Krig, salmesang og innbyrdesstrid - Slaget på Re i 1163

Det er i dag 855 år siden det første av to kjente slag på Re i Vestfold fant sted. Den 20. februar 1163 stod to hærstyrker mot hverandre. Den ene flokken var ledet av den mektige lendmannen og kongemakeren, Erling Skakke, mens den andre flokken var ledet av jarlen, Sigurd Halvardsson, fra Rør på Ringsaker. Rett før slaget tok til stemte Erlings menn i med salmesang og bønn om at den parten som hadde rett måtte få seier. Deretter var det sverd og spyd som skulle avgjøre hvem som hadde Guds støtte på sin side. 

Gerhard Munthes vakre illustrasjon til Magnus Erlingssons saga i Heimskringla-utgaven fra 1899.

"Noen år etter [i 1130] døde kong Sigurd. Hermed slutter også vi verket vårt, for uverdig ville det være å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder og frendemord som da fant sted." Slik valgte munken Theodroicus Monachus, en mulig latinisering av det norrøne navnet Þórir ("Tore"), å avslutte sitt historieverk Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium ("Historien om de gamle, norske kongene"). For en geistlig tilknyttet erkebiskopen i Nidaros i 1180-åra, representerte nemlig femtiårsperioden siden Sigurd Jorsalfares død en mørk og turbulent tid i norsk historie. En historie det ikke var verdt for etterslekten å huske. Likevel har historien om det som skjedde ikke blitt glemt. 

Innbyrdesstridene i Norge

Slaget på Re i 1163 var det siste større slaget i det som tidvis blir omtalt som "Brødrekrigen" (1155-1162) i norsk middelalderhistorie. Det referer til de stridighetene som fant sted mellom ulike fraksjoner anført av ulike sønner eller sønnesønner av Harald Gille (r.1130-1136) som kongsemner. Selve konflikten inngikk i en større periode med konflikt i Norge på 1100- og 1200-tallet, det som tidligere gjerne ble omtalt som "borgerkrigstida". Det referer til den politisk turbulente perioden i det norske riket mellom kong Sigurd Jorsalfares død i 1130 og hertug Skules opprør og fall i 1240. I dag brukes gjerne det litt mer nyanserte "innbyrdesstridene" om perioden, noe som skyldes en nyansering av eldre framstillinger.

Hvorvidt årsaken til konfliktene på 1100-tallet skyldtes en ressurskrise innad i aristokratiet eller ikke, er et omdiskutert tema i norsk historieskrivning. Det som uansett er sikkert er at etter at vikingferdene tok slutt i løpet av 1000-tallet, ble stormenn i større grad avhengig av kongemakten. Mens stormenn før kunne få utløp for sine krigerske tilbøyeligheter og tilgang til ressurser i form av krigsbytte og annet plyndringsgods for å bygge opp sine lokale maktbaser, ble etter hvert både kongen og stormennene henvist til å leve av landets egne ressurser, i første rekke inntekter av jord. Parallelt hadde kirken også begynt å legge beslag på en økende andel av landets jord. Men rikssamlingsprosessen hadde samtidig medført at kongedømmet hadde lagt under seg betydelige jordeiendommer og vunnet hevd på en rekke ytelser fra folk i landet. Det var derfor i stormennenes interesse å få del i kongens jord og inntekter. Det kunne gjøres ved å knytte seg nærmere til kongens person, men enda bedre ville det jo være å til dels kontrollere hvem som var konge. 

I perioden 1130-1162 var ofte veldig unge, slik at det var rådgiverne (lendmenn) som i realiteten satt med makta. Mindreårige konger medførte at grupper av mektige lendmenn kunne monopolisere tilgangen til kongedømmets ressurser, men det innebar at ikke alle følte de ble belønnet slik det sømmet seg. Alternativet var da å finne seg et kongsemne, en sønn av en foregående konge, og utfordre rivaliserende kongsemner og deres støttespillere. På sikt medførte det skapere skillelinjer, mindre toleranse og hardere kamper mellom ulike fraksjoner. Denne situasjonen med økt konfliktnivå, var på ingen måte unik for Norge. Både i Danmark og Sverige var det i samme periode også kamper om tronen. Nettverk og slektskapsbånd, særlig gjennom kongelige ekteskapsforbindelser, medførte at disse konfliktene ofte gikk over landegrensene.   

Mens historikere før så på konflikten som en kamp mellom ulike "partier", altså mer permanente gruppedannelser, gjerne basert på regional tilhørighet (ofte slik som Vestlandet eller Trøndelag), så har dette synet blitt noe moderert i senere tid. I den første perioden, i hvert fall fra omkring 1130 til 1150, var grupperingene nok så løse. Stridighetene rev heller ikke med seg større deler av befolkningen og kampene var i stor grad begrenset til mindre grupper av stormenn og deres profesjonelle krigere. Først i andre halvdel av 1100-tallet synes grupperingene å ha blitt mer permanente.

Men la oss vende tilbake til februardagen for 855 år siden. De to hærene som møtes før slaget stilte seg opp nær en gård som, ifølge sagaen, het Ramnes. Slagstedet er imidlertid i senere tid blitt identifisert på bakgrunn av arkeologisk funn på jordene i dagens Linnestad. I Heimskringla står det at det to flokkene fylket seg på hver sin side av en elv, noe som muligens dreier seg om Storelva i Re. Slagstedet ble funnet nettopp mellom denne elva og gården Linnestad søndre. Mens Sigurd jarl fylket sin hær på toppen av en bakke, stod Erlings menn lenger ned på den andre siden av elva. La oss se litt nærmere på hvem de to hærførerne som møttes denne dagen egentlig var. 

De stridene parter: Erling Skakke og Sigurd Rør

På den ene siden stod altså Erling Ormsson, med tilnavnet "Skakke". Han var fra av en mektig lendmannsslekt i Etne i Sunnhordaland. Erling var også en mann med internasjonal erfaring. I 1150-åra (1152-1155) hadde han reist på et korstog til Det hellige land sammen med orknøyjarlen, Ragnvald kali Kolsson. Det var på denne ferden han hadde fått det hogget på halsen som hadde resultert i tilnavnet, "Skakke". Etter hjemferden fra dette korstoget hadde han blitt ansett som "mye gjevere mann enn før". Han fikk deretter en sentral rolle i kretsen av støttespillere rundt kong Inge Haraldsson (r.1136-1161), som etter et fall i barndommen hadde fått en ryggskade som resulterte i tilnavnet "Krokrygg". Etter at kong Inge i 1161 ble drept i slaget i Oslo, hadde Erling blitt leder for en lendmannsflokk som i stedet for å underkaste seg seierherren, Håkon Herdebrei, hadde tatt Erlings egen sønn, Magnus, til konge. 

På mange måter representerte dette et brudd på eldre sed og skikk, siden Magnus Erlingsson (r.1161-1184) ikke var sønn av en tidligere norsk konge. Riktignok var han i slekt med en tidligere konge. Erling var nemlig gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Dermed gikk Magnus' krav på tronen via morssiden. For å sikre makten var det nødvendig å påkalle hjelp fra tjukke slekta, nemlig Kristins søskenbarn, den danske kongen Valdermar I (r.1147-1182). Erling og Magnus mottok støtte fra kong Valdemar, men kun mot løfter om å anerkjenne det gamle, danske kravet om herredømme over Vikenområdet. Denne avtalen kom senere til å gi både Erling og Magnus mye hodebry, men på begynnelsen av 1160-åra medførte den danske støtten et militært overtak i den hjemlige kampen.

Foruten å være en dyktig kriger, var Erling også en dyktig politiker. Det kom særlig til uttrykk gjennom den alliansen han fikk i stand med den norske kirken. På erkestolen i Nidaros satt den reformvennlige erkebiskopen Øystein Erlandsson (1161-1188), som tidligere hadde vært kong Inges fehirdre. Han og Erling hadde dermed allerede tilhørt den samme kretsen. Likevel måtte Erling og Magnus komme med store innrømmelser til kirken, blant annet gjennom en ny tronfølgelov, som ga kirken større innflytelse ved kongevalg. Til gjengjeld fikk det nye dynastiet sårt tiltrengt ideologisk støtte i form av legitimert. Det resulterte i det skjellsettende kroningsmøtet i Bergen i 1163/64, der den 7-årige Magnus ble den første salvede og kronede kongen, ikke bare i Norge, men faktisk hele Norden (om vi ignorer påstander i den danske Roskildekrøniken om at danskene egentlig var først). Men nå foregriper jeg mange hendelser. På vårparten 1163 var det fortsatt interne fiender som måtte nedkjempes og Erling stod rett overfor en av disse.    

Erik Werenskiolds tegning (1899) av Magnus Erlingssons kroning i 1163/64. Den lille kongen omflankert av sin far, Erling Skakke, på sin høyre side og den mektige erkebiskopen, Øystein Erlandsson, til venstre. 

På den andre siden av elva stod Sigurd Hallvardsson og hans store flokk. Sigurd var opprinnelig en storbonde fra Rør på Ringsaker i Hedmark. Han hadde tidligere støttet en annen av Harald Gilles sønner, nemlig kong Øystein Haraldsson. Etter at kong Øystein ble drept i 1157, hadde Sigurd deretter støttet Håkon Herdebrei, en påstått sønn av kong Sigurd Munn. I 1161 hadde Håkon blitt hyllet som konge i Trøndelag og ved samme anledningen hadde Sigurd fått jarlsnavn av kongen. Lykken hadde derimot snudd raskt for Sigurd jarl. Kong Håkon hadde allerede året etterpå falt i slaget ved Sekken, i Romsdalsfjorden, mot nettopp Erling Skakke. Sigurd hadde deretter stått i ledelsen for en flokk som tok nok en påstått sønn av Sigurd Munn som kongsemne, nemlig Sigurd Sigurdsson, som ble kalt Markusfostre fordi han ble oppfostret hos høvdingen Markus på Skog (Brøttum) på Ringsaker. 

Tinget og dommen: "...til fanden både levende og døde"

Ifølge sagaen holdt Sigurd jarl og hans støttespillere seg mest omkring Opplanda, men stundom kom de også ned til Viken, altså områdene rundt Oslofjorden. Ifølge sagaen hadde Sigurd jarl det problemet at han hadde lite land, men stort mannskap. Dermed fikk han snart pengeproblemer og for å opprettholde sin store flokk måtte han derfor få tak i gods på ulovlig måte. Det skjedde, ifølge sagaen, "dels ved harde klagemål, dels åpent ved ran."

Erling Skakke og kong Magnus kontrollerte på side større områder av både Vest- og Østlandet. Ifølge sagaen holdt Erling vintersete i Tønsberg i 1162/1163, for å kreve inn skatter og avgifter i Viken som kongen, altså hans sønn, hadde krav på. Her holdt han seg dessuten med en stor, vakker hær. Erling holdt jamt ting med bøndene, der det ofte ble talt om de ugjerningene som Sigurd jarl og hans menn hadde gjort. Erling synes å ha gjort sitt for å oppildne bøndene, som etter hvert ropte at "det ville være en god gjerning om folk sørget for at den flokken aldri kom til å trives".

Da reiste Arne kongsmåg seg. Han var en nær støttespiller av Magnus og Erling, og etter sigende gudfar for den unge kongen. Han holdt en lang tale, der det falt mange harde ord om Sigurd jarl. Han gikk også lenger enn det den senere sagaforfatteren, Snorri Sturluson, var komfortabel med. Ifølge sagaen, bad nemlig Arne alle som var på tinget,"både hærmenn, bønder og bymenn, om at de med våpentak etter loven skulle dømme Sigurd jarl og hele flokken deres til fanden både levende og døde". Snorri synes å ha vært forferdet over dette "forferdelige tiltaket", men nevner at folk var så oppøst at de ikke kunne styre seg og sa derfor ja til det. Dermed ble tiltaket godtatt og fastslått slik som loven sa en skulle dømme på tinget. Muligens var dette tiltaket et tegn på hvordan samtidige strømninger fra korstogene, som Erling selv hadde deltatt og som nylig var blitt proklamert i Baltikum, også hadde begynte å inngå i tanken om forsvaret av patria ("fedrelandet")? Sikkert er det i hvert fall at elementer av korstogsideologi senere kom til å bli implementert, både i verdslig og kanonisk rett, i forsvaret av det nye dynastiet. 

Noen umiddelbar respons på tingvedtaket skjedde derimot ikke, i stedet ble det gjort klart til julefeiring i Tønsberg, der "Erling gav gjestebud i jula i Tønsberg, og kongen ga lønn til hæren ved kyndesmesse (2. februar)".

Framstilling av sjeler i kjeften på helvete - bokstavelig talt! Fra Winchester-psalteriumet, ca. 1150.

"...med fandens hjelp og ved trolldom og nidingskap"

På vårparten 1163 hadde Sigurd jarls menn titt og ofte fort rundt omkring i Viken og herjet. I førstningen av fasten (altså tiden fram mot påske) kom det melding til Erling om at Sigurd jarl ville gå imot ham. Erling sendte selv ut speidere for å få greie på hvor fiende kom fra, samtidig holdt han hæren sin i beredskap. "Hver kveld lot han også blåse hele hæren opp fra byen, og de lå samlet om nettene, og hele hæren var inndelt i fylkinger". Speiderne til Erling rapporterte tilbake at Sigurd jarl og hans folk befant seg på Re og dermed tok Erling med seg hele hæren, foruten tolv mann som var igjen og holde vakt i byen. 

Hæren reiste av gårde om natta, og visstnok var det to mann for hver hest og hvert skjold. Da Erling senere mønstret hæren sin hadde han, ifølge sagaen, nær tretten hundre mann (ettersom "hundre" etter eldre tellemåte var 120, var hæren i realiteten på 1560 mann). Speiderne til Erling hadde på nytt blitt sendt ut for å spionere på fienden og de opplyste at Sigurd var på gården Ramnes med fem hundre mann (altså 600 mann). Mange rådde da Erling til å kringsette jarlen og kjempe med én gang om natta. Erling greip da ordet og sa: "Nå ser det mest ut til at vi og Sigurd jarl kommer til å møtes snart; i flokken deres er det mane andre men og, om har gjort et verk så vi nok kommer til å minnes dem, da de hogg ned kong Inge og mange andre av vennene våre, som det varer lenge å rekne opp". 

Han fortsatte talen med å hevde at fienden hadde fått hjelp fra mørke krefter. Det var derfor slik at fienden, "med fandens hjelp og ved trolldom og nidingskap", hadde fått seire ved å angripe nettopp om natta. Han forklarte videre at: "denne flokken har fulgt råd fra trollkyndige mennesker og prøvd å få lykken med seg på den måten at de kjemper om natta, men ikke under sola. Med slik framferd har de vunnet seier, så de har kunnet stige over hodet på slik en høvding som ham de har lagt til jorda". Erling anbefalte derfor å heller "følge eksempelet fra de høvdinger som vi kjenner bedre, og som det bedre å likne, og kjempe på lyse dagen og i fylking, heller enn å stjele seg inn på sovende menn om natta". Det gikk dermed klart fram av talen til Erling, at dette ikke bare var en kamp mellom menn av kjøtt og blod, men også mellom mørke og lyse krefter. 

Hvordan sette mot i redde menn?

Sigurd jarl hadde fått nyss om at Erlings hær var kommet helt nært. Han menn stod derfor opp og væpnet seg, men de visste ikke nøyaktig hvor stor hær de måtte forberede seg på å møte. Enkelte hadde begynt å få kalde føtter og ville helst rømme unna, men de fleste ville bie. Sagaen gir et lite flatterende portrett av jarlen: "Sigurd jarl var en klok mann og god til å tale, men han ble ikke reknet for å være modig". Derfor var jarlen selv en av de som kunne tenke seg å rømme! 

Da det tok til å lysne begynte likevel begge hærene å stille opp fylkning. Sigurd jarl og hans menn hadde tydeligvis en militær-taktisk fordel ved at de holdt høyden og hæren stod "oppå en bakke ovenfor brua mellom den og garden. Der renner ei lita å". Erling stilte sin hær opp på den andre siden av elva. Til tross for det tilsynelatende numeriske overtaket, synes Erling å ha tatt sine forholdsregler for å beskytte sin unge sønn og konge: "Bak fylkingen stod menn til hest, godt væpnet, og de hadde kongen hos seg". Skrekken synes derimot å ha tatt fienden, for ifølge sagaen, var det flere av jarlsmennene som la merke til overmakten, "og de talte at det var rådeligst å sette til skogs". 

Jarlen, som muligens hadde vært inne på tanken selv, måtte sette mot i mennene sine og holdt derfor en tale: "Dere sier det at jeg ikke har mot, men nå skal det stå sin prøve. og nå får hver akte seg at han ikke rømmer eller blir vettskremt før jeg. Vi har godt vern her, la så dem gå over brua; men når merket kommer over brua, skal vi velte oss over dem utfor bakken; og nå må ingen rømme fra de andre." Sagaen beskriver så hvordan jarlen gikk kledd: "Sigurd jarl hadde brun kjortel og rød kappe med oppbundne skjøteflak og hudsko ("fetesko", laget av leggen på et skinn) på føttene. Han hadde skjold, og et sverd som het Bastard." Jarlen avsluttet talen sin med å si. "Det ved Gud at jeg heller ville nå Erling Skakke med et eneste hogg av Bastard, enn få mye gull".

Illustrasjon av Erik Werenskiold fra 1899. Tegningen viser Erling og mennene hans krysser elva rett før slaget mot Sigurd jarl.

"Erling og hans menn gikk over åa"

Erling Skakke førte hæren fram til brua, men ga deretter beskjed om at hæren skulle snu og gå opp etter elva. "Denne åa er lita", sa han, "og det er ikke vanskelig å komme over, for det er slett mark på sidene". Så ble gjort og på toppen av bakken gikk jarlsfylkingen etter langs bakken, rett imot hæren til Erling. Sagaen beretter deretter at: "da det var slutt med bakken, og det var slett og godt å komme over, sa Erling at hans menn skulle synge Pater noster ("Fadervår"), og be at de måtte seire som hadde retten på si side. Da sang alle høyt Kyrial (egentlig gresk, Kyrie eleison, "Herre ha miskunn (over oss)", og alle slo med våpnene på skjoldene." Sagaen sier at en konsekvens av dette var at tre hundre mann fra Erlings hær stakk av og rømte (!). Det må etter sigende være en misforståelse, siden det gir atskillig mer mening at jarlens menn ville bli skremt av dette bråket og på grunn av det faktum at det senere var de som endte opp med å rømme. 

Hele hæren til Erling fikk krysse over elva uforstyrret og det ble ikke noe av planen til jarlsmennene om å velte seg ned over fienden, og slaget kom derfor til å stå fremst i bakken. Først ble det kastet spyd, før det kom til nærkamp og hoggkamp. "Jarlsmennene veik bakover, så Erling og hans menn kom seg opp på bakken". Sigurd jarl hadde tydeligvis ikke klart å utnyttet den taktiske fordelen med å besitte høyden og overmakten synes derfor å ha vært overveldende. Sagaen nevner også at det deretter ble "en kort kamp før jarlsmennene rømte til skogen, som lå bak dem". Jarlen fikk beskjed om at hæren var i ferd med å bryte sammen og at han også burde benytte sjansen til å stikke av, men da svarte han i stedet: "Fram nå så lange vi kan!" Så gikk de djervt på og hogg til begge sider, men så var det hele over.

Sagaen nevner at Sigurd jarl falt sammen med "nesten førti mann", mens Erling mistet få folk, og at hans menn fortsatte å forfølge de som forsøkte å rømme unna. Så mønstret han hæren og snudde. I sagaen får vi et siste, trist glimt av Sigurd jarl; Erling gikk bort til et sted "hvor kongens treller holdt på å dra klærne av Sigurd jarl; han var ikke helt død ennå, men han visste ikke til seg. Han hadde stukket sverdet i slira, og det lå ved sida av ham, Erling tok det opp og slo trellene med det, og sa de skulle pakke seg bort". Noe mer om Sigurd jarls skjebne er ikke nevnt, men det er å anta at han døde like etter og at hans halvnakne kropp ble liggende igjen idet Erling dro tilbake til Tønsberg.    

Post Scriptum

Like etter at Sigurd jarl var død, ble kongsemnet Sigurd Markusfostre og fosterfaren hans, Markus på Skog, tatt til fange av Erling Skakkes menn og før til Bergen. Her ble etter sigende Sigurd halshogd og Markus hengt. Den mest umiddelbare trusselen mot det nye dynastiet var dermed borte og Erling og kong Magnus kunne i stor grad konsolidere sitt grep om den norske kongemakten. 

Mens slaget på Re i 1163 på mange måter representerte avslutningen av den første perioden av innbyrdesstridene i Norge, markerte det andre slaget på Re 14 år senere begynnelsen på en ny periode av konflikten. Felles for begge slagene er at Erling Skakke var involvert og at han stod som seierherre begge gangene. Forskjellen var derimot at mens seieren i 1163 markerte begynnelsen på velmaktsdagene for Erling Skakke og Magnus Erlingssons, innvarslet seieren i 1177 begynnelsen på slutten. For selv om birkebeinerne ble slått og deres kongsemne, Øystein Møyla, drept møtte de overlevende på flukten "en liten og lav mann fra utskjæra" som kom til å endre norsk historie. Men den historien får bli en annen gang. 

Kilder: 

Snorri Sturluson, Heimskringla, i Snorres kongesagaer, vol. 1, 5. utg. ved F. Hødnebø og H. Magerøy (red), overs. ved A. Holtsmark og D. A. Seip, Oslo 1998.

Sekundærlitteratur-tips (for den interesserte):

S. Bagge, From Viking Stronghold to Christian Kingdom, København 2010.

K. Helle, S. Dyrevik, E. Hovland og T. Grønlie, Grunnbok i Norges historie: Fra vikingtid til våre dager, Oslo 2013.

J. V. Sigurðsson og A. I. Riisøy, Norsk historie 800-1536, Oslo 2011.

 P. B. Svenungsen, Korstog og kongemakt - ideologi og praksis. En studie av den europeiske korstogsbevegelsens betydning og påvirkning i det norske riket ca.1160 -1263 (upublisert masteravhandling), UiB 2010. Tilgjengelig på nett.