Norgeshistoriens mest spennende setning?

«For sale, Baby shoes, Never worn». Denne berømte seksordsnovellen assosieres gjerne med den amerikanske forfatteren Ernst Hemingway (1899-1961), selv om den sannsynligvis eksistert i flere ulike versjoner allerede flere tiår før han skrev sin versjon. Poenget med å bruke denne lille novellen innledningsvis, er fordi vi som leser føler at den appellerer til fantasien vår. Det er leseren selv som må fylle ut den historien som ligger mellom linjene og som dermed kan romme et helt, lite univers. Kilder fra middelalderen treffer sjeldent følelseslivet vårt på samme vis, men de kan tidvis være minst like enigmatiske. 

Det er i hvert fall tilfellet for noen få ord som beskriver en rekke hendelser i Norge i 1286 nedtegnet i en av de islandske annalene, som er småtekster nedskrevet som kronologiske lister. Det gjelder snarere bestemt den såkalte Gottskalksannalen, som har fått navn etter en av de tidligere eierne av håndskriftet (prosten Gottskálk Jónsson), som er et islandsk håndskrift datert til omkring 1570. Under året 1286 er det nevnt at: «komv Tartarar j Noreg og Hugi nuncius og Fiportungar med herra Alfi». Hva er det egentlig det referer til her, og hvem er disse merkelige folka som kom til Norge i 1286? Hvem er for eksempel disse «Tartarar», denne « Hugi nuncio», eller «Fiportungar» og «herra Alfi»? Det virker kanskje ikke som norgeshistoriens mest spennende setning, kanskje snarere norgeshistoriens mest forvirrende, men bak disse ordene skjuler det seg ikke bare én, men hele tre utrolig spennende historier. La oss forsøke å nøste dem opp, skritt for skritt.  

«Tartarar» – ilkhanens utsendinger

I middelalderen ble mongolene ofte referert til som «tartarer», etter det greske ordet «tartaros», som betyr noe sånt som “fra helvete”. Noe som var akkurat der europeerne mente at de fryktede mongolene måtte komme fra. Det var likevel en viss dualitet i synet på mongolene. På den ene siden ble de sett som en stor trussel mot det kristne Europa. I 1241 manifesterte denne trusselen seg. En stor mongolsk hær invaderte Øst- og Sentral-Europa og til tross for at både pavemakten og verdslige makter i tyske og polske områder forsøkte å mobilisere til et storstilt korstog, knuste mongolene all motstand i både Polen, Moravia (deler av det som i dag er Tsjekkia) og Ungarn. Men like plutselig som de hadde kommet, trakk mongolene seg tilbake allerede året etter. Årsakene til hvorfor den mongolske invasjonen stoppet opp har vært gjenstand for mange debatter, men særlig to faktorer har vært trukket fram som særlig avgjørende. For det første har mongolenes foretrukne form for krigføring vært trukket fram. Mongolene, som primært gjorde seg gjeldene med sitt storstilte kavaleri, var avhengig av steppeområder for at dyrene skulle få beite. Det kuperte terrenget videre innover i Europa etter slutten på de eurasiske sletteområdene gjorde det dermed vanskelig for mongolene å utnytte sitt militære overtak. En annen årsak som har vært nevnt, er sammenhengen med mongolenes politiske strukturer. Da nyheten om dødsfallet til storkhanen (qaghan), Ögödei, som døde 11. desember 1241, nådde fram til den mongolske styrkens øverste leder, Batu Khan, skal han etter sigende ha vendte om for å dra tilbake til Mongolia og delta i valget av ny storkhan. Ingen av disse forklaringene er helt sikre, muligens er det en kombinasjon av årsaker, deriblant logistiske utfordringer. Samtidig er det også uvisst om mongolene egentlig hadde planlagt en storstilt invasjon av Europa, ettersom de i all hovedsak bare sendte en mindre ekspedisjonsstyrke. Frykten for et nytt mongolsk storangrep på Europa vedvarte derimot å gjøre seg gjeldene i stor grad ut resten av 1200-tallet.      

Et slikt angrep skulle imidlertid aldri komme. I stedet innledet mongolene i 1250-åra en storstilt invasjon av de islamske områdene i Midtøsten. I 1258 ble Baghdad inntatt og hundretusenvis av mennesker ble drept, inkludert abbasidekalifen, al-Mustasim, og de fleste av hans sønner. Det innebar dermed også slutten på abbasidekalifatet, som hadde eksistert siden 750. For mongolene var det etter sigende tabu å utgyte kongelig blod, derfor skal kalifen, ifølge enkelte historier, ha blitt rullet inn i et teppe og deretter trampet i hjel av hester. Mongolenes erobringer fortsatte deretter med uforrettet styrke inn i Syria, hvor Aleppo ble erobret i slutten av januar 1260. For de kristne i Levanten framstod mongolene som en potensiell redning og mulig alliert i deres kamp mot mamelukkene i Egypt og Syria. Enkelte av de mongolske khanene var selv kristne, riktignok nestorianene, men det hadde helt siden 1140-åra versert rykter og historier i Europa om en mektig, kristen konge i øst, prestekongen Johannes, som blant annet hadde sendt brev om sin snarlige ankomst og hjelp. Selv om Johannes aldri dukket opp, levde håpet og mytene om ham videre i den kristne forestillingsverdenen og dukket med jevne mellom opp i Europa på 1200-tallet, særlig i forbindelse med gjentatte korstogskall.  

Håpet om at mongolene var kommet dem til unnsetning, ble imidlertid raskt slukket; det eneste mongolene ønsket var at de kristne i Levanten, i likhet med alle andre folkeslag, skulle underkaste seg deres herredømme. Mamelukkene på sin side, satte hardt mot hardt. Opprinnelig var mamelukkene slavesoldater, i stor grad bestod de av unge gutter som ble hentet fra kristne områder rundt Svartehavet, tvangskonvertert til islam og deretter trent opp som soldater. I 1250 hadde imidlertid mamelukkene selv tatt makten i Kairo og deretter hadde de begynt gått til verks med å erobre de resterende restene av det latinske kongedømmet Jerusalem. Den 3. september 1260 støtte troppene til mamelukksultanen, Qutuz, sammen med de mongolske styrkene nær Ayn Jalut i Galilea. Etter en hard kamp gikk mamelukkene seirende ut av oppgjøret. Denne seieren satte en midlertidig stopper for den videre mongolske erobringen av Midtøsten.

Like etter skjedde en fragmentering på mongolsk side. Det la grunnlagt for etableringen av en rekke nye khanat i Øst-Europa, slik som etableringen av Den gyldne horde i 1261-62. Men også i Midtøsten ble det opprettet et nytt khanat i Persia, Ilkhanatet (som betyr «underordnet khan»), som fortsatte å være tro mot storkhanen Kublai Khan (r.1260-1294). I Europa vedvarte synet på mongolene å være ganske ambivalent. Selv om frykten var stor for en ny mongolsk invasjon slik som i 1240-åra, hadde en ikke riktig gitt opp håpet om at mongolene skulle gå over til kristendommen og delta i kampen mot islamske makter for å gjenvinne Jerusalem og de resterende områdene av Det hellige land. 

For å forstå litt mer om bakgrunnen for kontakten mellom det norske riket og mongolene, kan det være til hjelp å se nærmere på omtalen av begivenheten i en annen islandsk kilde, nemlig Annales Reseniani (som henter navnet fra en av sine tidligere eiere, P. J. Resen), som muligens er blitt skrevet en gang på 1300-tallet, men som kun er overlevert i senere avskrifter fra 1600- og 1700-tallet. Her er det nevnt at: «senndi boðar Tartara konongs til Eiriks Noregs konongs», altså får vi her vite at det er snakk om mongolske sendemenn (senndi boðar). Men hvem var de sendemennene til? Muligens er det snakk om sendemenn til ilkhanen av Persia,

Arghun Kahn med sin sønn, Ghazan, på skuldrene. På hesten sitter Arghuns far, Abaqa Kahn. Illustrasjon fra 1300-tallet.

Arghun Khan (r.1284-1291). Tiåret i forveien hadde det oppstått en slags allianse mellom frankerne i Levanten og mongolene i 1270-åra. Da mongolene på nytt forsøkte å invadere det mamelukkontrollerte Syria i 1281, hadde de kristne fyrstene stilt seg på mongolenes side. De påfølgende stridigheter hadde imidlertid vært heller resultatløse og like etter døde den mongolske ilkhanen. Dermed overtok Tegünder lederskapet og da han konverterte til islam like etter, under navnet Ahmad (r.1282-84), la det kanskje til rette for å bedre forholdet til Egypt. Han ble imidlertid drept bare to år senere og dermed kom Arghun på tronen. Nyheten om at en muslimsk hersker var blitt styrtet til fordel for en mer vennlig innstilt ilkhan fornyet håpet i Europa om en mulig allianse med mongolene. Arghun synes å ha trodd at den eneste sjansen til å overvinne mamelukkene, var å få i stand et samarbeid med det latinske Europa, noe som understøttes av at han i løpet av sine 7 år på tronen sendte fire sendeferder til Europa. Flere av disse var under ledelse av nestorianske kristne.

Den første av sendeferdene i 1285, under ledelse av den syriske astronomen Isa Kelemechi (hvis etternavn betyr «oversetteren»), brakte med seg brev til pave Honorius IV (r.1285-1287). I disse oppfordret Arghun paven til å sende en hær til Egypt, slik at mongolene og de kristne kunne overvinne «saraceerne», som lå imellom Arghuns områder og Vesten og deretter dele Egypt mellom seg. I 1287 ankom en ny sendeferd, anført av nestorianermunken Rabban Sawma, men dette sammenfalt med en vakanse på pavestolen fram til Nikolas IV ble valgt i 1288. Rabban besøkte både Filip IV av Frankrike og Edvard I av England i Bordeaux og fikk ble gitt mange løfter om støtte, men ingenting konkret. En tredje sendeferd i 1289-90 ventet forgjeves på paven, Filip og Edvard, før den hadde et rendezvous med den franske kongen like utenfor Damaskus i 1291. En siste sendeferd, som ankom Europa sent på sommeren 1290, var fortatt der året etter da nyheten om Acres fall til mamelukkene ankom kurien. Pave Nikolas skrev sporenstreks til Arghun. I brevet formante paven ilkhanen om å la seg omvende til kristendommen, la seg døpe og deretter angripe mamelukkene, men ilkhanen hadde da allerede dødd den foregående måneden (9 mars 1291). Til tross for alle disse sendeferdene og selv om det hadde kommet mange fagre ord og løfter, hadde Arghuns iherdige forsøk på å få vestlige makter til å hjelpe seg, kun endte med at en kontingent på 800 soldater fra Genova hadde kommet for å hjelpe ilkhanen mot mamelukkene. 

De islandske annalene er ikke alltid helt til å stole på når det kommer til kronologi. De mongolske sendemennene kan derfor ha ankommet i 1286, men også muligens senere i 1280-åra. Kan hende var det derfor enten Isa eller Rabban, eller noen andre i deres følge, som fant veien til det ytterste nord, til kong Eiriks hoff. Foruten en eksotisk opplevelse, og kan hende noen eksklusive gaver i form av for eksempel jaktfalker, er det lite trolig at stort annet kom ut av dette besøket.         

Huguccio – Den pavelige pengeinnkreveren i norsk tjenste

Den andre personen i den omtalte setningen, som bare omtales som «Hugi nuncius”, er det lite annen informasjon om i de islandske annalene. For å finne svaret på hvem han var og hva som brakte ham til Norge må derfor søkes etter andre i andre kilder. Den norske historikeren P. A. Munch (1810-1863), var den første protestanten som fikk tilgang til de pavelige arkiv i Vatikanet. Munchs saumfaring av det pavelige arkiv på jakt etter opplysninger om norske forhold, resulterte i den posthumt utgitte kildesamlingen, Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagböger, førte under Tiende-Opkrævingen i Norden 1282-1334 (heretter PNRD). Her møter vi igjen vår Hugi. Det er stor sannsynlighet for at annalens «Hugi» er identisk med den Huguiccio, som var oppnevnt som pavelig kollektor (nuncio) for å samle inn korstogsmidler i Norden. Før han kom til Norge, var Huguccio pavelig kapellan og sogneprest i Castiglion Fiorentino, i erkestiftet Arezzo i Toscana. Pave Honorius IV utnevnte ham midlertid til pavelig tiendekollektor i Norge i 1285. Han skulle her ha et særlig ansvar for å samle inn utestående restanter av den såkalte Lyontienden, en korstogstiende som var blitt vedtatt i 1274. Disse korstogsmidlene skulle opprinnelig gå til å finansiere nye korstogskampanjer til støtte for det latinske kongedømmet i Levanten.

Et sårt punkt i korstogenes historie, helt tilbake til Det første korstoget i 1095-99, hadde vært spørsmålet om finansieringen. I den tidlige fasen, til langt ut på 1100-tallet, hadde dette spørsmålet i stor grad vært ansett som et privat anliggende, ettersom korstogsdeltakelse i stor grad var frivillig og en form for personlig botsøvelse. Det var riktignok klart allerede fra begynnelsen av at selv slike fromhetsuttrykk kostet ganske mye. De første generasjonene av korsfarere finansierte ofte sin deltakelse gjennom å selge eller pantsette eiendommer eller rettigheter, samt motta økonomisk støtte fra religiøse institusjoner eller familiemedlemmer. På midten av 1100-tallet, da særlig i forbindelse med det som er blitt omtalt som Det andre korstoget (1147-1152), begynte imidlertid europeiske monarker å bli mer involvert i det som etter hvert som også en mer strømlinjeformet korstogsbevegelse begynte å ta form. Parallelt med denne utviklingen, steg også kostnadene for krigføring generelt ganske markant under store deler av 1100- og 1200-tallet. Den britiske historikeren Peter Spufford har omtalt hvordan de storstilte kostnadene forbundet med korstogene til Midtøsten, nærmest tømte Europa for sølvmynter. Det står i kontrast til de seiglivede mytene om at korstogene egentlig var drevet av grådighet; en sjanse for aristokratiets arveløse yngre sønner til å vinne både gods og land under fjerne himmelstrøk. Nyere forskning har i stor grad slått hull på denne myten. Historikeren Jonathan Riley-Smith anslår at en fattig ridder måtte bruke omtrent gjennomsnittlig fire ganger sin årlige inntekt for å finansiere sin korstogsdeltakelse.

Monarkers involvering i korstogene markerte et skifte innenfor finansieringen av korstogsekspedisjoner. I forbindelse med det såkalte Tredje korstoget (1189-1192), ble det i både Frankrike, England og tyske områder eksperimentert med verdslig skattlegging, den såkalte «Saladin-tienden», for å finansiere korstoget. Erfaringen og resultatene av dette var imidlertid ganske nedslående; i Frankrike var misnøyen så stor at kong Filip II Augustus måtte love at hverken han eller noen av hans etterfølgere skulle gjenta skattleggingen. Hverken i England eller Tyskland synes skatten å ha vært noen suksess. Heller ikke pavemaktens forsøk på verdslig beskatning var særlig vellykket, men det var allikevel ganske klart at kirken måtte bære store deler av de økonomiske byrdene for å finansiere framtidige korstogskampanjer. En rekke økonomiske innovasjoner ble introdusert under pave Innocens III (r.1198-1216). Hans løsning var at kirken – og da først og fremst geistligheten – måtte bære hovedbyrden. Han innførte dermed de første korstogstiendene, som innebar at geistlige (munker, prester, biskoper og andre innenfor kirken), ble pålagt å betale en inntektsskatt, etter forbilde av nettopp tienden. I 1199 påla han en førtiende på alle geistlige inntekter til støtte for Det hellige land – in subsidum Terrae Sanctae. Heller ikke dette forsøket var spesielt vellykket.

Gjennombruddet for korstogstiendene kom i forbindelse med Det fjerde Laterankonsil i 1215. Innocens to buller, Quia Maior (1213) og Ad Liberandam (1215), kom til å sette en presedens for påfølgende pavers planlegging av nye korstog. Innocens åpnet opp for at frivillige donasjoner kunne gis av menigheten og beordret at det i alle kirke i hele kristenheten, skulle settes ut tomme kister til dette formålet. Samtidig la han også begynnelsen for den senere så beryktede avlatshandelen, ved at personer som hadde avlagt korstogsløfter kunne fri seg fra disse gjennom å betale tilsvarende det korstogsdeltakelsen ville ha kostet dem. Til gjengjeld mottok de den lukrative korstogsavlaten. På nytt forsøkte pavemakten også å innføre skattlegging av geistligheten. Gjennom å få det vedtatt via et økumenisk konsil var motstanden tilsynelatende mindre mot selve korstogstienden, men pavemakten manglet et apparat for å samle den inn. I stor grad ble denne oppgaven overlatt til den enkelte erkebiskop, som fikk ansvaret med å kreve og samle inn korstogstienden i sine respektive provinser. Det ble også åpnet opp for at innsamlede korstogstiender kunne gis direkte til lokale korsfarere, men dermed ble det også i enda større grad vanskelig for den pavelige kurien å ha oversikt over hvor mye som egentlig var blitt samlet inn. Korstogstiender ble igjen utstedt ved Det første Lyonskonilet i 1245. I realiteten var imidlertid det pavelige skatteapparatet for desentralisert til å være effektivt.

Det var først i forbindelse med Det andre Lyonkonsilet i 1274 at en nødvendig omlegging av innsamlingen av korstogstiender gjorde innkrevingen mer effektiv. Det hadde blitt klart for pavene at innkrevingen måtte ha en sentral styring. 

Under hele 1100- og 1200-tallet hadde den pavelige kurien og medhørende organer, slik som det pavelige kammer (det pavelige «finansdepartementet»), vokst fram til å bli et av Europas mest sentralisert og effektive byråkrati. Mannen bak den storstilte omleggingen av korstogstienden, var pave Gregor X (r.1271-1276). På hans initiativ, bestemte Det andre Lyonkonsilet i 1274 særlig to tiltak som kom til å ha stor betydning for effektiviseringen av korstogstiendene: for det første ble skattenivået drastisk hevet, noe som gjorde at skatten ble utvidet fra en treårig til en seksårig skatt. Samtidig ble det også bestemt at selve evalueringen av skattenivået i hver provins skulle gjøres eksternt, mens det før var erkebiskopene selv som hadde vurdert nivået i sin pegen provins. Nå ble dette i stedet en oppgave for det pavelige kammer. Den andre betydningsfulle innovasjonen, var en reorganisering av skattesystemets strukturelle organisering. Hele kristenheten ble delt inn i 26 kollektoriat og for hvert av disse ble det oppnevnt en egen generalkollektor. Han skulle ha det overordnede oversynet av innsamlingen i et bestemt område og skulle evaluere, rapportere og innkreve skatten. Det økte rapporteringskravet, samt at kurien i større grad begynte å sende ut egne kollektorer, gjorde at skattesystemet ble mer sentralisert og således atskillig mer effektivt. Og det var i et slik ærend at Huguiccio ble utnevnt til kollektor. 

Til tross for alle disse innovasjonene, var det flere skjær i sjøen. Utbruddet av den sicilianske vesper, et opprør mot den franske herskeren Karl av Anjou i 1282, hadde blitt en torn i øyet for pavemakten. Innkomne korstogsmidler hadde i stor grad blitt omdirigert til støtte for Karl, noe som hadde fått flere andre monarker til å reagere – hvorfor skulle midler innsamlet i deres rike bli ført ut og gitt i støtte til en annen monark? I Norge hadde innsamlingen av korstogstiender blitt forstyrret ytterligere av den storstilte konflikten som brøt ut i 1280 mellom baronene som utgjorde regentstyre for den mindreårige kongen, Eirik Mangusson (r.1280-1299), og den norske kirken, endte med erkebiskop Jons eksil til Skara i 1281. Da Jon døde like etter, stod erkestolen i Nidaros tom helt fram til 1287. Det var altså ikke de beste av tider for å innkreve korstogsmidler da den italienske kollektoren ankom Norge.

Pave Honorius IV (r.1285-1287), som oppnevnte Huguccio til pavelig kollektor i Norge.

Riktignok hadde erkebiskop Jon rukket å samle inn og sende av gårde deler av den pålagte korstogstienden – for opptegnelser fra det pavelige kammer referer til den elendige kvaliteten på de norske mytene. Sølvinnholdet i norsk mynt på slutten av 1200-tallet var så dårlig, at pavemakten etter hvert påla den norske erkebiskopen å bruke innkomne korstogstiender til å kjøpe varer med, disse kunne deretter selges i utlandet for å på den måten innbringe sølv, gull eller annen mynt av verdi. Hvordan Huguccio ble mottatt da han kom til riket, sier kildene våre egentlig lite om. Det er også vanskelig å finne ut stort om hans virke som kollektor. Men en såpass godt skolert mann, med kjennskap til den pavelige administrasjon, må ha vært attraktiv å rekruttere for norske myndigheter. Muligens lot også den italienske presten seg smigre til å gå i tjeneste for den norske kongen. Det var særlig i forbindelse med pågående ekteskapsforhandlinger med Skottland på begynnelsen av 1290-åra at en mann av Huguiccios internasjonale format og kaliber må ha virket som en attraktiv ressurs. I et brev er han nemlig nevnt som lederen av den norske delegasjonen under forhandlingene om den skotske tronen i Berwick-upon-Tweed i juni 1292. Her fremmet han kong Eiriks krav på den skotske tronen, som for øyeblikket stod tom.

Samtidig som Huguccio synes å ha blitt rekruttert til det norske utenriksapparatet, kom det sinte purringer og klager fra den pavelige kurien om at Huguccio ikke hadde skjøtt sitt embete på korrekt vis. Det kom også trusler om ekskommunikasjon om ikke penger begynte å dukke opp. Huguccio hadde således blitt rekruttert til den norske utenrikstjenesten og utførte diplomatiske oppdrag på vegne av den norske kongen. Reprimanden fra paven hadde imidlertid ikke gått upåaktet hen. Huguccios sendte derfor sin notarius, Gerius, av gårde med deler av den norske tienden for å betale denne inn til det pavelige kammer. Gerius reiste imidlertid ikke hele veien fra Norge til Roma. I stedet oppsøkte han to navngitte florentinske handelshus, Mocorum og Alfani, som hadde egne filialer i Flandern. Her ble pengene betalt inn i to like deler til hvert av handelshusene og det var deretter disse som førte pengene til det apostoliske kammer. Dette vitner ikke bare om hvordan det pavelige skattesystemet endelig hadde klart å etablere seg i den norske kirkeprovinsen – faktisk kom pavelige kollektorer til å være et vanlig syn helt fram til reformasjonen i 1536. Kontakten med de norditalienske handelshusene vitner også om hvordan også en utkant som Norge inngikk i det gryende bankvesenet i Europa. På mange måter viser dette også noe av mekanismene som medførte at Norge i større grad ble trukket inn og ble en del av en større felleseuropeisk kultur i løpet av høymiddelalderen.

«Fiportungar» og «herra Alfi» – og historien om en norsk tragedie

De to sistnevnte aktørene i annalopptegnelsen, «Fiportungar» og «herra Alfi», er ingen ringere enn den norske jarlen og stormannen, Alv Erlingsson (d.1290) og en gruppe engelske leiesoldater. Historikeren Tore Skeie skrev i 2009 en ganske god bok, som er den mest utfyllende framstillingen av det lille vi vet om den godeste Alv og mye av det påfølgende er i stor grad basert på denne. Det som er klart er at Alv på dette tidspunktet fortsatt var inne i varmen når det gjaldt hans forhold til den norske kongemakten. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike og var sønn av baronen Erling Alvsson, som selv var en del av regentstyret mens kong Eirik var mindreårig. Da faren døde i 1283, arvet Alv stillingen som kongelig sysselmann i Borgarsyssel. Han var ikke uerfaren med diplomatiets oppgaver da han i 1285 var blitt sendt til England på vegne av kong Eirik fro å forhandle om et mulig lån – allerede i 1276 hadde han deltatt som voldgiftsmann sammen med sin far, på vegne av den norske kongemakten i forbindelsene med forsøkene på å megle mellom kong Valdemar Birgersson av Sverige (1243-1302) og hans bror hertug Magnus Ladulås (ca. 1240 -1290) i kjølvannet av det svenske opprøret mot svenskekongen i 1275.

I England fikk Alv fremforhandlet et lån på vegne av den norske kongemakten fra den engelske kongen, Edvard I (r.1272-1307), på 2000 mark sterling. Disse midlene var ment for å brukes i den norske kongens konflikt med de tyske handelsstedene. 

Dette var en konflikt som hadde oppstått i Bergen i 1282 mellom tyske handelsmenn i Bergen og de bergenske bymennene. På et bymøte forbød bymennene utlendinger å handle med diverse varer og da kongen stilte seg bak byrådets vedtak, havnet den norske kongemakten i konflikt med det «Rostockske Landefredsforbund», som var et nordtysk forbund av territoralfyrster og østersjø- og nordsjøsteder. De vendiske stedene med byen Lübeck i sentrum, spilte en ledende rolle i dette forbundet. Det påfølgende året innførte de vendiske stedene en blokade av Norge, med det uttalte mål å sulte ut befolkningen, for slik å få det norske lederskapet til å bøye av. Norge hadde nemlig allerede i lang tid vært avhengig av kornimport, særlig baltisk rug.

Alv hadde i den påfølgende krigføringen en ledende rolle på norsk side. Denne krigføringen tok i stor grad form av kaprervirksomhet, det vi vil kalle «sjørøveri». Tyske handels- og krigsskip var opplagte mål for herr Alvs kaprervirksomhet, der en rekke tyske skip ble angrepet ute på åpen sjø og besetningen drept. Men også nøytrale skip fra Frisland ble angrepet, samtidig som norske krigsfolk også gikk i land hos den gamle arvefienden, Danmark, og herjet blant annet i Skagen. I 1285 ble den danske kongemakten blandet inn i konflikten på tysk side, da den danske kong Erik Klipping sluttet seg til blokaden, noe som gjorde at Alv slo til mot Horsens i Jylland og Kalundborg på Sjælland. Det var sannsynligvis i forbindelse at han hadde fått tillatelse til å rekruttere engelske leiesoldater.

Den siste gruppen til å bli omtalt i de islandske annalopptegnelsene, de såkalte “Fiportungar”, var nemlig den norrøne oversettelsen av det latinske “Cinque Ports”, på engelsk “The Five Ports”, som var et samlebegrep for de fem havnebyene Hastings, New Romney, Hythe, Dover og Sandwich, sørøst på den engelske kysten. Disse havnebyene hadde fått visse rettigheter av kong Edvard når det gjaldt slik leiesoldatvirksomhet, mot at de var forpliktet til å stille med skip og mannskap for den engelske kongen i krigstid. Hvorvidt noen av disse engelske leiesoldatene rakk å delta i krigføringen mot de tyske handelsstedene er uvisst.

Samme år kom det nemlig til forhandlinger mellom norske og tyske utsendinger i Kalmar i regi av den svenske kongen Magnus Birgersson, som hadde etterfulgt broren Valdemar. Etter en voldgiftsdom ble det vedtatt at kong skulle betale 6000 mark sølv, en uhyre stor pengesum i norsk målestokk, for å få til en fredsslutning med landefredsforbundet. Alvs rolle i krigføringen hadde gitt han en rekke mektige fiender, ikke bare i Tyskland og Danmark, men også innad i Norge. Mye av denne motstanden var sentrert rundt kong Eiriks yngre bror, hertug Håkon (som senere ble kong Håkon V). Alv ble gjort til syndebukk for den vanskelige situasjonen kongemakten nå befant seg i, med et enormt pengekrav rettet mot seg og fortsatt krig mot Danmark. Men han beholdt allikevel kongens støtte, noe som ble klart ettersom han samme år eller i 1286 ble gitt tittelen jarl, ifølge en islandsk kilde, for å «verge Norges rike».

Deler av skultur fra Nidarosdomen, ofte antatt å forestille Alvs hovedfiende, den senere kong Håkon V (r.1299-1319).

I den påfølgende perioden forverret imidlertid forholdet seg mellom herr Alv og hertug Håkon. Det sparsomme kildematerialet gjør det vanskelig å si noe konkret om årsakene til at konflikten, men det har vært spekulert på om det skyldes at Alv nektet å utlevere pengene han hadde mottatt av kong Edvard i England. For da tyske diplomater dukket opp for å få utbetalt den norske kongens gjeld, hadde Alv ingen penger å gi dem. Like etterpå var konflikt mellom Alv og Håkon et faktum. Førstnevnte ble lyst fredløs etter at han angrep og brente Oslo, samt fanget og drept høvedsmannen der, Hallkjell Krøkedans. Det kan neppe ha vært tilfeldig at Alv angrep Oslo, siden dette var Håkons hovedresidens. Etter dette fulgte flere år med piratvirksomhet i Østersjøen før Alv i 1290 ble fanget på kysten utenfor Skåne av den danske kongens menn. Han ble deretter ført Helsingborg, hvor han ble henrettet på grusomt vis. Først tre år senere ble beina hans ført tilbake til Norge og gravlagt.

Dermed er vi også komme til veis ende når det gjelder historien bak norgeshistoriens mest spennende setning. En gjennomgang vitner ikke bare om hvordan tre ulike historier møtes i en enkel opptegnelse, men vitner også om hvor omfattende kontaktnettverkene kunne være i denne perioden; der mongolske sendemenn fra Syria kunne dukke opp ved kongens hoff; eller der pavelige kollektorer fra Italia kunne gå i norsk tjeneste og delta som diplomatiske utsending til Skottland eller også sende norsk mynter til det apostoliske kammer, via Flandern med italienske handelshus, for å støtte opp om krigføring i Middelhavet og Midtøsten; eller også der engelske leiesoldater kunne inngå i norske myndigheters konflikter med tyske og danske aktører. Kort sagt, gir setningen en liten smakebit av hvor spennende og mangfoldig middelalderen egentlig var.   

Kilder:

Islandske Annaler indtil 1576, utg. ved G. Storm. Kristiania 1888.

Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagböger, førte under Tiende-Opkrævingen i Norden 1282-1334, utg. ved P.A. Munch, Christiania 1864.

Sekundærlitteratur:

P. Jackson, The Mongols and the West, London/New York 2005.

T. Skeie, Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009.

P. B. Svenungsen, Norge og korstogene. En studie av forbindelsene mellom det norske riket og den europeiske korstogsbevegelsen, ca. 1050-1380 (upublisert ph.d.-avhandlingen), Universitet i Bergen 2016.