere studie har Peter Frankopan påpekt hvor det politiske og diplomatiske bakteppet for Det første korstoget skyldtes henvendelser uten i fra. Den bysantinske keiseren, Alexios I Komnenos, henvendte seg nemlig til pavemakten i et håp om å få hjelp i form av vestlige leiesoldater.
Etter nederlaget ved Manzikert i 1071 hadde den bysantiske hæren lidd av mannskapsmangel. Situasjonen var ytterligere blitt forverret av seldsjukkene, et tyrkisk folkeslag nylig konvertert til islam, som hadde erobret store deler av Anatolia. Tradisjonen med vestlige leiesoldater i bysantinsk tjeneste hadde lange røtter, slik som mange skandinaver visste godt. Keiseren appell var derfor ganske tradisjonell, men i forhandlingene med pavemakten ble det både nevnt hvordan dette kunne være en anledning til å reversere skismaet som hadde oppstått innad i kirken, mellom den latinske og den ortodokse kirken, i 1054. Samtidig ble på et eller annet tidspunkt også Jerusalem nevnt. Noe som fikk en avgjørende betydning.
Et problem med det overleverte kildematerialet fra Det første korstoget, er at selv om det av disse går klart fram at målet for korstoget var Jerusalem, så er det mer mindre klart hvem som egentlig var fienden. I stor grad er det bare sporadiske referanser til fiende, som ofte er omtalt som "hedninger", underforstått som ikke-kristne, framfor eksplisitt framhevet som muslimer. På latinsk side synes det nesten å ha vært større skepsis til andre kristne i Midtøsten, der særlig de ortodokse grekerne i Konstantinopel ble sett på som upålitelige. Det er verdt å ha i bakhodet at det store skismaet i kristenheten var i ferd med å ta form og at praksisen mellom den latinske og ortodokse kirken var forskjellig i en rekke stridsspørsmål, slik som filioque-debatten. Mange samtidig så nettopp det endelige bruddet i sammenheng med det senere famøse Fjerde korstoget, som i 1204 endte opp med å innta selveste Konstantinopel (se bildet nedenfor).
Hva så med talen som satt det hele i gang? Urban IIs tale fra Clermont er overlever i flere øyenvitneskildringer og i tekster av andre kronikører som skrev om hendelsen like etter, men et problem er at flere av disse skildringene varierer fra hverandre, enkelte til dels ganske mye. Et annet problem er at de sammen ble skrevet ned først i etterkant av korsfarernes erobring av Jerusalem i 1099, noe som preget minnet om talen.
Det latinske Europa - Lite kunnskap om islam
Et gjennomgående trekk ved Det første korstoget, er at frankerne (de fleste korsfarerne kom fra franske områder) enten var ganske uinformert eller uinteressert i den islamske troen (eller "saraceernes lov", som den ofte ble kalt). De visste at "saracenere" ikke var kristne (selv om enkelte kristne kronikører, slik som Guibert av Nogent, framstilte Muhammed som en kjetter og så på islam som en kristen kjetter-sekt). Svært få var klar over at islam også bestod av ulike retninger, slik som sunni og sjia, og enkelte trodde dessuten at muslimene var polyteister. Generelt visste en svært lite om islam i Europa, selv i kretsen av lærde teologer og kirkerettslærde, og det fantes heller ingen oversatte utgaver av Koranen i Europa på dette tidspunktet. Kort sagt var det Jerusalem, ikke islam, som var målet for korstoget.
Det var heller ikke slik at korsfarerne ble møtt av en forent, islamsk front. Den islamske verden var delt mellom sunnier og sjiaer, samt en rekke andre retninger og sekter. Samtidig var det også en rekke etniske spenninger innad i den islamske verden mellom arabere, persere, kurdere og tyrkere. De muslimske småfyrstene i Midtøsten var i hovedsak mer opptatt av å slåss mot hverandre til at de i det hele tatt la merke til korsfarernes ankomst. Muslimene skjønte heller ikke hvilke religiøs ideologi som drev korsfarene, snarere trodde de først det var bysantinerne, en fiende de kjente godt til, som forsøkte å gjenerobre tapte områder. Det tok derfor noe tid før en på islamsk side skjønte at dette var drevet av religiøse forestillinger og det var nesten ikke før mot midten av 1100-tallet at tanken om jihad, hellig krig, ble mer assosiert i kampen mot de latinske kristne. Selv en såpass sentral skikkelse i den islamsk historien om korstogene som Saladin, brukte atskillig mer tid og krefter på å kjempe mot andre muslimer enn de latinske kristne.
De første muslimene som korsfarerne kom i kontakt med under Det første korstoget, var seldsjukkene i Anatolia. Dette var et tyrkisk nomadefolk som først ganske nylig hadde konvertert til islam og som forsatt ikke helt hadde forlatt sin tidligere sjamanistiske trosforestillinger. Blant annet rapporterte enkelte av korsfarerne om hvordan tyrkerne gravla sine døde med gravgods, slik som våpen, klær eller gull, samtidig som det også forekom tilfeller av at tyrkiske krigere skalperte sine fiender. Ingen av disse skikkene var akseptert praksis innen islam. Særlig var tyrkernes forkjærlighet for alkohol og langdryge drikkelag problematisk sett med islamske øyne. Igjen vitner det om at den islamske verden heller ikke bare var èn ting.
Faktisk pågikk det en konflikt mellom seldsjukkene, som var sunnier, og fatimidene i Egypt, som var sjia, på det tidspunktet da korsfarerne entret den politiske scenen. Fatimidene hadde tidligere kontrollert Syria og Levanten, men disse områdene var blitt erobret av seldsjukkene. Fatimidene så derfor korsfarene som en mulighet. I 1098 så de sin mulighet og gjenerobret Jerusalem fra seldsjukkene, som var opptatt med å slåss mot korsfarerne i det nordlige Syria. Korsfarerne på sin side anerkjente tidlig at de og fatimidene i praksis kjempet for samme sak, nemlig frigjøringen av Jerusalem og det ble forsøkt å få i stand forhandlinger mellom partene. Ingen av sidene var derimot villig til å si fra seg Jerusalem, noe som gjorde at samtalene brøt sammen.
Inntakelsen av Jerusalem og massakren i 1099
Da korsfarerne inntok Jerusalem i 1099 massakrerte de mange av byens innbyggere, da særlig jøder og muslimer. En må derimot være forsiktig med å se på dette som religiøs motivert vold. For det første hadde byen satt seg til motverge, og tradisjonell praksis ved krigføring i middelalderen, både på kristen og islamsk side, var at byer eller borger som ikke overga seg frivillig heller ikke kunne forvente nåde. Samtidig var inntakelsen kulmineringen av en fire år lang vandring, der korsfarerne var blitt hjemsøkt og desimert av sult, krig og sykdommer. Blodbadet var nok derfor også et resultat av ønsket om hevn og religiøs fanatisme.
Tilbake i Europa kappet kronikørene om å å tilføre beskrivelsene av erobringen mest blod. De fleste skildret hvordan blodet strømmet i gatene, enkelte sa opp til anklene, andre til langt oppe på leggen, mens noen hevdet det gikk helt opp til bisselet på hestene! Men slike beskrivelser må leses med forsiktighet. De litterære forbildene for disse forfatterne, som i hovedsak var munker og andre geistlige, var de apokalyptiske tekstene i Bibelen, særlig Johannes' Åpenbaring. Dette var et tegn på at korstoget allerede rett etter 1099 var i ferd med å bli tolket, både som et guddommelig sanksjonert prosjekt, men også innenfor et eskatologisk rammeverk, der Dommedag var rett rundt hjørnet.
Ingen tusenårig sivilisasjonskrig
Den videre historien om korstogene er preget av perioder med intensiv krigføring og konflikt, men også lange perioder med fred, sameksistens og ikke minst, handel. Det siste aspektet visste særlig de norditalienske handelsbyene å utnyttet. Venezia, Genova og Pisa var alle tidlig med i korstogene og fikk alle etablert egne kvartaler, både i fyrstedømmene Antiokia og Tripoli og kongedømmet Jerusalem, hvor de hadde sine egne handelsprivilegier til å drive handel med lukrative varer, som krydder, silke og andre verdifulle gjenstander, mellom øst og vest.
Selv ikke tempelherrene, som tidvis er blitt framstilt som middelalderens ekvivalens til moderne spesialstyrker, var utelukkende fiendtlig innstilt til muslimer, noe som blant annet bekreftes av memoarene til den syriske diplomaten, poeten og krigeren, Usama ibn Munqidh (1095-1188), som kunne gå så langt som å omtale tempelherrene i Jerusalem som "mine venner". Det er vanskelig å si noe sikkert om når korstogene egentlig opphørte, men det er vanlig blant historikerne å sette et skille ved innføringen av reformasjonen, som innebar at store deler av Nord-Europa, inkludert vi her oppe i Skandinavia, sluttet å lyde paven, korstogenes øverste autoritet. I Sør-Europa fortsatt imidlertid mye som før, blant annet med De hellige ligaene på slutten av 1500-tallet. Det er likevel klart at korstogene, slik de hadde eksistert i middelalderen, ebbet ut i løpet av 1600-tallet.
Selve tanken om korstogene ble riktignok livet opp igjen på 1800-tallet, da europeiske stormakter trengte et påskudd for sine koloniprosjekter i Midtøsten. Korstogene ble dermed hentet fram, men tømt for sitt tidligere religiøse innhold og i stedet fylt med samtidige idealer om nasjonalisme, rasisme og tapperhet. Det ironiske var at det var denne romantiske ideen om korstogene som også ble plukket opp av arabiske nasjonalister i Midtøsten og senere også moderne jihadister. For selv om korstogene ikke var totalt glemt i islamsk historieskrivning i middelalderen, så var det et ganske marginalt fenomen på ytterkanten av Den islamske verden. Den mongolske invasjonen på midten av 1200-tallet, som blant annet endte med at Bagdad ble inntatt og innbyggerne massakrert i 1258, fikk langt større betydning og plass. Det blir dermed feil å framstille korstogene som en sivilisasjonskrig mellom kristendommen og islam, og at konflikten har pågått uavbrutt i nærmere 1000 år. De fleste av våre moderne konflikter har sitt opphav i den politiske hendelser på 1800- og 1900-tallet.
Verden er sjeldent bare sort-hvitt, det gjelder også fortiden. Å tro annet åpner lett opp for misbruk og vrangforestillinger.
Sekundærlitteratur
Elliott, Andrew B. R. (2018). "Internet medievalism and the White Middle Ages", i History Compass, 16: 1-10.
Frankopan, Peter. 2013. The First Crusade: The Call From the East. London.
Holsinger, Bruce. 2007. Neomedievalism, neoconservatism, and the war on terror, Chicago.
Moore, R. I. 2000. The First European Revolution: 970-1215, Oxford.
Morton, Nicholas. 2017. Encountering Islam on the First Crusade, Cambridge.
Myten om "den hvite middelalderen"
For noen år siden, i forbindelse med at flyktningkrisen i Europa toppet seg i 2016, begynte et meme, den såkalte "gråtende tempelherren", å sirkulere på nett og i sosiale medier. Selve memet var sannsynligvis skapt noen år tidligere, men budskapet var umiskjennelig at Europa er - og har vært - under angrep fra islam i nærmere tusen år. En rekke slik islamofobiske memer og gif-er, trekker ofte veksler på nettopp tanken om en parallell mellom middelalderens korstog og moderne konfliktlinjer.
Både i Nord-Amerika og Vest-Europa har det vokst fram en rekke bevegelser på den ytterste radikale høyrefløyen. Samtidig som en rekke innvandringsfiendtlige partier har sett en økende oppslutning, både i Hellas, Sverige og Ungarn for å nevne noen steder. Disse partiene knytter gjerne spørsmål om innvandring og integrering an mot en tanke om at både den nasjonale kulturen, staten og ikke minst historien, er truet. Dette tankegodset appellerer særlig til såkalte nettkrigere og troll, men den sterke påvirkningen sosiale medier kan ha medfører at også personer langt utenfor den harde kjernen lett kan bli påvirket. Den økende fremmedfrykten i mange europeiske land vitner om at dette ikke er noe marginalt fenomen.
Det kom særlig til uttrykk under både Brexit-avstemmingen i Storbritannia og det amerikanske presidentvalget i 2016. Den amerikanske alt-right-bevegelsen har blitt godt hjulpet av Donald Trump - og vice versa - noe som synes å ha gjort både rasisme og misogyni mer stuereint i amerikansk politikk. Disse gruppene har også fått egne talerør i mediene, i form av et bredt spekter av mer høyreorienterte medier, fra Fox News til mer radikale medier som Breitbart eller Alex Jones' InfoWars. Et fellesstrekk ved flere av disse kanalene, foruten at de har noen av de mest sette programmene på amerikansk tv, er at de har kjørt hardt på Trumps anklager om "fake news" ("falske nyheter") mot de mer etablerte mediebedriftene, slik som CNN, Washington Post, med flere.
En del av de elementene som har vokst fram på den ytterste høyresiden, både i Europa og USA, er derimot langt mer radikale, hatgruppene. Dette er ulike grupper som gjerne har noen overgripende fellestrekk. De promoterer gjerne holdninger som er enten anti-semittiske, anti-islamske, anti-feministiske, eller anti-flyktninger. Et annet fellestrekk ved mange av hatgruppene er at de ofte bruker ulike historiske forbilder eller uttrykk, enten det er antikkens Hellas, vikingene eller korstogene i middelalderen, for å underbygge sitt budskap.
Det som særlig synes å appellere blant slike grupper, er tanken om at Europa i eldre tider var et homogent sted, både etnisk og kulturelt. Eller med andre ord et "blenda-hvitt" samfunn. Det er derimot ganske så misvisende. Flere steder var det var vi ville kalt multikulturelle. På Den iberiske halvøya levde kristne og muslimer side om side i nærmere 700 år, mens jødiske samfunn var å finne nær sagt over alt i hele Europa. Det normanniske kongedømmet på Sicilia var et multikulturelt samfunn med både latinske kristne, grekere og muslimer (normannerne selv var jo opprinnelig skandinaviske utvandrere til både det nordlige Frankerriket og senere det sørlige Italia, Sicilia og Levanten), mens det latinske kongedømmet Jerusalem tildels var en likende kulturell smeltedigel, der kristne av ulike kirker, jøder og muslimer omgikk hverandre.
Middelalderens Europa var på ingen måte et fantastisk sted for toleranse. Den britiske historikeren Robert I. Moore har blant annet beskrevet hvordan toleransen for annerledestenkende synes å ha blitt mindre fra omkring 1100. Antisemittisme var et ganske utbredt fenomen over hele Europa, særlig i etterkant av Det første korstoget skjedde det en rekke pogromer mot jødiske samfunn, både i tyske og franske områder. Enkelte monarker krevde dessuten at jødene måtte kle seg i spesifikke klær eller bære egne merker som skilte dem ut og identifiserte dem, mens andre igjen, slik som Rikard Løvehjerte, gikk så langt som å forvise jødene fra sine riker (ofte synes det å være en sammenheng med at monarken skyldte jødiske pengeutlånere større beløp). Likevel er det verdt å merke seg at de verste pogromene mot jødiske samfunn foregikk hovedsakelig i de katolske kjerneområdene, ikke i grensesamfunnene i den katolske periferien. Foruten massakren av jøder og muslimer ved erobringen i 1099, kjenner vi for eksempel ikke til noen storstilte pogromer mot jødiske samfunn i det latinske kongedømmet Jerusalem så lenge kongeriket eksisterte.
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på en slik bruk. Medlemmer av både den høyreekstreme og islamfiendtlige engelske organisasjonen, English Defence Leauge, og deres amerikanske motstykke i alt-right-bevegelsen, liker å kle seg ut. De bruker gjerne tempelherre-kostymer eller ordenes symboler, mens andre igjen trekker på seg drakter inspirert av antikkens Sparta. Denne bruken av antikken og middelalder blir særlig påfallende på amerikansk side, siden den amerikanske staten er en forholdsmessig moderne konstruksjon (selv om deres egen historie også rommer flere problematiske forestillinger om fortida).
Når det gjelder middelalderens egne holdninger og tanker rundt spørsmål om rase og rasisme, så vil det være for omfattende å diskutere her. Et glimrende sted å begynne for den som er interessert i å vite mer, og som jeg selv har hatt stor nytte av, er artikkelserien fra i fjor på nettsiden til The Public Medievalist, som du finner her.
Det som særlig synes å appellere blant slike grupper, er tanken om at Europa i eldre tider var et homogent sted, både etnisk og kulturelt. Eller med andre ord et "blenda-hvitt" samfunn. Det er derimot ganske så misvisende. Flere steder var det var vi ville kalt multikulturelle. På Den iberiske halvøya levde kristne og muslimer side om side i nærmere 700 år, mens jødiske samfunn var å finne nær sagt over alt i hele Europa. Det normanniske kongedømmet på Sicilia var et multikulturelt samfunn med både latinske kristne, grekere og muslimer (normannerne selv var jo opprinnelig skandinaviske utvandrere til både det nordlige Frankerriket og senere det sørlige Italia, Sicilia og Levanten), mens det latinske kongedømmet Jerusalem tildels var en likende kulturell smeltedigel, der kristne av ulike kirker, jøder og muslimer omgikk hverandre.
Middelalderens Europa var på ingen måte et fantastisk sted for toleranse. Den britiske historikeren Robert I. Moore har blant annet beskrevet hvordan toleransen for annerledestenkende synes å ha blitt mindre fra omkring 1100. Antisemittisme var et ganske utbredt fenomen over hele Europa, særlig i etterkant av Det første korstoget skjedde det en rekke pogromer mot jødiske samfunn, både i tyske og franske områder. Enkelte monarker krevde dessuten at jødene måtte kle seg i spesifikke klær eller bære egne merker som skilte dem ut og identifiserte dem, mens andre igjen, slik som Rikard Løvehjerte, gikk så langt som å forvise jødene fra sine riker (ofte synes det å være en sammenheng med at monarken skyldte jødiske pengeutlånere større beløp). Likevel er det verdt å merke seg at de verste pogromene mot jødiske samfunn foregikk hovedsakelig i de katolske kjerneområdene, ikke i grensesamfunnene i den katolske periferien. Foruten massakren av jøder og muslimer ved erobringen i 1099, kjenner vi for eksempel ikke til noen storstilte pogromer mot jødiske samfunn i det latinske kongedømmet Jerusalem så lenge kongeriket eksisterte.
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på en slik bruk. Medlemmer av både den høyreekstreme og islamfiendtlige engelske organisasjonen, English Defence Leauge, og deres amerikanske motstykke i alt-right-bevegelsen, liker å kle seg ut. De bruker gjerne tempelherre-kostymer eller ordenes symboler, mens andre igjen trekker på seg drakter inspirert av antikkens Sparta. Denne bruken av antikken og middelalder blir særlig påfallende på amerikansk side, siden den amerikanske staten er en forholdsmessig moderne konstruksjon (selv om deres egen historie også rommer flere problematiske forestillinger om fortida).
Når det gjelder middelalderens egne holdninger og tanker rundt spørsmål om rase og rasisme, så vil det være for omfattende å diskutere her. Et glimrende sted å begynne for den som er interessert i å vite mer, og som jeg selv har hatt stor nytte av, er artikkelserien fra i fjor på nettsiden til The Public Medievalist, som du finner her.
Farlig historie(mis-)bruk
Dette er på ingen måter bare harmløst karneval eller ufarlig retorikk. I mai 2017 gikk en 35 år gammel mann til angrep på flere medpassasjer ombord på et tog i Portland i USA. Visstnok begynte hendelsen med at mannen trakasserte noen muslimske kvinner da flere medpassasjerer grep inn. Det hele endte med at gjerningsmannen dro fram en kniv og drepte to menn. Ifølge enkelte rapporter var gjerningsmannen en markant skikkelse innen både et lokalt nynazistisk miljø og alt.right-bevegelsen, og skal ha kommet med flere referanser til vikingene og deres "Vinland" i forbindelse med angrepet.
Bare noen måneder senere skjedde også hendelsene i Charlottesville i Virginia, der en 32 år gammel, kvinnelig demonstrant ble påkjørt og drept under en markering mot en alt-right-mønstring. Sistnevnte gruppe hadde under parolen, "Unite the Right", samlet seg for å protestere nedrivingen av en rekke statuer av sørstatsgeneralen, Robert E. Lee. Foruten det faktum at høyresiden i USA i stor grad benekter den faktiske årsakene til at Sørstatene brøt ut av unionen, nemlig slaveri-spørsmålet, så har årsakene helt siden borgerkrigen tok slutt blitt forsøkt hvitvasket til å handle om stridsspørsmål vedrørende føderale prinsipper og de enkelte statenes rettigheter. Blant slagordene som alt.right-bevegelsen brukte ved denne markeringen var "Blood and Soil", eller som det egentlig het på tysk, "Blut und Boden", som var et flittig brukt slagord av de originale nazistene.
Her hjemme har også vår egen kulturarv blitt forsøkt kuppet av nynazistiske hatgrupper, slik som Den nordiske motstandsbevegelsen og andre nazi-organisasjoner. Nazistene har alltid hatt en forkjærlighet for vikingtida og vikingsymbolikk. En rekke av de sentrale nazi-toppene, slik som Henrich Himmler, uttrykte beundring av vikingene, mens Quisling og Nasjonal Samlings forsøkte å knytte vikingtida til seg på flere måter, enten det var bruken av solkorset, å reise bautasteiner på Stiklestad eller deres forsøk på å få tak i Snartemosverdet. Til dels må denne assosiasjonen mellom nazismen og vikingtida kunne sies å ha vært vellykket, at det i dag har gått så langt at bruk av vikingsymbolikk eller runer kan være problematisk.
Norgeshistoriens verste massemorder, Anders Behring Breivik, brukte også historiske forbilder i sin hatretorikk idet han forsøkte å framstille seg som en moderne tempelherre og som refererte gjentatte ganger til ordenen i sitt manifest. På dagen syv år etter at mordene på Utøya og bomba mot regjeringskvartalet drepte 77 mennesker, er det påfallende å se hvordan debatten på sosiale medier fortsatt renner over av hat mot Arbeiderpartiet og hvordan enkelte synes å støtte terroristens handlinger. Samtidig er det skummelt å se hvordan populistiske politikere på høyresiden, som Sylvi Listhaug, langt på vei legitimerer og nører opp under dette hatet blant sine støttespillere. En skulle tro at vi på et tidspunkt ville lære noe av historien.
Ikke nytt innhold - bare nye medium
Den ytterliggående høyresidens fascinasjon for middelalderen er på ingen måte av nyere dato. Nasjonalister har helt siden tidlig på 1800-tallet sett tilbake mot middelalderen og i det påfølgende århundre demonstrerte nær sagt alle diktatorer og undertrykkende regimer i Europa en særskilt forkjærlighet for middelalderen. Denne former for "medievalisme", altså en betegnelse på samtidige forestillinger om middelalderen og samtidskulturens bruk av middelalderreferanser, ble således plukket opp av både Adolf Hitler og nazistene i Tyskland og Benito Mussolini og fascistene i Italia, som begge inkorporerte ideer om fortida, både antikken og middelalderen, i sin politiske propaganda, enten gjennom kunst eller storstilte byggverk. Det samme gjaldt også for Antonio Salazar i Portugal, Francisco Franco i Spania eller Nicolae Ceausescu i Romania. De samme tendensene har også gjaldt en rekke regimer i Midtøsten.
Men det er på ingen måte slik at en slik bruk av historien har gått ut på dato i politikken, snarere tvert imot. I Frankrike hevdet grunnleggeren og tidligere leder av det nasjonalistiske, høyrepopulistpartiet Front National, Jean-Marie Le Pen, at "ekte" fransk identitet bare var var det som kunne spores tilbake til Clodvik, den frankiske merovingerkongen på slutten av 400-tallet! Hans datter og den nåvrende lederen av partiet, Marine Le Pen, har på samme vis også trykket en berømt skikkelse fra fransk historie til sitt bryst, nemlig Jeanne D'arc. Det handler ikke bare om at Marine Le Pen eller hennes nære slektninger har blir sammenliknet med "Jomfruen av Orléans" av sine støttespillere, men partiet avholder også en årlig marsj til nettopp Jeanne D'arc-statuen i Paris for å hedre det de anser som "ekte" fransk identitet (underforstått: en hvit, europeisk og kristen identitet), som en motsetning til det multikulturelle samfunnet (underforstått som muslimer og andre innvandrere).
Liknende paralleller kan også trekkes til det hjemlige debattklimaet, der det nesten årlig settes fram påstander om at norsk kultur eller norske verdier er under angrep og truet. Enkelte politikere synes å ha en antikvarisk holdning til kultur, og ser ikke hvordan selv de "norskeste" kulturuttrykkene har blitt til i samspill og møte med andre kulturer - de norsk stavkirkene er svært lik samtidige steinkatedraler på kontinentet, mens selv bunaden er et resultat av impulser og kontakt med kontinentet.
Det er dermed intet nytt under solen når det gjelder innhold og budskap. Så hva er da egentlig nytt? Jo, mediet. På sosiale medier, slik som ulike undergrupper på reddit og 4Chan, eller i kommentarfeltet på både Twitter og Facebook, eller i ulike (lukka og åpne) diskusjonsforum, slik som det nå stengte Stormfront, har myten om "den hvite middelalderen" fått fritt spillerom. Sosiale medier har ikke bare gitt ulike hatgrupper nye plattformer for å spre budskapet sitt, men det har også bundet dem tettere sammen og gjort dem mer synlige. Sosiale medier er dermed med på å skape større og raskere nettverk. Kort sagt er det mer snakk om "same shit, new wrapping", som engelskmennene sier.
I 2016 tagget noen ned en moské i Skottland. Her var det særlig to av slagordene med klare konnotasjoner til middelalderen. På den ene stod det "Saracen go home", som sikter til middelalderen nok så generelle begrep "saracener", som var et nok så generisk begrep brukt for å omtale alt fra arabere, nordafrikanere eller bare muslimer rent generelt. På den andre stod det "Deus vult", som er en latinsk frase som betyr "Gud vil det" og som var det tilhørerne ropte ut like etter at Urban II holdt sin berømte tale ved Clermont i 1095 og som også ble krigsropet til de første korsfarerne som erobret Jerusalem i 1099. Korstogene har for mange av hatgrupper blitt synonymt med en tanke om at kristendommen og islam har vært låst sammen i en sivilisasjonskrig helt siden middelalderen. Denne tanken har derimot også tildels bevisst og ubevisst dukket opp i internasjonale relasjoner og moderne stormaktspolitikk.
Korstogene etter 11. september 2001
I en tale like i etterkant av terror-angrepet 11. september 2001, sa daværende amerikansk president, George W. Bush, at amerikanske myndigheter ville føre en krig, "et korstog", mot terror. Til tross for at presidenten like etter gikk tilbake på bruken av begrepet crusade ("korstog), var skaden allerede skjedd. Før vi går videre inn på debatten om korstogene, er det imidlertid her på sin plass å trekke fram et skille innenfor bruken av medievalisme, altså som allerede nevnt hvordan samtida bruker ulike forestillinger om eller referanser til middelalderen. Innenfor nyere forskning har det gjerne vært satt opp et skille mellom en genealogisk og banal medievalismebruk.
Den genealogiske medievlaismen innebærer at politikere eller andre bevisst forsøker å referer til forbilder fra middelalderen for å legitimere ulike maktposisjoner eller -bruk i nåtida. Eksempler på dette er slik som Nasser i Egypt, Assad-regimet i Syria eller Saddam Hussein i Irak, som alle sammen forsøkte å framstille seg som regionens sterke mann gjennom å trekke paralleller til en hersker fra middelalderen, nemlig sultan Saladin, grunnleggeren av ayyubi-dynastiet som erobret Jerusalem i 1187 og slo tilbake Det tredje korstoget (for enkelte et særdeles paradoksalt valg av forbilde siden Saladin var av kurdisk opphav). Innenfor denne tankegangen oppstod det også en analogi, der middelalderens korstog fungerte som en parallell, et bilde, på Vestens innblandinger i Midtøsten.
Banal medievalisme er derimot mer lumsk, som blant annet Bruce Holsinger har påpekt. Innenfor denne bruken aktiviseres til dels de samme formene for historiebruk, men da ikke for å peke eller referer tilbake til til et fenomen i fortiden, snarere det motsatte. Her medfører ofte en utilsiktet medievalisme til at middelalderens verden kommer i direkte kontakt med samtida. Bush-administrasjonen brukte i stor grad ikke korstogsbegrepet for å referer til et faktisk, historisk fenomen fra middelalderen, men snarere som et generisk begrep for å referer til en hel haug med idéer og assosiasjoner som har festet seg til korstogbegrepet etter middelalderen. Holsinger forklarer at "the effect [of this use of the middle ages] has been a mass enlistment of all things medieval into a global conflict in which the Middle Ages function as a reservoir of unconsidererd analogy and reductive propaganda" (Holsinger 2007: 15).
For Bush-administrasjonen fikk denne banale medievalismen en uforutsett konsekvens (som strengt tatt burde vært forutsett), ved at også den andre siden i konflikten plukket opp korstogstråden. Både Osama bin Laden og Al-Qaida, samt senere jihadister og islamister, slik som terrororganisasjonen ISIS, har sannpet opp og brukt korstogsbegrepet fpr å tolke det inn i sitt verdensbilde. Dermed blir ikke korstogene lenger bare en analogi eller et bilde på vestlig aggresjon, slik tilfellet var med de arabiske nasjonalistene på 1900-tallet, men nå ble den amerikanske og annen vestlig inngripen i Midtøsten i etterkant av Irak-krigen, sett på som ekte korstog.
Heller ikke president Obama unnslapp kritikk for sine korstogsreferanser. I forbindelse med den årlige samlingen, "National Prayer Breakfast" i 2015, kom Obama i sin tale inn på temaet om vold og tro. Her sa han blant annet: "And lest we get on our high horse and think this is unique to some other place, remember that during the Crusades and the Inquisition, people committed terrible deeds in the name of Christ". Reaksjonen i etterkant var mange, men særlig flere korstogshistorikere mente kritikken var skivebom, selv om det langt på vei var konsensus selv blant historikerne. Til tross for denne faglige uenigheten, er det likevel en ting de aller fleste korstogshistorikere kan enes om, og det er at korstogene ikke representerte noen "sivilisasjonskrig". Men hvor kommer så denne tanken fra?
"Clash of Civilisations"
I 1992 presenterte den amerikanske statsviteren, Samuel P. Huntington (1927-2008), sin såkalte "Clash of Civilizations"-teori (utgitt som artikkel i 1993 og bok i 1996). Kort fortalt hevdet Huntington at etter at Den kalde krigen var over og Sovjetunionen kollapset, var den ideologiske kampen mellom kapitalisme og kommunisme over. I stedet ville den neste store, "sivilisasjonskrigen", ifølge Huntington, ta utgangspunkt i kulturelle og religiøse identiteter.
Denne teorien har blitt plukket opp av en rekke konservative og høyreretta miljøer i argumentasjonen om at islam ikke er kompatibel med vestlige verdier og normer. Det passer dermed godt inn forståelsen av at det foregår en slags "sivilisajonskrig" mellom Vesten og den islamske verden. Enkelte har videre tolket begynnelsen på denne konflikten til enten islams opphav og tidlige spredning på 600- og 700-tallet eller til korstogene i middelalderen. Men var korstogene en konflikt som bunnet ut i at to diametralt forskjellige religioner støtte sammen? Og går det egentlig en rød tråd fra middelalderen opp til vår tid?
Korstogene - en sivilisasjonskrig?
Det første korstoget (1095-1099) samlet så mange som opp mot hundre tusen mennesker, som marsjerte ut av Europa for å delta i den væpnede pilegrimsferden pave Urban II hadde forkynt og hvis hovedmål var å befri Jerusalem og de hellige stedene, særlig Gravkirken. Men hvor kom denne idèen fra? Jerusalem hadde blitt erobret av muslimene allerede på 630-tallet, så det var ingen umiddelbar foranledning. I en nyere studie har Peter Frankopan påpekt hvor det politiske og diplomatiske bakteppet for Det første korstoget skyldtes henvendelser uten i fra. Den bysantinske keiseren, Alexios I Komnenos, henvendte seg nemlig til pavemakten i et håp om å få hjelp i form av vestlige leiesoldater.
Etter nederlaget ved Manzikert i 1071 hadde den bysantiske hæren lidd av mannskapsmangel. Situasjonen var ytterligere blitt forverret av seldsjukkene, et tyrkisk folkeslag nylig konvertert til islam, som hadde erobret store deler av Anatolia. Tradisjonen med vestlige leiesoldater i bysantinsk tjeneste hadde lange røtter, slik som mange skandinaver visste godt. Keiseren appell var derfor ganske tradisjonell, men i forhandlingene med pavemakten ble det både nevnt hvordan dette kunne være en anledning til å reversere skismaet som hadde oppstått innad i kirken, mellom den latinske og den ortodokse kirken, i 1054. Samtidig ble på et eller annet tidspunkt også Jerusalem nevnt. Noe som fikk en avgjørende betydning.
Et problem med det overleverte kildematerialet fra Det første korstoget, er at selv om det av disse går klart fram at målet for korstoget var Jerusalem, så er det mer mindre klart hvem som egentlig var fienden. I stor grad er det bare sporadiske referanser til fiende, som ofte er omtalt som "hedninger", underforstått som ikke-kristne, framfor eksplisitt framhevet som muslimer. På latinsk side synes det nesten å ha vært større skepsis til andre kristne i Midtøsten, der særlig de ortodokse grekerne i Konstantinopel ble sett på som upålitelige. Det er verdt å ha i bakhodet at det store skismaet i kristenheten var i ferd med å ta form og at praksisen mellom den latinske og ortodokse kirken var forskjellig i en rekke stridsspørsmål, slik som filioque-debatten. Mange samtidig så nettopp det endelige bruddet i sammenheng med det senere famøse Fjerde korstoget, som i 1204 endte opp med å innta selveste Konstantinopel (se bildet nedenfor).
Hva så med talen som satt det hele i gang? Urban IIs tale fra Clermont er overlever i flere øyenvitneskildringer og i tekster av andre kronikører som skrev om hendelsen like etter, men et problem er at flere av disse skildringene varierer fra hverandre, enkelte til dels ganske mye. Et annet problem er at de sammen ble skrevet ned først i etterkant av korsfarernes erobring av Jerusalem i 1099, noe som preget minnet om talen.
Det latinske Europa - Lite kunnskap om islam
Et gjennomgående trekk ved Det første korstoget, er at frankerne (de fleste korsfarerne kom fra franske områder) enten var ganske uinformert eller uinteressert i den islamske troen (eller "saraceernes lov", som den ofte ble kalt). De visste at "saracenere" ikke var kristne (selv om enkelte kristne kronikører, slik som Guibert av Nogent, framstilte Muhammed som en kjetter og så på islam som en kristen kjetter-sekt). Svært få var klar over at islam også bestod av ulike retninger, slik som sunni og sjia, og enkelte trodde dessuten at muslimene var polyteister. Generelt visste en svært lite om islam i Europa, selv i kretsen av lærde teologer og kirkerettslærde, og det fantes heller ingen oversatte utgaver av Koranen i Europa på dette tidspunktet. Kort sagt var det Jerusalem, ikke islam, som var målet for korstoget.
Det var heller ikke slik at korsfarerne ble møtt av en forent, islamsk front. Den islamske verden var delt mellom sunnier og sjiaer, samt en rekke andre retninger og sekter. Samtidig var det også en rekke etniske spenninger innad i den islamske verden mellom arabere, persere, kurdere og tyrkere. De muslimske småfyrstene i Midtøsten var i hovedsak mer opptatt av å slåss mot hverandre til at de i det hele tatt la merke til korsfarernes ankomst. Muslimene skjønte heller ikke hvilke religiøs ideologi som drev korsfarene, snarere trodde de først det var bysantinerne, en fiende de kjente godt til, som forsøkte å gjenerobre tapte områder. Det tok derfor noe tid før en på islamsk side skjønte at dette var drevet av religiøse forestillinger og det var nesten ikke før mot midten av 1100-tallet at tanken om jihad, hellig krig, ble mer assosiert i kampen mot de latinske kristne. Selv en såpass sentral skikkelse i den islamsk historien om korstogene som Saladin, brukte atskillig mer tid og krefter på å kjempe mot andre muslimer enn de latinske kristne.
De første muslimene som korsfarerne kom i kontakt med under Det første korstoget, var seldsjukkene i Anatolia. Dette var et tyrkisk nomadefolk som først ganske nylig hadde konvertert til islam og som forsatt ikke helt hadde forlatt sin tidligere sjamanistiske trosforestillinger. Blant annet rapporterte enkelte av korsfarerne om hvordan tyrkerne gravla sine døde med gravgods, slik som våpen, klær eller gull, samtidig som det også forekom tilfeller av at tyrkiske krigere skalperte sine fiender. Ingen av disse skikkene var akseptert praksis innen islam. Særlig var tyrkernes forkjærlighet for alkohol og langdryge drikkelag problematisk sett med islamske øyne. Igjen vitner det om at den islamske verden heller ikke bare var èn ting.
Faktisk pågikk det en konflikt mellom seldsjukkene, som var sunnier, og fatimidene i Egypt, som var sjia, på det tidspunktet da korsfarerne entret den politiske scenen. Fatimidene hadde tidligere kontrollert Syria og Levanten, men disse områdene var blitt erobret av seldsjukkene. Fatimidene så derfor korsfarene som en mulighet. I 1098 så de sin mulighet og gjenerobret Jerusalem fra seldsjukkene, som var opptatt med å slåss mot korsfarerne i det nordlige Syria. Korsfarerne på sin side anerkjente tidlig at de og fatimidene i praksis kjempet for samme sak, nemlig frigjøringen av Jerusalem og det ble forsøkt å få i stand forhandlinger mellom partene. Ingen av sidene var derimot villig til å si fra seg Jerusalem, noe som gjorde at samtalene brøt sammen.
Inntakelsen av Jerusalem og massakren i 1099
Da korsfarerne inntok Jerusalem i 1099 massakrerte de mange av byens innbyggere, da særlig jøder og muslimer. En må derimot være forsiktig med å se på dette som religiøs motivert vold. For det første hadde byen satt seg til motverge, og tradisjonell praksis ved krigføring i middelalderen, både på kristen og islamsk side, var at byer eller borger som ikke overga seg frivillig heller ikke kunne forvente nåde. Samtidig var inntakelsen kulmineringen av en fire år lang vandring, der korsfarerne var blitt hjemsøkt og desimert av sult, krig og sykdommer. Blodbadet var nok derfor også et resultat av ønsket om hevn og religiøs fanatisme.
Tilbake i Europa kappet kronikørene om å å tilføre beskrivelsene av erobringen mest blod. De fleste skildret hvordan blodet strømmet i gatene, enkelte sa opp til anklene, andre til langt oppe på leggen, mens noen hevdet det gikk helt opp til bisselet på hestene! Men slike beskrivelser må leses med forsiktighet. De litterære forbildene for disse forfatterne, som i hovedsak var munker og andre geistlige, var de apokalyptiske tekstene i Bibelen, særlig Johannes' Åpenbaring. Dette var et tegn på at korstoget allerede rett etter 1099 var i ferd med å bli tolket, både som et guddommelig sanksjonert prosjekt, men også innenfor et eskatologisk rammeverk, der Dommedag var rett rundt hjørnet.
Ingen tusenårig sivilisasjonskrig
Den videre historien om korstogene er preget av perioder med intensiv krigføring og konflikt, men også lange perioder med fred, sameksistens og ikke minst, handel. Det siste aspektet visste særlig de norditalienske handelsbyene å utnyttet. Venezia, Genova og Pisa var alle tidlig med i korstogene og fikk alle etablert egne kvartaler, både i fyrstedømmene Antiokia og Tripoli og kongedømmet Jerusalem, hvor de hadde sine egne handelsprivilegier til å drive handel med lukrative varer, som krydder, silke og andre verdifulle gjenstander, mellom øst og vest.
Selv ikke tempelherrene, som tidvis er blitt framstilt som middelalderens ekvivalens til moderne spesialstyrker, var utelukkende fiendtlig innstilt til muslimer, noe som blant annet bekreftes av memoarene til den syriske diplomaten, poeten og krigeren, Usama ibn Munqidh (1095-1188), som kunne gå så langt som å omtale tempelherrene i Jerusalem som "mine venner". Det er vanskelig å si noe sikkert om når korstogene egentlig opphørte, men det er vanlig blant historikerne å sette et skille ved innføringen av reformasjonen, som innebar at store deler av Nord-Europa, inkludert vi her oppe i Skandinavia, sluttet å lyde paven, korstogenes øverste autoritet. I Sør-Europa fortsatt imidlertid mye som før, blant annet med De hellige ligaene på slutten av 1500-tallet. Det er likevel klart at korstogene, slik de hadde eksistert i middelalderen, ebbet ut i løpet av 1600-tallet.
Selve tanken om korstogene ble riktignok livet opp igjen på 1800-tallet, da europeiske stormakter trengte et påskudd for sine koloniprosjekter i Midtøsten. Korstogene ble dermed hentet fram, men tømt for sitt tidligere religiøse innhold og i stedet fylt med samtidige idealer om nasjonalisme, rasisme og tapperhet. Det ironiske var at det var denne romantiske ideen om korstogene som også ble plukket opp av arabiske nasjonalister i Midtøsten og senere også moderne jihadister. For selv om korstogene ikke var totalt glemt i islamsk historieskrivning i middelalderen, så var det et ganske marginalt fenomen på ytterkanten av Den islamske verden. Den mongolske invasjonen på midten av 1200-tallet, som blant annet endte med at Bagdad ble inntatt og innbyggerne massakrert i 1258, fikk langt større betydning og plass. Det blir dermed feil å framstille korstogene som en sivilisasjonskrig mellom kristendommen og islam, og at konflikten har pågått uavbrutt i nærmere 1000 år. De fleste av våre moderne konflikter har sitt opphav i den politiske hendelser på 1800- og 1900-tallet.
Verden er sjeldent bare sort-hvitt, det gjelder også fortiden. Å tro annet åpner lett opp for misbruk og vrangforestillinger.
Sekundærlitteratur
Elliott, Andrew B. R. (2018). "Internet medievalism and the White Middle Ages", i History Compass, 16: 1-10.
Frankopan, Peter. 2013. The First Crusade: The Call From the East. London.
Holsinger, Bruce. 2007. Neomedievalism, neoconservatism, and the war on terror, Chicago.
Moore, R. I. 2000. The First European Revolution: 970-1215, Oxford.
Morton, Nicholas. 2017. Encountering Islam on the First Crusade, Cambridge.
Kommentarer
Legg inn en kommentar